12 år gamle Harry pantet flasker og bokser i seks år – for å få råd til noe helt spesielt

Hun heter Bettan, men kalles «Pantede Bettan»

Den litt over ett år gamle golden retrieveren går pent i båndet som tolv år gamle Harry Kring holder i et godt grep når de går tur i områdene rundt Edsbyn.

Harry speider intenst etter bakken langs veien og finner stadig tomflasker og bokser som ligger henslengt hulter til bulter. Han har alltid med seg en pose, klar til å plukke opp det andre har etterlatt i naturen – søppel som i verste fall kan skade både dyr og mennesker.

Harry gjør naturen, dyrene og menneskene en tjeneste, samtidig som det klirrer i pengekrukken. Panteflasker og bokser er gull verdt for en samler som Harry. Og det er faktisk takket være pantingen at hans kjære hund, Bettan, går ved siden av ham i dag.

Se video: Jørgen Holst-Larsen: - Jeg klager på kjæresten min hver dag

– Jeg kjøpte henne for pengene jeg hadde spart sammen ved å pante, sier Harry som forklaring på navnet «Pantede Bettan».

Bettan kostet 24 000 kroner – penger det tok seks år å spare sammen – og hun er hans helt egen hund.

Sparte til hund fra han var fem år

Allerede da Harry var fem år, ønsket han seg sin egen hund. Men mamma Maria sa stopp.

– Vi hadde allerede fem hunder fra før. Hadde vi skaffet oss én til, ville vi ikke hatt plass i huset, sier hun. – Dessuten var det en newfoundlandshund du ønsket deg, og det er en veldig stor hund.

Samtidig var det vanskelig å avfeie Harrys hundedrøm helt. Derfor tok hun i bruk et annet knep.

«Du får begynne å spare penger, så kan du kjøpe din egen hund», sa hun til ham.

En newfoundlandshund ville koste over 20 000 kroner. Selv om Harry bare var fem år, forsto han at det ville ta lang tid å spare opp så mye penger. Det visste mamma Maria også.

– Innerst inne trodde jeg vel at dette med en egen hund ville renne ut i sanden, sier hun med en latter.

Men da kjente hun ikke sin egen, iherdige sønn godt nok.

Harrys mormor, Karin, hadde snakket mye om hvor viktig det er å holde naturen ren, fjerne søppel, og ta vare på alt som kan pantes. Dette lå i bakhodet på Harry. Da han ble med mamma og pappa, Christer, til butikken for å pante, fikk han kvitteringen og løste den straks inn i kontanter.

– Jeg hadde en stor plastboks hjemme som det tidligere hadde vært en lekedinosaur i. Der la jeg pantepengene, forteller han.

Pengene vokste

Harry innså raskt at familiens egne drikkevaner ikke var nok til å samle inn pengene som trengtes til en hund. Derfor ble han med foreldrene på tur med de andre hundene, alltid med en pose i hånden.

– Det var mange bokser og flasker som lå slengt langs veikanten. Dem plukket jeg opp og tok med hjem.

Han samlet store sekker med pant hjemme i garasjen før de dro til pantestasjonen.

– Det tok sin tid å pante alt han hadde samlet, sier Maria.

Pengene i plastboksen bare vokste og vokste.

– Noen ganger tok jeg ut alle pengene og la dem utover gulvet for å telle dem, før jeg la dem tilbake i boksen, forteller Harry.

– Du så ut som Onkel Skrue, sier Maria og ler igjen.

For en hvilken som helst annen liten gutt ville fristelsen til å bruke pengene på noe annet vært stor da summen i boksen nærmet seg 10 000 kroner. Men Harry var fast bestemt – en hund skulle han ha, og den kostet mer.

Plastboksen med pantepengene ble oppbevart trygt i en tung safe som fulgte med da familien kjøpte huset.

Maria mener at sparingen også hadde en pedagogisk verdi.

– Han lærte verdien av penger, og han lærte å regne.

Ble panteekspert

Panteflasker og bokser finnes overalt, og Harry lærte seg fort hvor det var best å lete. Langs gangveier, skogsveier, ved rasteplasser, inne i tettsteder og ved idrettsanlegg krydde det av tomgods som ventet på å bli pantet.

De nærmeste vennene visste om flaskepantingen og hva målet var. Men hvor mye han faktisk hadde spart, snakket han ikke høyt om på skolen – i frykt for at andre skulle få samme idé.

Årene gikk, og pengene i boksen vokste i takt med at Harry ble eldre.

I fjor vår ble pengeboksen tatt ut av safen. Da ante Harry at det måtte være minst 20 000 kroner i den. Faktisk var det hele 24 000 kroner – pengene rakk til en hund!

Familien begynte å lete på Blocket (svensk Finn.no) og vurderte også omplasseringshunder. Men det var vanskelig å finne en newfoundlandshund-valp, og prisene var stive.

«Det går fint med en golden retriever også», sa Harry, og dermed rettet de søket mot det i stedet.

Harry ble utålmodig da det tok tid å finne en. Han ville gjerne ha hunden før sommeren, slik at han kunne bruke hele sommerferien sammen med den. Rett før sommeren dukket det opp en annonse for en golden retriever-valp, en tispe, i Kristianstad i Skåne. Prisen passet akkurat til Harrys pantebudsjett.

Den siste valpen i kullet

Oppdretteren sendte et bilde.

«Henne skal jeg ha», sa Harry med en gang han så det.

– Hun hadde lys pels og svart snute. Kjempesøt, sier han.

Valpen var den siste i kullet. Familien satte seg i bilen og kjørte de drøyt 70 milene til Kristianstad.

Det var kjærlighet ved første blikk mellom Harry og den elleve uker gamle hundevalpen, som fikk navnet Bettan. Pengene fra plastboksen ble overført til en bankkonto, hunden ble betalt, og Bettan fikk plass i bilen på vei hjem til Edsbyn.

– Hun fikk ligge på et teppe mellom beina mine, forteller Harry, som var overlykkelig over endelig å ha fått sin egen hund.

Med god hjelp fra foreldrene har Harry oppdratt Bettan til å bli en snill og lydig hund. Vel, helt lydig er hun kanskje ikke alltid.

– Hun pleier å stjele maten vår, røper Harry. – Hun kan hoppe opp på kjøkkenbenken og forsyne seg. Hun pleier også å legge igjen leken sin der, så vi vet alltid hvem synderen er hvis en svinekotelett plutselig er borte.

Men dette tar familien med godt humør. Bettan er en herlig familiehund som går godt overens med familiens to andre hunder, en støver og en drever.

– Bettan elsker å bli klødd på magen, å bade og å leke i snøen, forteller Harry.

Selv om det føltes litt vemodig da plastboksen plutselig var helt tom etter hundekjøpet, innså han fort at det han hadde fått i bytte var langt mer verdifullt.

– Vi foreldre står selvfølgelig for forsikring og veterinærutgifter, skyter Maria inn.

Fortsetter å pante

Harry skjønte raskt at det ikke var noen grunn til å slutte å pante selv om målet om hund var nådd. Han fortsetter å samle bokser og flasker.

Noen av boksene han finner er så sammenklemt at pantemaskinen avviser dem. Heldigvis er Harry praktisk anlagt: Han tar frem en skrutrekker, stikker den inn i boksen og vipper den ut slik at den blir rett nok til å bli godkjent av maskinen.

Og innsatsen gir resultater.

– Jeg har pantet for 5 000 kroner det siste året, forteller han.

Han legger til at sparingen går raskere nå som pantesatsene har økt med én krone for både flasker og bokser.

– Men jeg har ikke bestemt meg for hva jeg skal spare til ennå.

Pantingen har også blitt enklere med de nye, moderne pantemaskinene.

– Man kan bare tømme hele sekken rett inn i maskinen, forklarer Harry.

Og best av alt: Bettan holder ham alltid med selskap når han er ute og leter etter pant. Harry har virkelig lært seg å forene nytte med fornøyelse.

Artikkelen ble først publisert på hemtrevligt.se, som også er en del av Story House Egmont. Dette er en oversatt og redigert versjon.