Familieterapeut om å tilgi utroskap: – Dette må skje først

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Rundt én av fire har hatt sex med en annen enn kjæresten sin, viser tall basert på forskning. Tallet er ikke helt sikkert – utroskap er fortsatt noe mange tier om – men både norske og internasjonale studier peker i samme retning. 

Samlet sett tyder forskningen på at rundt 25 prosent har vært utro i løpet av et parforhold.

Handler ikke bare om sex

Når så mange berøres, er det kanskje ikke rart at interessen for temaet er stor. For utroskap handler sjelden bare om sex. Når det rammer, rammer det ofte hele livet. Hverdagen, familien, tryggheten og selvbildet. 

Mange beskriver det som om gulvet forsvinner under dem. Spørsmålene kommer raskt, og de er sjelden enkle: Hvorfor skjedde dette? Hva betyr det for oss? Og kanskje aller vanskeligst – er dette noe vi kan komme oss gjennom sammen?

Det er skrevet og sagt mye om hvorfor mennesker er utro, hvem som er mest utsatt, og hvilke tegn man burde sett. 

Likevel opplever jeg i terapirommet at det sjelden er disse spørsmålene som blir avgjørende over tid. 

Det folk strever mest med, er ikke først og fremst hva som skjedde, men hva det gjorde med dem – og om det i det hele tatt er mulig å finne tilbake til noe som føles trygt.

Opplever utroskap ulikt

Tidligere forskning har vist at menn og kvinner ofte reagerer ulikt på utroskap. Menn beskriver oftere fysisk utroskap som mest alvorlig, mens kvinner i større grad opplever emosjonelt utroskap – forelskelse, fortrolighet og nærhet – som mest truende. 

Dette samsvarer godt med det jeg hører i samtalerom. Samtidig viser undersøkelser, blant annet fra Aftenposten, at menn i større grad enn kvinner sier de kunne vært utro dersom de var sikre på at partneren aldri fikk vite det. Motivasjonen for utroskap er også ofte ulik. 

Menn forteller oftere om sex, kvinner oftere om behovet for å bli sett og bekreftet. Likevel skjer det noe interessant når utroskapen først er et faktum. Når spørsmålet ikke lenger er hva som er verst, men om man klarer å leve videre sammen blir forskjellene mellom kvinner og menn ofte mindre enn mange tror.

– Smerten kan være enorm 

I en større NTNU-studie publisert i 2023 fulgte psykologene Leif Edward Ottesen Kennair, Mons Bendixen og Trond Viggo Grøntvedt 92 unge par som ble presentert for ulike utroskapssituasjoner. 

Selv om menn og kvinner vurderte alvorlighetsgraden forskjellig, viste studien at viljen til å tilgi og fortsette forholdet var omtrent like lav hos begge kjønn. Det betyr ikke at alle reagerer likt følelsesmessig, men at det ikke er kjønn alene som avgjør om man klarer å bli – eller må gå. Dette samsvarer godt med det jeg selv ser i terapirommet.

Når utroskapen handler om en one night stand, dukker det ofte opp et gjenkjennelig mønster i samtalene. Hendelsen er avgrenset i tid, og det finnes ingen videre kontakt. 

Den som har vært utro beskriver det ofte som et brudd med egne verdier, ikke som starten på noe nytt.

Smerten hos den som er blitt bedratt kan være enorm – preget av sjokk, sinne og påtrengende bilder som ikke slipper taket – men i mange av disse sakene opplever jeg likevel at det er mulig å skille handlingen fra relasjonen, selv om det tar tid.

Les også: (+) «Hilde» (43): - Jeg er sexavhengig

Eksempel fra terapirommet: Tilga utroskap

Janne og Thomas (fiktive navn) kom i terapi etter at Thomas hadde hatt sex med en annen kvinne på jobbreise. Alkohol var involvert, det var ingen videre kontakt, og han fortalte om det kort tid etter. 

Anne beskrev seg selv som helt knust, men hun vendte stadig tilbake til én setning: 

«Jeg tror ham når han sier at det ikke betydde noe.» 

Det gjorde ikke smerten mindre der og da, men det gjorde det mulig å bli værende i prosessen – over tid.

Når utroskapen derimot har utviklet seg til en affære over tid, ser bildet ofte annerledes ut. 

Da handler det sjelden bare om selve handlingen, men om alt som har pågått parallelt: Meldinger, fortrolighet, delte tanker og en emosjonell nærhet som har vært holdt skjult. 

Den som er blitt bedratt beskriver ofte ikke bare svik, men en dyp følelse av å ha mistet fotfestet – som om virkeligheten slik den ble forstått, ikke lenger stemmer.

Eksempel: Brøt båndet mellom dem

Marita og Erik (fiktive navn) oppsøkte terapi etter at Erik oppdaget at Marita hadde hatt et forhold til en kollega i over ett år. «Det er ikke bare det hun gjorde», sa Erik. «Det er at hun levde et helt liv ved siden av meg.» 

I slike saker opplever jeg oftere at det blir vanskelig å skille handlingen fra relasjonen, fordi det som har skjedd har berørt selve båndet mellom dem – ikke bare tilliten.

Når par forsøker å reparere etter utroskap, finnes det ingen fast oppskrift. Noen trenger mange samtaler over lang tid. Andre færre, men med større mellomrom. Noen vil vite alt, andre nesten ingenting. Likevel ser jeg ofte at prosessen beveger seg gjennom noen gjenkjennelige faser.

Først må skaden anerkjennes – ikke bare med et «unnskyld», men med en reell forståelse av hva dette har gjort med den andre. 

Deretter blir åpenhet over tid avgjørende. Ikke én forklaring, men en vedvarende vilje til å tåle spørsmålene som kommer, også når de er ubehagelige. Så kommer det mange opplever som mest krevende: den ujevne fremgangen. 

En god uke kan etterfølges av et kraftig tilbakeslag. Dette er normalt. Reparasjon er sjelden lineær. Over tid kan det, for noen, vokse frem noe nytt – et annet forhold enn det man hadde før. Ikke nødvendigvis dårligere, men mer bevisst. Med tydeligere grenser.

Og så kommer spørsmålet mange bærer på, ofte med dårlig samvittighet: Må man alltid jobbe for å tilgi? Når utroskap avdekkes, dukker det raskt opp – i samtaler med venner, familie og i terapirommet:

«Bør vi i det minste prøve?» «Skylder vi barna å forsøke?» 

Mange går inn i reparasjonsarbeidet med en forestilling om at tilgivelse er det mest modne, riktige og moralske valget. Men verken forskning eller erfaring tilsier at tilgivelse alltid er det sunneste målet.

Dette kan hjelpe par

Hva kan faktisk hjelpe når man vil komme videre etter utroskap?

Når par ønsker å forsøke å komme videre etter utroskap, er det sjelden de mangler vilje. Det de mangler, er ofte et kart. Mange tror at det å snakke mye er nok. Andre tror at tiden alene vil lege sårene. I terapirommet ser jeg at ingen av delene er tilstrekkelig i seg selv.

Noe av det viktigste er å gi reaksjonene tid og rom, uten å tolke dem som tegn på at man gjør noe feil. Sinne, sorg, uro og behov for gjentatte samtaler betyr ikke at man ikke kommer videre – det betyr at kroppen og følelsene forsøker å forstå det som har skjedd. 

Mange blir redde når de kjenner at de «faller tilbake» etter en periode som har vært bedre. Ofte er det nettopp da det er viktig å ikke konkludere for raskt, men heller se på hva som ble trigget, og hva som fortsatt føles utrygt.

For den som har vært utro, handler reparasjon i stor grad om handling over tid, ikke forklaringer. Mange vil så gjerne bli forstått at de begynner å forklare hvorfor det skjedde, hva de manglet, eller hvordan de hadde det da. 

Ofte er ikke det det den andre trenger først. Det som bygger tillit, er erfaringen av å bli møtt på smerten – igjen og igjen – uten forsvar, irritasjon eller bagatellisering. Å tåle spørsmålene som kommer. Også når de kommer for femte gang.

Dette er avgjørende

For den som er blitt bedratt, kan det være avgjørende å skille mellom behovet for kontroll og behovet for trygghet. Det er forståelig å ville vite alt, sjekke alt og ha full oversikt. Samtidig kan konstant overvåking holde uroen i live. 

Mange har nytte av å spørre seg selv: Hva er det jeg egentlig trenger nå – mer informasjon, eller mer ro? Svaret kan variere underveis.

Et annet viktig punkt er å finne små øyeblikk av normalitet og hvile, selv midt i krisen. Par som aldri legger utroskapen til side, risikerer å bli helt utslitt. 

Det betyr ikke at man later som ingenting, men at man tillater korte pauser der forholdet ikke bare handler om svik. For noen er det disse øyeblikkene som gjør det mulig å holde ut prosessen lenge nok til at noe kan endre seg.

Til slutt opplever jeg at det er avgjørende å være ærlig om hva man faktisk håper på. Noen jobber for å komme tilbake til det forholdet de hadde før. Andre oppdager gradvis at målet heller er å finne ut om det finnes et annet forhold de kan leve godt i. Og noen innser, med sorg, at det de jobber mot egentlig er en avslutning. Alle disse utfallene er legitime.

Å komme over utroskap handler derfor ikke om å være sterkest mulig, raskest mulig eller mest tilgivende. Det handler om å være ærlig – både med seg selv og med den andre – om hva som faktisk bygger trygghet, og hva som bryter den ned.

Utroskap er et tillitsbrudd

Utroskap er et alvorlig tillitsbrudd og tillit er ikke noe man kan vedta seg tilbake til. Den kan ikke presses frem av fornuft, gode intensjoner eller ønsket om å få hverdagen til å fungere igjen. 

Tillit må sakte få vokse frem gjennom handlinger som over tid oppleves trygge – gjennom forutsigbarhet, ærlighet og en erfaring av at den andre faktisk er der når det er vanskelig. For noen skjer denne gjenoppbyggingen gradvis. For andre gjør den ikke det, selv om viljen til å tilgi er sterk. 

Da er det ikke mangel på innsats som stopper prosessen, men mangel på trygghet. Jeg møter jevnlig mennesker som presser seg selv til å «komme over det» lenge før de er klare. De vil være storsinnede og forståelsesfulle, men kroppen henger ikke med. Uroen slipper ikke taket. Bildene kommer om natten. Mistanken lever videre, selv når viljen til å tilgi er sterk. Det betyr ikke at de ikke vil. Det betyr at tryggheten ikke er gjenopprettet.

Les også: (+) Utroskap: Dette bør få varsellampene til å blinke

Umulig å reparere

Noen ganger er reparasjon ikke mulig. Eller ikke ønskelig. Særlig når utroskapen har vært langvarig og skjult, når ansvar fortsatt skyves over på partneren, eller når den som er blitt bedratt gradvis mister seg selv i forsøket på å bli. I slike situasjoner kan det å fortsette reparasjonsarbeidet gjøre mer skade enn nytte.

Så kan man tilgi utroskap? Ja, noen kan. Særlig når det handler om en enkeltstående hendelse uten emosjonell involvering, og der den utro tar fullt ansvar. Men noen ganger er det mest omsorgsfulle valget ikke å tilgi, men å gå. Ikke i bitterhet, men i respekt for egne grenser.

Utroskap tvinger frem vanskelige valg. Noen ender sammen, andre hver for seg. 

Det som ofte skiller dem som kommer styrket ut på den andre siden, er ikke hvor raskt de tilgir, men at de slutter å spørre hva de burde gjøre – og begynner å spørre hva de faktisk trenger for å leve godt videre.

Skal jeg fortelle kjæresten min om sidespranget?