– Jeg føler meg som en dårlig mamma, og mannen er enig. Hva gjør man da?

Spørsmål:

Jeg føler meg som en dårlig mamma, og mannen er enig:

Babyen våkner cirka hver halvtime natten gjennom og sover kun en halvtime sammenhengende på dagtid. Treåringen er i en selvstendighetsfase. 

Det er mye skrik og trass, og jeg føler ikke at jeg får til noe som helst. I frustrasjon og tristhet sa jeg «jeg er en dårlig mamma, og jeg er så lei meg for det». Og mannen ble stille lenge … før han til slutt sa stille «Nei da, du er ikke det».

Jeg skjønte ut ifra tonefallet og hele han at han egentlig var enig i at jeg var en dårlig mamma. 

Hva gjør man da, når man har to barn man ikke er flink nok med? Hvor starter man for å bli en god mamma? 

Svar:

Hei «dårlig mamma»!

Å kjenne seg som en dårlig mamma er noe mange gjør i den fasen du beskriver, men det du skriver, viser egentlig det motsatte: du kjenner etter, du reflekterer, og du ønsker å være en god mamma. 

Det er selve kjernen i god omsorg. Så du kan umulig være en dårlig mamma.

Men ingen barn trenger uansett en feilfri mamma, de trenger en helt «vanlig» mamma: En som prøver igjen hver dag, selv når alt føles som kaos. Som blir utslitt og lei, men som også kan se lys og håp igjen. 

Akkurat nå står du midt i det: Lite søvn, to små barn, og en kropp og et hode som aldri får pause. Søvnmangel alene kan forandre hvem som helst. 

Det er her du trenger støtte, ikke tvetydige svar fra mannen din!

For mannen din sin rolle er viktig. Han skal ikke bare si «du er ikke en dårlig mamma» – han skal støtte deg når du forsøker å være det! 

Hvis du føler han kritiserer deg så vil det svekke deg, og da er det jo han som gjør deg til en svakere mamma. Det må han forstå.

 Han skal stå sammen med deg, gi deg pauser, bære litt av vekten. Dere skal være to om dette. Og det er like viktig at han er en «god pappa» som at du er en god mamma, og ut i fra det du skrev hørtes det ut som han hadde litt å gå på.

I denne fasen er det avgjørende at far ikke bare støtter, men også avlaster deg. Det betyr å ta aktivt ansvar, ikke bare for det praktiske, men også for eksempel I deres situasjon, å hjelpe treåringen med å regulere følelser sine når verden går imot han.

Det er rett og slett umulig å komme seg gjennom den fasen du beskriver uten å føle seg som en dårlig forelder innimellom, uansett om man er mamma eller pappa. Man er utslitt, tom og overveldet, og mye føles feil, når skal det ta slutt!

 Å være småbarnsforelder er hardt psykisk - og fysisk! Men det blir vanligvis bedre etter hvert. Så - det handler ikke om å være «dårlig», det handler om å være et menneske som gir alt, hver eneste dag.

Med vennlig hilsen Heine

Dette spørsmålet er hentet fra diskusjonsforumet Kvinneguiden.no. Du kan lese hele diskusjonen her.

Eksperthjelp: Les flere spørsmål og svar

Mer fra Klikk+: Se vår samleside her