- Jeg har blitt hekta på bloggrusen

(SIDE2): Peter Kihlmans samboer Christina  mener bloggingen hans er en ren nødvendighet for at Peter skal funke.

 - Bloggen fungerer som en slags ventil. Han er ekstremt kreativ og skapende, og trenger en kanal for utløp. Bloggen er en perfekt måte for ham å kunne spre sine gode skriblerier, samtidig som det er greit for oppmerksomhetens del siden han til tider er litt narsissistisk, sier hun.

 - En vandrende midtlivskrise

- Bloggen opptar stort sett all fritiden min og har blitt en stor del av meg. Den startet som et utløp for min kreativitet og skrivekløe, men har nå i stor grad blitt en jobb og en del av min identitet.

Bloggen «Pappahjerte - for tøffe menn med myke hjerter» er blitt ekstremt populær på kort tid. For øyeblikket ligger han som nummer 34 på den såkalte topplisten på blogg.no, og har rundt 5000 besøkende om dagen i snitt. Bloggen er skrevet med en humoristisk, ærlig og direkte penn, i tillegg til selvironi så det holder.

Slik introduserer Peter seg selv på bloggen;

Hællæ påsan!

Mitt navn er Peter og jeg er en vandrende midtlivskrise, kamuflert som en lykkelig familiefar. Eller omvendt. Uansett, dette er min pappablogg. Velkommen skal du være!

Det fins hundrevis av mammabloggere der ute, men pappabloggere er det få av. 

  - Hva skiller deg fra en «typisk mammablogger»?

 - Penis. Og det at jeg beskriver min situasjon med min familie som et gjenkjennelig eksempel for andre i samme situasjon, fremfor å bare legge ut om meg og mitt. Jeg innså tidlig at jeg som person ikke nødvendigvis er så interessant, men historien om hvordan det er å være småbarnsfar i dagens Norge er derimot mer interessant. Min blogg er ikke en dagbok, men mer en slags personkarakteristikk med min familie i hovedrollen.

Bloggeren Peter Kihlman visste lite om hvor populær en pappablogg som hans egentlig skulle bli. Men noen ny trend tror han ikke at han har banet vei for.

 - Jeg har blitt kontaktet av flere som har blitt inspirert til å starte egen blogg etter å ha lest på min blogg og det er bare helt fantastisk motiverende å høre. Om det vil bli en ny trend er jeg derimot litt mer usikker på, for mange menn anser nok blogging som noe feminint og bloggverdenden holder vi oss gjerne unna. Menn er nok ikke like nysgjerrige som kvinner når det kommer til å grafse i andres privatliv eller dele av sitt eget. Men kanskje kan jeg åpne opp en dør og vise at det er fullt mulig å være en tøff kis og fortsatt være åpen om myke sider og følelser. Så får vi se om det blir den neste store trenden, men jeg setter heller 50 kroner på at det neste store vil bli en ny treningsform fremfor pappablogging.

 - Det endret meg totalt som person

 Christina og Peter gikk noen runder sammen før bloggen var et faktum. For han skulle jo skrive om livet deres sammen som familie, poste bilder av sønnen for tusenvis av lesere og ellers dele små og store historier fra hverdagen deres.

 - Vi gikk mange runder rundt dette å skulle eksponere vår sønn på en plattform som potensielt kunne bli ganske stor. Avgjørelsen falt på at vi heller trodde at dette ville bli noe positivt for sønnen vår, framfor en belastning. Jeg regnet tidlig med at en pappablogg med en god skribent kom til å få mange lesere, og var aldri i tvil om at det fantes et stort behov for en blogg med humoristisk vinkling rundt småbarnslivet, forteller Christina.

Peter og Christina har sønnen Gustav (2) og blir snart foreldre igjen.

Det å bli far har snudd opp-ned på tilværelsen for Peter.

 - Det preget meg så til de grader at jeg vil si at det endret meg totalt som person. Før var jeg langt mer kynisk, men som far er jeg nok mer åpen og tålmodig. Jeg har nok blitt mer selvsentrert rundt meg og min familie og har sikkert blitt irriterende distansert overfor venner, kolleger og andre. Dette kan også skyldes bloggen, som for lengst har spist opp all ledig fritid som tidligere gikk med til trening, venner og andre hobbysysler. Å lese en bok nå kan fort ta meg et halvt år.

Den lille familien lever et enkelt og ganske normalt familieliv med tidlige morgener, hjemmekvelder foran TV-en og tacofredag, som mange av oss andre også kjenner igjen. 

 - Etter at vi fikk barn har vi lært oss å sette pris på de små tingene. En tur på Plantasjen en søndag eller taco foran TV en fredagskveld etter at sønnen har lagt seg, og vi er i himmelen! Også blir vi ekstra glade de gangene vi har barnevakt og kan dra ut å spise eller se en film på kino, sier samboer Christina.

Peter undervurderer på ingen måte hverdagslykken. På spørsmålet om hva han ville valgt hvis han fritt kunne velge hva som helst fra øverste hylle svarer han følgende:

  - For å være helt ærlig så har jeg det egentlig ganske bra akkurat slik jeg har det nå. Hvis jeg kunne fått alt jeg ba om bare ved å knipse i fingrene, tror jeg livet hadde blitt kjedelig. Det er utfordringer som driver en, så et liv på laurbærene hadde ikke vært noe for meg. Det er rart med det, men man setter mye mer pris på det man må jobbe hardt for kontra det som bare blir dumpet i fanget på deg. Jeg kunne bedt om en luksusbil eller hytte på fjellet, men da tror jeg ikke jeg ville satt pris på det. Det skal svi litt. Før jeg fikk barn ville jeg nok tenkt at drømmen var et kjendisliv i Hollywood, men når man først har blitt forelsket i sitt eget barn så blekner liksom alt annet. Og det finnes jo virkelig ikke noe bedre land å oppdra et barn i enn Norge, så jeg tror jeg  befinner meg på min egen øverste hylle.

Peter vokste selv opp i en stor familie, som minstemann i en søskenflokk på fire og hadde det han selv mener var en helt fantastisk barndom.

 - Jeg vokste opp i en stor familie og hadde mange gode venner som jeg fortsatt er venner med i dag, så min barndom vil jeg kalle intet annet enn upåklagelig. Det jeg husker best fra barndommen er nok sommerferiene med hele familien i Frankrike, mitt barndoms paradis. Det var tider det. Jeg hadde en såpass fjong barndom at jeg ofte tar meg i å savne den. Man kan jo aldri skru tiden tilbake, men noen ganger kan man drømme seg tilbake til en tid da livet var så enkelt og bekymringsløst. 

  - Hva tenker du om det å være barn i dag kontra da du selv var barn?

  - Jeg tror ikke forskjellene er så fundamentalt forskjellige, selv om visse ting selvfølgelig er endret. Jeg tror det var en mye større forskjell på mine foreldres oppvekst og min egen, enn fra min til mine barns oppvekst. Jeg vokste opp i en god tid og har vel egentlig aldri opplevd veldig vanskelige tider og slik ser det også ut til å bli for dagens generasjon av barn.

Det mest traumatiske Peter har å melde om fra barndommen var at han en periode gikk på ballett da han var liten:

- Jeg gikk på ballett da jeg var 5-6 år gammel og det skammet jeg meg såpass over i hele min barndom at jeg egentlig aldri har fortalt det til noen. Min største frykt på ungdomsskolen var at noen skulle finne ut av min fortid som ballettdanser.

- Du deler mye av deg selv på bloggen, men er det flere ting du ikke har delt før som du kan dele med våre lesere?

- Jeg er for eksempel pysete når det kommer til edderkopper og er en anelse mørkeredd. Jeg er derimot veldig flink til å snakke baklengs og digger Eurovision. Jeg gråter aldri i begravelser, men et rørende klipp på youtube kan få tårene til å trille. Jeg blogger ofte i joggebuksa og har en hemmelig drøm om å bli C-kjendis, innrømmer han.

Den drømmen er kanskje i ferd med å bli til virkelighet. Peter får til tider mye oppmerksomhet med sine friske meninger på bloggen. Sist ertet han på seg blogger Eivor Evenrud da han kalte de barnehageansatte for «tanter». Evenrud er selv pedagogisk leder i barnehage og likte dårlig retotikken til Kihlman.

- Det var et langt større engasjement rundt denne saken enn jeg noensinne hadde trodd. Det er fint at folk brenner for slike ting, men hele debatten rundt hva jeg skrev hadde vel for det meste grobunn i at mange ikke tar seg bryet med å lese hele innlegget før de gjør seg opp en mening og hopper rett til konklusjoner. Dette har jeg nok lært litt av. Jeg har også innsett at det ligger mye mer bak det å være ansatt i en barnehage enn tidligere antatt, men jeg mener fortsatt hva jeg skrev. Det var den betente innstillingen til tantebegrepet jeg ville til livs, ikke stille spørsmål ved barnehageansattes kompetanse. De som leser bloggen min jevnlig forsto tonen i saken, mens nye lesere nok tolket det litt annerledes, men slik er det alltid når det blir litt blest og nye lesere kommer til.

Det hele resulterte i at Eivor skrev et bitende blogginnlegg der hun mener pappabloggeren burde unnskyldt seg, ikke bare for å bruke ordet tante, men for å tråkke mange på tærne i tillegg. Hun irriterte seg også over uttrykk som «Rull inn puppen» og at han ifølge henne skal ha kalt de som reagerte barnslige.

 - Hva tenker du selv om Eivor Evenruds innlegg om din sak?

 - Jeg synes den var et uverdig personangrep som langt på vei svartmalte meg basert på falske premisser og teksten burde vært trukket eller skrevet om. I etterkant av at Eivor publiserte kommentaren tok vi en lang samtale på telefon og skværet opp. Jeg har også fått forklart mitt synspunkt til de leserne som faktisk var opptatt av hva som ble skrevet og ikke de som bare var ute etter en syndebukk.

Men etter at jeg selv tilbrakte en dag som ansatt i en barnehage og ydmykt rapporterte om hvilken fantastisk opplevelse det var, så mener jeg at den saken for lengst er lagt død.

  - Du har jo hatt enorm suksess med bloggen din – ble du litt beruset av egen suksess?

  - Absolutt. Jeg har egentlig skrevet et innlegg kalt «Bloggrus» der jeg forklarer hvordan det føles når et innlegg går rett hjem hos leserne, men jeg har bare ikke fått publisert det enda. Men det er så absolutt en beruselse når ting går bra. Jeg pleier alltid å vente en times tid eller to etter et innlegg er publisert før jeg sjekker responsen. Hvis det slår an hos leserne er det ikke uvanlig at jeg hopper rundt i stua og roper som en liten jente. Det er ikke noe jeg bare sier heller, jeg klarer rett og slett ikke sitte stille når bloggrusen slår meg. Det samme er beklageligvis også tilfellet på dager med mye motvind. Da er det bloggfyllesyke og jeg føler meg dårlig. Jeg føler egentlig at bloggen har gjort meg bipolar og jeg har blitt helt hektet på bloggrusen.

Ifølge samboeren hans er det hun som er den hissige i forholdet.

 - Vi krangler om småting, gjerne misforståelser, som når jeg misforstår noe og fyrer meg opp uten grunn. Da blir Peter oppgitt, for han blir aldri bråsint. Men det er bestandig over på noen minutter, og raskt glemt etterpå. Heldigvis er ingen av oss langsinte.

- Men, hvis du kunne fått forandret en ting ved ham, hva ville det vært?

- At han kunne slutte å gå i søvne. Da ville jeg sovet så mye bedre om natta.

Samboeren har ellers kun flatterende adjektiver å komme med når hun skal beskrive Peter.

 - Peter er en fargeklatt i hverdagen, han er alltid i godt humør og tar en hver utfordring på strak arm. Han er snill, til å stole på, evig optimist, løsningsorientert og veldig intelligent - sosialt også.

 - Hvorfor valgte du ham?

  - Jeg bare visste det første gang vi møttes. Han var alt jeg hadde drømt om.

Av venner og kolleger beskrives han blant annet som utadvendt, eplekjekk, sosial, ærlig, morsom, ekstremt mye selvtillit, uredd, inkluderende, smart og utålmodig.

Venninne og tidligere kollega av Peter,  Kjersti Engebrethsen har mye positivt å si.

 - Jeg ble kjent med Peter da han startet hos Ving, i samme avdeling som meg. Med Peter var det alltid noe på gang, crazy ideer, baller i luften. Han fikk avtale med Oslo Bysykkel om muligheten til å sykle styrkeprøven fra Trondheim til Oslo på en helt ny bysykkel. 

 - I kantinen var det konkurranser om hvem som kunne lage den sterkeste chilisausen og han var til tider grå i ansiktet og svettet oppover i lunsjen. Så startet han med Dødsing og kom blå og gul på jobb. 

  - Det var mye ablegøyer og tøysing da han var singel, men han roet seg noen hakk da han traff Christina og fikk Gustav. De betyr utrolig mye for han, og det ser ut til at han har blitt mer voksen og funnet roen, selv om han har bevart mye av barnet i seg.