Jeg har fått nok av min voksne stesønn

Jeg er mor til to voksne barn – og stemor til min manns sønn på 25. Det å være en sammensatt familie har aldri vært lett hos oss.

Jeg mener at jeg selv har vært en kjærlig, men også ganske streng mor, som har forventet at mine egne barn tok ansvar, hjalp til og tjente sine egne penger, men stesønnen min har vokst opp annerledes. 

Han bodde de første årene hos moren sin, inntil hun flyttet sammen med en ny mann, og derfor flyttet han mer permanent hjem til oss. Mitt inntrykk er at han både har blitt bortskjemt og forsømt hos moren: Penger manglet han aldri – det var også dyre ferier, nye klær og få grenser. 

Gadd han ikke gå på skolen, ble han hjemme. Ville han ha noe, fikk han det.

I dag er stesønnen min jo formelt voksen, men han oppfører seg ikke slik. Han gidder ikke ta en utdannelse, mister fort jobbene han får, og forventer deretter at mannen min eller moren hans forsørger ham. 

Det kunne jeg kanskje leve med – men mannen min og jeg har felles økonomi, så når sønnen igjen har «glemt» å betale husleie, rammer det også meg økonomisk.

Nå vil han muligens starte sitt eget firma og derfor flytte hjem til oss. Dels fordi han skylder husleie igjen, dels for å «spare opp» til firmaet sitt. Det siste tror jeg ærlig talt ikke blir til særlig mye, og jeg frykter kaos, for han tar utrolig mye plass når han er her – og jeg er også redd for at han aldri flytter ut igjen. 

Samtidig er han jo min manns sønn, og mannen min er bekymret. Han er også presset av dårlig samvittighet, fordi moren alltid har antydet at han har sviktet, noe jeg ikke synes han har. 

Jeg føler meg i en skvis, så hvordan griper vi dette an?

Vibeke Dorphs råd

Dårlig samvittighet gjør folk blinde og hindrer dem i å bruke sin sunne fornuft. For hvis mannen din var fri for sin dårlige samvittighet, ville han helt sikkert tenke som deg. Nemlig at det er noe aldeles galt i at en ung mann i sin beste alder flytter hjem til mor og far igjen i stedet for å bre ut vingene og innta verden, slik han nå er i stand til. 

Flytter han hjem til dere, vil det være som å gå tilbake til start, og det vil ingen av dere ha glede av, minst av alt ham.

Derfor skal du begynne med å banke sunn fornuft inn i hodet på mannen din. Prøv å få ham til å forstå at han har gjort sitt beste gjennom årene, men at han har vært opp mot en mor som åpenlyst har gjort det motsatte ved på én gang å skjemme bort og forsømme sønnen sin. 

Han vil ikke ha noen glede av det hvis faren hans begynner å gjøre det samme som moren, og det er jo det mannen din gjør hvis han lar sønnen sin flytte hjem til dere. 

Han lar sønnen få viljen sin, men han hjelper ham ikke med å komme videre og i gang med livet sitt, og i gang med livet skal man når man er 25 år.

Lykkes det forhåpentligvis å få mannen din på rett kurs, så sett dere ned med sønnen hans og insister på å snakke med ham som den voksne mannen han er. Forklar ham at han ikke kan bo hos dere, så det kaoset han har skapt, må han selv se å få løst. 

Det gjør ikke noe om han får kjenne virkelighetens kjølige sus, for det er ofte det som får folk til å skjerpe seg: Han står alene i verden og må klare tingene selv nå, men dere vil selvfølgelig gjerne støtte ham. 

Kanskje trenger han hjelp til å legge et budsjett, kanskje har han en kamerat han kan flytte hjem til, hva vet jeg. Viktigst er at han forstår at barndommen hans er et lukket kapittel, så han må skynde seg å bli voksen. 

Det tar litt tid å lære, men når han først forstår å ta vare på seg selv, er det jo også ganske fint.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.