Gi foreldre til barn med diagnoser påfyll – ikke pekefinger

Foreldre i dag står i et press som få snakker ærlig om. 

Det er krevende nok å være mamma eller pappa i en tid der samfunnet endrer seg raskt. Enda vanskeligere blir det når barnet ditt får en diagnose, eller strever uten å få den hjelpen det trenger. 

Nylig kunne vi lese at barn som ser mye på skjerm, angivelig risikerer å få diagnosen autisme. Slike påstander skaper frykt og peker i feil retning. For hva skjer egentlig med barna som strever, og med foreldrene deres, lenge før diagnosen er satt?

Altfor ofte må familier vente i årevis på utredning. Hjelpen kommer først når systemet har et navn å henge utfordringene på. Men barn trenger ikke et stempel for å ha rett til støtte. De trenger å bli sett og foreldrene deres trenger å bli styrket, ikke mistenkeliggjort.

En hverdag i beredskap

Å være forelder til et barn med nevrodivergente trekk er mer enn krevende, det er en vedvarende belastning for kropp og sinn.

Mange lever i konstant beredskap, alltid klare til å gripe inn i neste utbrudd, neste overgang, neste krise. Denne aktiveringen setter seg – i søvnen, i relasjonene, i kroppen. 

Og mens foreldrene gjør alt de kan for å være en trygg havn for barnet sitt, blir de ofte stående alene. Kanskje får de råd om hvordan de kan hjelpe barnet bedre, men sjeldnere får de hjelp til å ta vare på seg selv. 

Når diagnosen kommer, kommer også ansvaret

Når barnet får en diagnose, får ikke foreldrene bare et svar. De får også ansvar for å bli ekspert på sine og barnets rettigheter, de må bli koordinator for tjenestene rundt barnet og prosjektleder for barnets liv. 

Mange bruker timer på å lese lovverk, skrive søknader og jakte på hjelp, ikke fordi de vil, men fordi ingen andre gjør det for dem. 

Det finnes rettigheter. Det finnes støtte. Men for mange kommer hjelpen for sent, eller ikke i det hele tatt. Noen hører først om tiltak de hadde krav på, flere år etter diagnosen. 

Da har de allerede brukt mer av seg selv enn de egentlig hadde råd til.

Når mediene peker skammer foreldrene seg

Samtidig som foreldre forsøker å holde familien flytende, leser de at det kanskje er deres skyld at barnet har fått en diagnose.

 At det er skjermbruken eller mangelen på grenser som har gjort barnet deres annerledes. 

Det er ikke bare feil. Det er farlig. 

Foreldre gir barn skjerm for å gi dem ro. For å unngå konflikter. For å lage middag. For å puste. Når vi antyder at slike valg gir barnet autisme, legger vi en nesten umenneskelig skyld på dem som allerede bærer mer enn de fleste. 

Diagnoser som ADHD og autisme skyldes ikke foreldresvikt. De handler om genetikk, nevrobiologi og sammensatte miljøfaktorer. Å legge ansvaret på foreldrene er ikke bare unyansert, det er en grov svikt i omsorgen for dem som trenger den mest. 

Nemlig foreldrene. 

Hele familien under press

Diagnoser rammer ikke bare barnet. De setter hele familien under press. Ikke fordi det er noe galt med barnet, men fordi systemene rundt ikke klarer å møte det godt nok. 

Søvn, helse og samliv utfordres. Samlivsbrudd er langt vanligere blant foreldre til barn med nevrodivergens. 

Når foreldrene går tomme, rammer det ikke bare barna, men også samfunnet. Flere brudd og flere sykemeldinger betyr økt press på allerede overbelastede tjenester. 

Å forebygge dette er et felles ansvar. Det handler om mer enn å hjelpe foreldre. Det handler om samfunnsøkonomi, likestilling og langsiktig bærekraft.

Samtidig må vi snakke mer åpent om ufrivillig skolefravær. For stadig flere barn handler det ikke om vilje, men om overveldelse. Når de ikke møter på skolen, skyldes det ikke latskap, men at de ikke har flere krefter igjen. Ofte har foreldrene bedt om hjelp lenge, uten å bli hørt. 

På tide å skifte spor

Folkehelseinstituttet hevder at i løpet av det siste tiåret har antall diagnoser for ADHD og autisme blant barn og unge i Norge økt betydelig (Fhi.no, 2025). Det betyr ekstremt mange berørte familier og et enormt behov for både praktisk støtte og emosjonell anerkjennelse. 

Barn utvikler seg ulikt. Det må det være rom for, også før diagnosen. Det som ser ut som symptomer, er ofte rop om støtte. Ikke bare fra barna, men også fra de voksne rundt dem. 

Vi møter disse foreldrene hver uke og de: 

• føler seg mistrodd og alene 

• må finne veien selv i et uoversiktlig hjelpesystem

• bærer på skyld som aldri var deres

Vi trenger kunnskap, ikke klandring

Vi trenger at fagfolk har verktøyene de trenger for å møte barna og deres familier tidlig og trygt. 

Vi trenger at foreldre får veiledning, fellesskap og påfyll, ikke pekefinger. 

Vi trenger en felles innsats for å:

• styrke kompetansen i barnehager, skoler og helsetjenester
• bygge broer mellom foreldre og fagfolk
• skape et språk for støtte, ikke skyld

Påfyll, ikke pekefinger

Det handler ikke om å fjerne diagnoser, men om å fjerne skam, isolasjon og forestillingen om at det alltid er barnet eller foreldrene det er noe galt med. 

Vi tror det finnes en annen vei. En vei som ikke starter med diagnoser, men med mennesker. 

Det handler om å bygge kompetanse. Gi håp. Skape fellesskap. 

Hvis du noen gang har kjent deg alene i møte med systemet, så er du ikke alene. Hvis du har kjent på tvil, maktesløshet eller skyld, så er du ikke svak. Du er en forelder som prøver å forstå et barn som samfunnet ofte misforstår.

Vi håper dette er starten på en ny samtale. En som bygger broer, løfter blikket og gir påfyll.

Kronikken er skrevet av: 

Linda Pettersen Myhre: veileder og forfatter 

Cathrine Midtgård: NLP-coach, lærer/spesialpedagog, forfatter 

Stine Reiersen Kase: Familie- og parterapeut og forfatter

Anette Mediaas Richardsen: Yogaterapeut, stressmestringscoach og forfatter 

Maren Kvalvaag-Toven: Familieterapeut, Enneagramcoach, forfatter og foredragsholder