Føde i et fremmed land

– Jeg tenkte at alt ville vært bedre om mamma var her

Jeg føl­te meg som et pro­blem. At jeg ikke bur­de spør­re mer, skri­ver iranske Soulmaz Rahmani om dagene etter fødsel på et sykehus i Norge, langt hjemmefra.

<b>NYTT LIV:</b> Soulmaz kjen­te på et stort savn et­ter mo­ren sin da hun fød­te bar­net sitt i Norge. I Iran er fa­mi­li­en tett på den før­s­te ti­den et­ter fød­se­len. 
NYTT LIV: Soulmaz kjen­te på et stort savn et­ter mo­ren sin da hun fød­te bar­net sitt i Norge. I Iran er fa­mi­li­en tett på den før­s­te ti­den et­ter fød­se­len.  Foto: Privat
Publisert

Jeg pra­ter ikke så mye norsk, og det var litt blan­det hvor lett det var å kom­mu­ni­se­re med jord­mød­re­ne når jeg treng­te hjelp et­ter fød­se­len. Noen var vel­dig strenge og krev­de mas­se av meg, og gan­ske fort tenk­te jeg at alt ville blitt bedre om mam­ma had­de vært her.

Jeg tror nok nors­ke jen­ter har vokst opp med en an­nen til­lit til hel­se­ve­se­net, i mot­set­ning til meg. Jeg sto­ler først og fremst på mam­ma, at det er hun som kan hjelpe meg. Jeg tror man­ge irans­ke jen­ter har det sånn.

Så kom­mer jeg hit og mø­ter det nors­ke sy­ste­met mens jeg har den­ne leng­se­len et­ter mam­ma som lig­ger så dypt, dypt inni meg. Det var van­ske­lig.

Men så snak­ket jeg med fle­re irans­ke ven­nin­ner som had­de hatt mam­ma­ene sine der, og de men­te at det bare had­de blitt enda mer stress. Ha ha!

I Iran er det mest av alt fa­mi­li­e­ne som hjel­per kvin­ner et­ter fød­se­len, og mød­re­ne som hjel­per med am­min­gen. De tar an­sva­ret, og de els­ker det. De bare kom­mer og hjel­per, ofte uten å spør­re.

Soulmaz Rahmani (34)

Soulmaz har ett barn og er sti­pen­diat fra Iran. Den­ne his­to­ri­en er en del av boka «Pupp? For­tel­lin­ger og fakta om am­ming.» I boka prø­ver Kris­tin Grue og Mina Lystad å finne ut hvor­for tal­let på am­men­de mød­re går ned. Boka inneholder fle­re per­son­li­ge his­to­ri­er om val­get mød­re­ne har tatt, å amme el­ler ikke amme, og hvor­dan hel­se­per­so­nell og and­re mø­ter kvin­ne­ne i det val­get de har tatt.

Det er noe re­kla­me om at am­ming er bra, men et­ter fød­se­len er det ikke noe hjelp å få. Kvin­ner i Iran må gå til kli­nik­ke­ne selv, om de fø­ler be­hov for det. De må alt­så søke den hjel­pen de tren­ger, og be­ta­le for det selv.

Et­ter fød­se­len ble jeg litt de­pri­mert, og da jeg kom hjem fra sy­ke­hu­set, ble det van­ske­lig å amme. Jeg fikk vondt, og det ble bare ver­re og ver­re, men da jeg ring­te sy­ke­hu­set, sa de bare at jeg måt­te fort­set­te å amme. Et­ter noen må­ne­der kjøp­te jeg amme­skjold, som hjel­per mot såre bryst­vor­ter, sånn som jeg had­de. Jeg ble litt trist av at jord­mød­re­ne på bar­sel­av­de­lin­gen ikke viss­te at det fan­tes sånne hjel­pe­mid­ler.

<b>SOULMAZ RAHMANI:</b>
SOULMAZ RAHMANI: Foto: Privat

Jeg slut­tet å amme et­ter fire må­ne­der, med gan­ske blan­de­de fø­lel­ser. Som mor så føl­te jeg meg skyl­dig og litt skam­full for å ikke hol­de på len­ger. Men sam­ti­dig så var det ikke noe jeg leng­tet vel­dig et­ter. Jeg vet ikke hvor­for, men det kjen­tes ikke så vik­tig for meg.

Dat­te­ren min tok flas­ke og smokk vel­dig lett. Am­min­ga var en kamp, og jeg så jo at hun var så ro­lig med flas­ka. Så da ble det grad­vis mer og mer flas­ke, helt til det var det enes­te hun fikk. Men jeg pres­set meg selv til å hol­de på med am­min­gen en stund på grunn av an­ti­stof­fe­ne og sånn, men nei. Jeg holdt ikke på så len­ge.

Jeg les­te i et psy­ko­lo­gisk tids­skrift at hvis du gir flas­ke, så gir du hel­ler ikke vi­de­re fø­lel­se­ne dine. Alt­så, via mors­melk går også alt som mam­ma­en bæ­rer på av gode og von­de fø­lel­ser. Så hvis du er stressa og lei deg, kan det være godt å vite at det å gi flas­ke fak­tisk er bra. Det er godt å lese sånne ting, å kun­ne for­stå hva and­re ten­ker. Jeg trod­de det bare var meg som ikke lik­te å amme. Men jeg var jo ikke ale­ne!

Jeg har lagt mer­ke til at den yng­re nors­ke ge­ne­ra­sjo­nen snak­ker let­te­re eng­elsk. De litt eld­re, de kan bli ir­ri­ter­te. Og det opp­lev­de jeg på sy­ke­hu­set, blant dem som skul­le hjelpe meg med am­min­gen et­ter fød­se­len. De snak­ket eng­elsk, men jeg mer­ket at de ikke lik­te det. De vis­te det med an­sik­tet og krop­pen at de ikke ville det, og der­for slut­tet jeg å spør­re. Jeg føl­te meg som et pro­blem. At jeg ikke bur­de spør­re mer.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning