Gynekologen: «Her har vi en, vent litt, her er det jammen en til, og enda én!»

(TA): Trine og Morten Moe Jacobsen var allerede foreldre til Sofie på åtte måneder da de ble gravide på nytt. Åtte uker ut i svangerskapet fikk Trine blødninger og ble sendt til ultralydundersøkelse. Der fikk hun beskjed om at det var ett foster og at alt var i orden, men at hun måtte komme tilbake to uker senere. Ved neste ultralyd fikk de først samme beskjeden, men så:

– Så sier gynekologen «Vent litt, her er det jammen en til!». Vi kikket på hverandre, men rakk knapt å reagere før gynekologen nok en gang sier «nei, vent litt, her er det enda en!». Vi trodde det var bare tull, men ble ganske høye på adrenalin da det gikk opp for oss at det var sant. Vi ringte rundt til familie og venner som trodde vi skulle fortelle at det var tvillinger. «Nei, det er trillinger!», sa vi. Det var helt ubeskrivelig, forteller foreldreparet.

Risiko

Mens 1,5 prosent av alle fødsler er tvillingfødsler, er kun 0,1 prosent trillingfødsler. Av 14 svangerskap med trillinger i fjor, var Morten og Trines trillinger kun ett av seks tilfeller der det har skjedd på naturlig vis. Svangerskapet er forbundet med risiko, og Trine og Morten ble raskt henvist til Rikshospitalet i Oslo. Da begynte alvoret å gå opp for dem.

– Det første de spurte om, var om vi ønsket å redusere antall fostre fordi trillinger er vurdert som høyrisiko både i svangerskapet og fødselen. Man kan oppleve at fostrene ikke vokser likt fordi de stjeler næring fra hverandre. Vi måtte være på Rikshospitalet til de så at alle vokste jevnt og var stabile, forteller Trine. Ultralydbildene viste at Even og Emil lå i samme livmorpose, mens Elias lå for seg selv. De to første er derfor enegget, mens Elias er lettere å skille i utseende fra brødrene sine. Det var også han som nøt best av næringen og veide mest da han ble født.

Brå overgang

Trillingene ble født med planlagt keisersnitt 7. april på Drammen sykehus i svangerskapsuke 34.

– På sykehuset i Skien ville de ikke ta imot trillingfødsler, og vi måtte derfor mellom velge andre sykehus. På en nettside for trillingforeldre fikk vi anbefalt Drammen sykehus. Der hadde vi et helt fantastisk opphold på nyfødtintensiven. 15 personer var til stede på fødestua, mens seks stykker sto klare til å ta imot på utsiden. Alt var veldig godt planlagt og gikk veldig fint, forteller Trine og Morten. Den tidlige fødselen gjorde at trillingene måtte få litt pustehjelp de første dagene og lå i varmesenger en drøy uke. Etter tre uker på sykehuset i Drammen var familien klare for å flytte hjem. Der ventet en brå overgang til hverdagen med tre babyer som skulle bysses, stelles, mates og skiftes på. Om nettene var det mating hver tredje time, noe som tok halvannen time for alle tre. I tillegg skulle Trine og Morten fortsatt være gode og oppmerksomme foreldre til Sofie som nå var blitt halvannet år.

Fikk ikke hjelp

– På sykehuset i Drammen spurte de hva slags kommunal hjelp vi ville få. Vi var blitt lovet all hjelpen vi trengte fra kommunen, men hadde ingenting skriftlig. Sykehuset skjønte umiddelbart at dette kunne komme til å bli vanskelig, og det ble det. Det har vært en kamp for å få hjelp. Vi har, med god hjelp fra foreldrene våre, sykehuset, fastlegen og jordmor, sendt søknad på søknad til Skien kommune, men har mottatt mange avslag, og opplever at kommunen har trenert saksbehandlingen. Vi visste jo ikke på forhånd hva slags hjelp vi trengte til barna våre som var premature, og kommunens svar etter fødselen var at de ville vente og se an behovet, men kunne tilby oss vaskehjelp. Vi trengte jo ikke først og fremst vaskehjelp, men avlastning fordi de var så urolige på natta. Kommunen lurte på hvorfor vi ikke kunne hvile på dagen når trillingene sov, forteller Trine og visste ikke om hun skulle le eller gråte.

Den første tiden måtte de være våkne annenhver natt, og på dagtid er stell og praktiske oppgaver en fulltidsjobb for begge foreldrene. Mens TA er på besøk, ligger Even, Emil og Elias og sover formiddagsluren ute på verandaen, men det krever likevel at pappa Morten må ut og rugge på en av vognene ofte hvert femte eller tiende minutt. Morgenstellet tar halvannen time, og ettermiddagene går i ett fram til legging. Inntil nylig hadde de en whiteboard der de krysset av for bæsjebleier for å holde oversikt over alle tre.

– Når den ene har ansvaret for sovingen, må den andre handle, sterilisere flasker, vaske klær, ta seg en dusj, levere Sofie i barnehagen til klokka ni, og rekke å spise frokost. Det er en fulltidsjobb, sier Trine.

Nattevåk

– Det var en tid da vi prøvde å få tid alene på kveldene, men da bare sovnet vi, smiler Morten, som kvelden i forveien hadde fått innvilget en filmkveld utenfor huset, og endte opp med å sovne da muligheten bød seg. Først etter at de klaget sakene til Fylkesmannen i Telemark, måtte kommunen snu og tilby nattevakt to netter i uka. Den hjelpen har vært uvurderlig for å få livet til å fungere.

– Vi merker som regel ikke at nattevakten kommer kl. 22.30, da sover vi. Og selv om vi fortsatt våkner av lydene om natta, kan vi snu oss rundt for å sove. Nattevaktene er en fantastisk hjelp som vi kan stole fullt på, sier foreldrene. Nå håper de at de fortsatt kan få hjelpen fram til trillingene sover om natta.

– Vi har akkurat fått vite at vi får beholde to nattevakter i uka og vaskehjelp ut november, og er overlykkelige over det. Vi har fantastiske foreldre som stiller opp og hjelper til, men vi kan ikke slite dem ut for å få avlastning. Fra nyttår får vi ikke lenger hjelp om natta, da får vi bare håpe at de sover, sier de. Med trillinger får far og mor 10 permisjonsuker ekstra hver, men for familien Moe Jacobsen har det ikke vært mulig at Morten returnerer til jobben på oljeplattformen, mens Trine skal ha eneansvaret for fire unger i to uker av gangen. Også her har de erfart at systemet er tungrodd uten rom for skjønnsvurderinger.

– Det var ikke noe skjønn for å endre reglene, selv om vi forsøkte å forklare dem situasjonen. Men til slutt har de akseptert at jeg overtar permisjonen til Trine for en måned av gangen, mens hun er sykemeldt, sier Morten.

Takknemlige

Til tross for kampene med systemet, er Trine og Morten først og fremst er takknemlige for at de har fått fire friske barn.

– Det er vi veldig takknemlige for, og det må vi minne hverandre på mange ganger. Det er både tårer og latter, og dagene kan være en berg-og-dal-bane med mye kaos. Men vi vet at situasjonen kunne vært veldig annerledes, og er lykkelige over at det har gått så bra, sier de. Selv om det ikke finnes økonomisk støtte for trillingforeldre, har de opplevd at produsenter av barnemat og utstyr har sponset dem med gavekort og varer for mange tusen kroner.

– Butikker og produsenter har vært veldig åpne for å gi rabatter eller sponse. Det har kommet godt med, for det blir kostbart når man skal kjøpe tre av hver. Bare i melkeerstatning bruker vi en pakke daglig og over 2000 kroner i måneden, forteller foreldrene.