– Til foreldre, fra en psykolog

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Hva er egentlig en «normal» familie? Hvis du spør sosiale medier, kan svaret ligne på dette: glade barn i matchende regntøy, foreldremøter med god stemning og nytraktet kaffe, fargerike matpakker og foreldre som både trener, jobber og leser høyt for barna ved sengekanten. 

Men spør du en psykolog, eller kanskje bare en ærlig venn, får du ofte et annet bilde.

 Det er krangling om hvem som fikk mest saft. En trassig treåring som nekter å ta på sko. Hull i sko og klær. En ungdom som nekter å gå på skolen. Foreldre som veksler mellom tålmodighet og utmattelse, og dager som bare handler om å få endene til å møtes.

I mitt arbeid som psykolog møter jeg familier i alle former og faser. Foreldre som virkelig prøver. Som elsker barna sine, men likevel kjenner på tvil og utilstrekkelighet. 

Mange spør meg, i ulike varianter: «Er dette normalt?». Spørsmålet ligger der bak fortellingene om kaotiske morgener, barn med store følelser og foreldre som kjenner seg slitne og alene. Svaret mitt er ofte det samme: Ja. Dette er helt normalt.

Men her kommer det viktige poenget: Det som er normalt, er ikke alltid det som oppleves som ideelt, og det ideelle er sjelden normalt.

Myten om det normale

Gabor Maté, lege og forfatter, skriver i boken «The Myth of Normal» om hvordan moderne samfunn har konstruert et bilde av normalitet som er både snevert og usunt. Han påpeker at vi ofte tilpasser oss ytre krav og forventninger, ikke fordi det er sunt, men fordi vi tror det er nødvendig for å være «normale». Når dette bildet får dominere, skapes det et skille mellom livene vi faktisk lever, og det vi tror vi burde leve.

Denne myten om normalitet er ikke bare forvirrende, den kan også være skadelig. 

Når vi tror at det å ha det travelt, å strekke seg konstant, å være utslitt, stresset eller følelsesmessig avkoblet er «en del av pakka», risikerer vi å akseptere livsmønstre som i realiteten gjør oss syke. Vi tror kanskje det er oss det er noe galt med, når det egentlig er systemet og forventningene rundt oss som er urimelige. Mange deltar i et slags kollektivt prosjekt som suger kreftene ut av dem, fordi det fremstår som det «normale». Når det i virkeligheten burde være et varselsignal.

Dette gjelder i aller høyeste grad familielivet. Når normaliteten blir et ideal vi må strebe etter, i stedet for et rom vi får være innenfor, blir det en kilde til stress og skam. 

Vi sammenligner oss med glansbildene, og glemmer at det vi ser, særlig på sosiale medier, ikke er virkeligheten, men et nøye redigert utsnitt. En god dag. Et smil i rett vinkel. En ro som kanskje bare varte noen sekunder før barnet kastet smoothie over hele stuegulvet.

Et lite tips: Hvis du virkelig vil se hvordan det står til med norske familier, dra til svømmehallen på en søndag formiddag. Der finnes ingen filtre, ingen perfekt belysning. Bare ekte mennesker med våte håndklær, barn som roper, foreldre som prøver å finne badedrakten nederst i bagen, og søsken som krangler om hvem som hadde badering sist. Det er slitne småbarnsfedre med svømmebriller på hodet og mødre som febrilsk prøver å holde oversikt over armer, bein og armringer. Det er her, blant klor og kaos, du ser virkeligheten, ikke i feeden på Instagram.

Firebarnsfar: Dikt til foreldre: Javisst blir du sliten ...

Normalvariasjon er ikke unntaket, det er selve normalen

Som psykolog ser jeg det hver eneste dag: Familienes virkelighet er mangfoldig. Den er full av nyanser, ulikheter og normalvariasjon. Noen barn er høylytte og følelsessterke. Andre stille og innovervendte. Noen familier har én forelder. Andre har to, eller flere. Noen lever med sykdom, økonomisk usikkerhet eller andre belastninger. 

Men det som går igjen, uavhengig av form og utfordringer, er kjærligheten, innsatsen og ønsket om å gjøre det beste for barna sine.

Å være forelder handler ikke om å leve opp til et ideal. Det handler om å være til stede i det som er, og det som er, er ofte rotete, uforutsigbart og fullt av små feil. Men det er også her vi finner de ekte relasjonene. Det er i hverdagskaoset, i tårene, i kranglene og i forsoningen etterpå, at barna lærer hva det vil si å være menneske.

Likevel lever mange med følelsen av å ikke strekke til. Ikke fordi de gjør noe galt, men fordi de måler seg mot en mal som ikke finnes i virkeligheten. Et falskt bilde av hvordan en «normal» familie skal se ut. Dette bildet skaper ofte skyld og skam, og får oss til å overse det viktigste: at det aller meste vi opplever, faktisk er helt vanlig.

Påtvunget hygge og prestasjonspress

Vi lever i en tid der familielivet også er blitt en arena for prestasjon. Det er ikke lenger nok å være der, vi skal være tilstede, stimulerende, balanserte, og ha struktur, men samtidig være fleksible. Barna skal få utvikle seg fritt, men ikke falle utenfor. De skal være sosiale, men selvstendige. Vi skal servere næringsrik mat, følge opp leksene, organisere fritidsaktiviteter, og helst kose oss med det hele.

Men hygge kan ikke påtvinges. Relasjoner kan ikke tidsstyres. Og det går an å være en trygg og god forelder, selv om det ikke alltid føles slik.

Det viktigste budskapet jeg ønsker å formidle til foreldre er dette: Slapp av. Du gjør mer enn godt nok. Det er ikke meningen at det skal være perfekt. Familien din er ikke et prosjekt, men et levende, pustende fellesskap. Det er helt normalt at det ikke føles harmonisk hele tiden. Det er normalt å kjenne på utmattelse, frustrasjon, tvil og sinne, og det er normalt at barna dine gjør det samme.

Se rundt deg, ikke bare på skjermen

I møte med forventningspress og idealbilder trenger vi noe som er mer ekte. Vi trenger hverandre. Ekte samtaler, ærlige øyeblikk, og fellesskap som ikke bygger på fasade. Snakk med andre foreldre. Våg å si at det er vanskelig. Våg å vise frem det ufiltrerte. Det er der de viktigste møtene skjer, når vi kjenner igjen oss selv i andres virkelighet.

Så neste gang du lurer på hvordan andre har det, ikke scroll. Gå ut i verden. Gå i svømmehallen, på lekeplassen, i matbutikken.

 Det er der du ser det virkelige foreldreskapet: svett, kjærlighetsfylt, kaotisk, slitent, og helt normalt.

Les også: (+) I møtet med barnas følelser reagerer mange foreldre helt feil. Hvorfor er det slik?

Følg magefølelsen, og lag din egen vei

Samtidig kan det være vanskelig å navigere i alt vi blir fortalt om foreldrerollen. I tillegg til sosiale medier bombarderes vi av råd fra blogger, podkaster, bøker og såkalte eksperter. Noe av dette kan være nyttig og inspirerende, men for mange foreldre fører det også til økt forvirring og selvtvil. Når andres metoder og fasiter blir styrende for våre valg, kan det fjerne oss fra det vi selv vet og kjenner.

Foreldre har faktisk en iboende intuisjon. En klokhet som ikke nødvendigvis kommer fra utdanning eller forskning, men fra tilstedeværelse, erfaring og relasjon. Vi kjenner våre egne barn best. Vi vet når det er nok, når vi trenger en pause, og når noe føles riktig, selv om det ikke står i en bok. Det finnes ikke én rett måte å være forelder på, og det skal det heller ikke gjøre.

Vi må gi oss selv rom til å skape vår egen familiekultur, en som passer oss, våre verdier og våre grenser. Det er ikke andres business. Og kanskje viktigst av alt: Vi får faktisk ikke designe barna våre. De kommer som de er, med sitt eget temperament, sine behov, sin personlighet

Vår oppgave er ikke å forme dem til å passe inn i et ideal, men å hjelpe dem til å utvikle seg i takt med seg selv. Selvsagt innebærer det grenser, veiledning og ansvar, men først og fremst handler det om å møte barnet som det mennesket det er, ikke som et prosjekt som skal optimaliseres.

Til foreldre, fra en psykolog

Så, kjære foreldre: Dere er ikke alene. Dere er ikke unormale. Og dere gjør en viktig jobb, hver eneste dag, selv når det ikke føles slik.

Når barnet ditt skriker i butikken, det er normalt. Når du gir opp matlaging og tar frem frossenpizza, det er normalt.

Når ungdommen surner fordi det ikke fins mat i huset (les: nudler), det er normalt. Når du setter deg i bilen og gråter etter en slitsom morgen, det er normalt. Når du elsker barna dine, men teller ned til leggetid, det er normalt.

Alt dette hører til i et helt vanlig familieliv. Ikke fordi noe er galt, men fordi du lever et liv som er ekte. Og det ekte livet er det eneste som betyr noe.