Når dyr dør
– Barna bør være med når kjæledyret skal avlives
Det beste for barna er ikke å skånes for livets harde realiteter. Derfor bør de involveres når hunden, katten eller hamsteren dør.
– Det knyttes sterke følelser til dyr. De blir en del av familien, og alle opplever sorg og tap når et dyr de har hatt i noen år dør. Da er det viktig å være ærlig og ikke pakke det inn for barna, sier veterinær og daglig leder ved Dyrlege Abrahamsens Smådyrklinikk i Stavanger, Pål Høie Abrahamsen.
Vi knytter oss til dyrene, og kanskje spesielt gjør barn det. Før eller siden dør kjæledyret, og for barn er dette ofte første møtet med døden.
– Det er kjæledyr i omlag halvparten av alle norske familiers hjem, og det ligger i ordet hvorfor - vi ønsker å ha dem til å kose med og som selskap. Det er ikke tradisjonelle nyttedyr, som man har på gårder, sier Abrahamsen.
Skyldfølelse hos barn
Han forteller at barn ofte er med på utvelgelsen av dyret, har kanskje funnet navn til det og hatt ansvar knyttet til fôring og stell. Da kan det fort komme dårlig samvittighet og skyldfølelse når dyret blir sykt eller dør brått.
– La barnet få være med og ta del i hele sykdomsforløpet. Vær ærlig og ikke pakk det inn. Forbered dem på hva som kommer når dere selv vet hvor alvorlig sykdommen er. Forklar dem også at det ikke er deres skyld at dyret har blitt sykt, fortsetter han.
Abrahamsen anbefaler å la barn være med til dyrlegen ved avliving, om de ønsker det. Det gjør det lettere å ta farvel og forstå hva som skjer med dyret.
– Ved avliving av dyr, som vi ved vår klinikk forøvrig kun gjør når dyret er alvorlig sykt, så får dyret først en bedøvende sprøyte slik at det sovner rolig inn før det får en dødelig overdose. På den måten kan familien ha dyret i fanget og kose med det og ta farvel de siste minuttene. Da er det viktig med god tid - både for dyrlegen og foreldrene - det blir ofte mye tårer og hulking, sier dyrlegen.
Les også: Lær hele familien hundens språk
Vær ærlig med barna om sykt dyr
Han har aldri opplevd at noen har hatt en dårlig erfaring med å ha med barna, og sier at det også er viktig å kommunisere at det er til det beste for dyret.
– Man må fortelle barna at nå slipper dyret å lide mer. Alvorlig syke dyr har det ikke godt, og når de sovner fredelig inn hos dyrlegen, gjerne en som familien allerede kjenner til og stoler på, er det fint for dyret, fortsetter han.
Abrahamsen påpeker at barn snakker med hverandre, og at det er bedre at de får oppleve helt konkret hva som skjer ved en avliving enn å høre skrekkhistorier fra andre barn.
Og de tåler å høre sannheten, fremfor å bli fortalt at dyret har reist til en gård på landet og skal bo der.
– Fantasien kan løpe løpsk hos barn, og de kan se for seg forferdelige skrekkscenarier. Etter å ha vært hos dyrlegen vet de hva som har skjedd, de har fått en viktig lærdom - at alt levende en gang vil dø, og at det ikke var vondt eller fælt for dyret, sier han.
Snakke med barna om døden
Psykologspesialist og forfatter av boken «Hva skjer når vi dør?», Atle Dyregrov, sier at foreldre skal ta barnas følelser på alvor når kjæledyret dør.
– Det er en fin anledning og veldig fornuftig å snakke med barn om døden i en slik setting, å innlemme dem i ritualer rundt døden og på den måten forberede dem på voksenlivet - slik man også gjør med lek, sier han.
Han mener det er viktig å være så åpen som mulig om det som skal skje.
– Forklar dem helt enkelt hva som skjer når vi dør rent fysisk - hjertet stopper, vi stopper å puste, vi stopper å spise, håret og negler gror ikke lenger, vi blir kalde. Og vi våkner aldri opp igjen. På den måten legger vi grunnsteiner for at barnet skal kunne forstå, men det er en viss grad av modenhet som må til hos barnet for at det skal begripe det evige i døden, sier han.
Les også: (+) Kameratens hund ødela sekken til sønnen min. Kan vi få erstatning?
Hva skjønner barn om døden?
– Barn mellom fire og syv år kan gradvis forstå at døden er endelig, alle livsfunksjoner opphører, og noe senere at den rammer alle, men tidligere erfaringer og modenhet gjør at det er forskjeller mellom barn i forståelse, forteller Dyregrov.
Han forteller at et barn i førskolen kan nikke og skjønne alt du forklarer der og da, men vil allikevel forvente og tro at dyret vil våkne opp og komme tilbake om to uker.
– Da må man bare forsøke å forklare igjen - aldri er et vanskelig begrep å forstå for et barn.
Begravelse for dyr
Dyregrov mener derfor at det er en god idé å la barna ha en begravelse for kjæledyret - lage en grav, sette et lite kors på og ta farvel - akkurat som vi gjør i voksenlivet.
– La barna få uttrykke seg gjennom handlinger, og ikke bare ord. Dette møtet med ritualer rundt døden forbereder dem på noe de skal igjennom flere ganger senere i livet. La dem se på og ta på det døde dyret, så sant det ikke er maltraktert på grunn av en påkjørsel eller lignende. Da skal man være forsiktig slik at de ikke får for sterke inntrykk.
– Forklar at dyret puster ikke og ser ut som om det sover, men er dødt. Ikke fei virkeligheten under teppet. Barn som vokser opp på gård med dyr får med seg litt av hvert, og de takler det. Barn tåler å forholde seg til døden så lenge foreldrene er der og trøster.
Les også: Sånn forbereder du barna på å kjøpe hund
Barn i sorg
Psykologen kaller det emosjonsøving, at barna opplever en sterk følelsesintensitet og sorg når kjæledyret er borte - og får trøst.
– Barna lærer seg gradvis å trøste seg selv ved at foreldrene gir dem trøst og roer dem ned i en slik situasjon. Gjennom nærhet og foreldrenes ord og eksempel lærer barn å regulere følelsene sine, og gjennom flere og flere erfaringer opplever de å mestre følelsene sine selv, sier han.
Selv har han erfaring med gullfisk i huset. Den første som døde fikk en behørig begravelse, men etter at det hadde vært en del gullfisk innom familien valgte han og kona og kaste en ut av vinduet etter at døden hadde inntruffet. Det angret de bittert på.
– Barnet etterspurte fisken og ble helt bestyrtet og reagerte sterkt på at gullfisken ikke fikk en verdig begravelse. Så vi lette febrilsk ute i hagen for å gjøre det hele på en riktig måte.
Denne saken ble første gang publisert 20/09 2014, og sist oppdatert 27/03 2024.
