Er det feil å besøke sine studentbarn uanmeldt?

Spørsmål:

Min sønn på 22 bor i samme by som meg med kjæresten. En dag fikk jeg spontant lyst å stikke innom på et lite besøk, og da jeg kom inn var han irritert over at jeg ikke hadde ringt på forhånd.

Han gjorde ikke noe spesielt sa han, men ryddet opp etter at han hadde spist.

Er tiden for spontanbesøk fullstendig utdatert? Jeg forklarte at jeg tilfeldigvis gikk forbi og at dette var en spontan handling.

Svar:

Det er lett å forstå at denne situasjonen kan vekke sterke og sammensatte følelser hos deg. Når et barn reagerer med irritasjon på noe som for deg var ment som en hyggelig og omsorgsfull handling, kan det treffe dypere enn man kanskje forventer. Mange foreldre kjenner da på avvisning, skam eller en følelse av å ha gjort noe galt, selv om intensjonen var god. 

Det kan også vekke sorg, en stille erkjennelse av at relasjonen er i endring, og at det som tidligere var naturlig og uproblematisk, ikke lenger tas imot på samme måte.

For noen kan slike øyeblikk også berøre en følelse av å «miste plassen sin» i barnets liv. Spontanbesøket var kanskje et uttrykk for nærhet, tilknytning og det å fortsatt høre til, og når dette møtes med irritasjon, kan det skape usikkerhet rundt hvor man står nå. Slike reaksjoner er svært vanlige og sier ikke noe om at man er urimelig eller for påtrengende, men om hvor viktig relasjonen er.

Som familieterapeut vil jeg samtidig si at spontanbesøk i seg selv ikke er feil, men at de ikke passer like godt for alle. Noen mennesker liker generelt ikke uventede avbrytelser, uavhengig av hvem som kommer. Det kan handle om behov for forutsigbarhet, om at man ikke trives med raske omstillinger, eller at det å få besøk krever en mental forberedelse. 

For andre kan det være mer praktiske eller følelsesmessige grunner, som at hjemmet ikke er ryddet, at man er sliten, midt i noe privat, eller rett og slett har behov for å være i fred. Alle disse reaksjonene er normale, og de sier mer om personlige behov enn om relasjonen i seg selv.

Når sønnen din reagerer slik han gjør, er det derfor ikke nødvendigvis et uttrykk for manglende glede over å se deg. Det handler ofte om ønsket om autonomi og kontroll over eget liv og eget hjem. For en 22-åring som bor med kjæreste, kan hjemmet oppleves som et viktig privat rom der grenser blir ekstra betydningsfulle, selv om båndet til foreldrene fortsatt er sterkt.

Samtidig er det lov å kjenne på at spontanitet er en del av måten du viser omsorg og kjærlighet på. Overgangen fra forelder–barn-relasjon til en mer voksen–voksen-relasjon innebærer ofte slike justeringer, og de kan være sårbare på begge sider. 

En rolig samtale i etterkant, der du både anerkjenner hans behov og setter ord på dine egne følelser, kan bidra til større forståelse. 

Ofte handler det ikke om å lukke døren for spontanitet, men om å finne nye rammer som ivaretar både hans behov for privatliv og ditt behov for å føle deg ønsket og velkommen i livet hans.

Hilsen familieterapeut Stina Hagen

Spørsmålet er hentet fra diskusjonsforumet Kvinneguiden.no. Se hele diskusjonen her.

Eksperthjelp: Les flere spørsmål og svar her

Mer fra Klikk+: Se vår samleside her