Caroline fryktet at noe var galt da kjæresten inviterte henne på spaopphold

Jeg har alltid tenkt at et spaopphold er stedet der ting går for å dø – både kjærligheten og de gamle hudcellene.

Den tanken stammer nok fra min tid som servitør på et spahotell. Den gangen serverte jeg femretters menyer til kjæreste- og ektepar som knapt vekslet et ord med hverandre gjennom hele middagen. 

Jeg hadde regnet med at de ville spise hverandre med øynene, men de konsentrerte seg utelukkende om mørbraden på tallerkenene og trærnes rasling utenfor. Derfor tenkte jeg for meg selv at de nok var par som for en helg hadde bestilt ekstra massasjer for å unngå å si unnskyld og lot konfliktene sine marinere i 40-graders bassenger fremfor å snakke ut.

Forstå meg rett: Det er noe intimt ved å nyte stillheten sammen, og det vitner ofte om mange år i hverandres selskap, hvor man føler seg trygg og rolig. 

Men på et helgeopphold som er dedikert til kjærligheten, må man da ha noe å snakke om – med mindre kjærligheten er død, og oppholdet bare er et siste håp om å holde den i live?

Derfor måtte jeg svelge den, da kjæresten min inviterte meg på spaopphold. Var vi allerede kommet dit, hvor vi trengte et puff for å holde gnisten i live?

Da vi kjørte inn på parkeringsplassen, tenkte jeg derfor at de neste 24 timene kom til å bli en prøvelse. 

Og det ble de på sett og vis også, for jeg må innrømme at det er ting ved et spaopphold som stritter imot meg; de slimete gulvene, de kleine badetøflene og boblebadet med oppbløtte fremmede, der man sitter lår mot lår med sammenkrøpne tær for ikke å komme borti de andres under vann – og der man stirrer på et punkt på himmelen for å unngå øyekontakt med 58 år gamle Lars på den motsatte siden av bassenget.

Men da vi satt i det varme bassenget og så ut over spaområdet, slo det meg at jeg kanskje har sett feil på spaopphold hele livet. Kanskje er det ikke stedet der romantikken dør – men bare stedet der den får ro. 

For hvis man kan sitte halvnaken, lett oppblåst med rynkete fingre og luktende av eukalyptus, ved siden av et annet menneske uten å si noe – og fortsatt ha lyst til å holde ham i hånden – så er det kanskje likevel kjærlighet til stede.

Kanskje forstår jeg faktisk hvorfor man drar bort en stund for å dyppe seg i det iskalde vannet ved badebryggen, senke skuldrene i dampbadet og nyte varmen i badstuen. 

Det rene sengetøyet med de myke putene, kritthvite håndklær og store morgenkåper var heller ikke verst. Og det er altså noe med å bli full av rødvin og la være å stille vekkerklokken.

Da jeg neste morgen hadde fylt tallerkenen min med eggerøre, chiagrøt og nybakte pannekaker fra buffeten, satte jeg meg ned ved kjæresten min. Jeg helte opp kaffe, tok en vindrue i munnen og kikket ut på Øresund gjennom vinduet. Og etter flere minutter slo det meg: Nå er det vi som er det stille kjæresteparet på weekendopphold. 

Her sitter vi. Da gikk det opp for meg. Men forholdet vårt er jo ikke på vei i graven – tvert imot. 

Vi har bare latt oss omringe av ro, og det er nok sunt for de fleste parforhold.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.