– Det er en ramme for sorg og jeg passer ikke inn i den

Av Marianne Smeby Strand, Amta

(Akershus Amtstidende): Det har vært en hektisk tid, men nå håper han ting roer seg. Han prøver å komme tilbake til hverdagen, men ingenting blir det samme.

- Verden blir mer distansert

– Ylva ble syk og vi har hatt en verden der ingenting annet har spilt noen rolle. Så dør hun og de tingene du har følt ikke betydde noe, må plutselig bety noen igjen. Verden har forandret seg. Jeg føler meg mindre hjemme her nå, enn jeg gjorde tidligere, sier Magne, når vi møter ham en ettermiddag hjemme i Drøbak.

Han har vanskelig for å finne motivasjon til dagligdagse sysler. Forholde seg til trivialiteter.

– Verden blir mer distansert. Det tar tid å få ting på plass igjen. Det går greit, men så er det dager som er vanskelige.

Han har aldri vært flink til å snakke om følelser, Magne Helander. De siste månedene i Ylvas liv skulle hans åpenhet imidlertid berøre titusenvis av mennesker. Datteren er fortsatt en viktig del av ham, og han kan savne det å ta på henne, se henne og lukte på henne.

Les også: Drøbaks engel hedret

Noe sorggruppe har de ikke deltatt i, verken han eller Cecilie.

Passer ikke inn i sorgrammen

– Det er en ramme for sorg og jeg passer ikke inn i den. Det å være lei meg for at hun ikke lenger er her og alt hun ikke skal få oppleve. Jeg er ikke helt der. Hun er død. Jeg kan stå opp en morgen å se på bildet hennes, å kjenne at jeg virkelig skulle ønske at hun var her. Men det er hun jo ikke. Og det forholder jeg meg til.

Men Ylva påvirker ham fortsatt. Både i hverdagen og i drømmene.

– Hun er ikke så død som jeg trodde hun kom til å være. Hun er nok til stede på en måte, det tror jeg på. Hun påvirker meg daglig. Det blir til noe annet, men hun fortsetter å være her. Hun blir en del av alt rundt oss. Det er en slags tilstedeværelse. Jeg vet ikke hva det er, og jeg har ikke noe behov for å forstå det heller. Det er rart, forklarer han.

Han mener det ikke er så rart at stadig flere av oss ikke føler seg hjemme i den fasaden av en verden vi lever i. Han levde i den materielle verden selv, før alt snudde på hodet og det plutselig ikke var viktig lenger.

- Fasaden er jo livet vårt. Men fasaden har ingenting med livet å gjøre. Det er bare ting. Men det er jo det vi driver med, vi mennesker. Maler og ordner på fasaden. Så betyr det egentlig ingenting. Det tar litt tid. Men jeg har ikke dårlig tid lenger.

Les også: Tok farvel med Ylva

De sju årene hun har levd har vært så utrolig viktige. Så tenker jeg at hvis hun ikke hadde blitt syk, hvordan hadde ting vært da?

Ylva var syk så lenge. De to siste årene veldig syk. Og ukene hjemme når det gikk mot slutten.

– For oss ble døden en hverdagslig ting. Du er livredd døden, men du venter på den. Vi fikk forberedt oss, og jeg fikk gjort alle de tingene jeg ønsket før hun døde. Tatt på håret hennes, strøket henne over kinnet, løftet henne i kisten.

Han hadde gruet seg inderlig til dødsøyeblikket, men så ble det bare vakkert. Så stille, rolig og fredelig lå hun der med det samme ansiktsuttrykket som da hun var mindre, og stolt hadde mestret noe. Siste høstblad var lagt i hånden hennes. Et blad for hver nye dag. Det siste bladet på treet i hagen. Da døde hun. Det ble fint. Godt å tenke på også i ettertid.

– Er det meg det er noe galt med som ikke klarer å se hvor fælt dette er. Men så tenker jeg om det hadde vært noe bedre om jeg hadde blitt helt hysterisk og forsøkt å riste liv i henne. Hadde hun dødd noe mindre, eller levd noe mindre av den grunn? Når man tenker sånn, så blir det greit. Hun var uheldig. Og det er på en måte den samme naturen som har skapt henne, som har tatt livet av henne. Da blir det ikke urettferdig heller. 

- Visste at hun skulle dø

– At hun skulle dø, det har hun visst. At hun har vært veldig syk har hun også visst, vi har vært veldig ærlige på det. Det verste jeg hører er når en mor dør, men har hatt kreft i tre år uten at barna blir involvert. Hvis jeg skulle levd sju år med Ylva, uten å vite at hun skulle dø. Det hadde jo ødelagt alt. Vi var heldige som fikk denne tiden. Hun var her helt til det var greit for oss at hun dro. Ylva styrte prosessen selv, mener Magne.

Dette er tanker som hjelper ham i sorgen. Han har møtt foreldre som har mistet barna sine brått og som ikke har fått forberede seg på møte med døden.

– De har et friskt barn som plutselig blir påkjørt. Som aldri har vært på sykehus. En dag er de der og neste dag er de borte. Det er klart at det blir helt annerledes. Flere har fortalt mye om veien til døden den siste tiden. De har på en måte kunne dele litt av det som også er vakkert med døden, sier Magne.

– Har du aldri følt på sinne?

– Jo, da hun ble dårlig. Men jeg har vært mer sint på hvor vanskelig det er å balansere mellom de to verdenene. Du blir jo så sliten. Hvis du skal være sint for at barnet ditt har fått kreft, eller at nabobarnet får leve og ikke ditt barn, så oppnår du ingenting. Det handler om hvordan du tenker og lever, og det gjør jo noe med hvordan du takler sorgen også. Ylva har endret meg. Med det er ikke noe umenneskelig ved meg, jeg har også dårlige dager.

- Jeg er mye mer redd for å måtte leve evig he

Selv er han ikke redd for døden.

- Jeg er mye mer redd for å måtte leve evig her, enn jeg er redd for døden. Men det er nok litt lettere å forlate denne verden når du har mistet et barn eller en samboer, enn om du har fem barn som du ikke ønsker å reise fra.

Han synes ikke livet er urettferdig. Hva er vitsen med det? Skulle et annet barn blitt syk i stedet, undrer han. Han angrer heller ikke på at han har vært så åpen.

– Det er viktig av vi snakker om disse tingene, at vi har en åpen, offentlig debatt.

Tilbakemeldingene har vært mange, både i form av meninger og konkrete handlinger. Skilte foreldre som har vært i bitter krig om barna, og som innser at de må legge stridsøksen på hylla, og foreldre som ser barna sine på en annen måte. At mennesker har klart å sette seg inn i hvordan det er å miste et barn, betyr mye.

- Mange som er som jeg var

– Det er mange som er som jeg var. Så opptatt av livet, at de ikke ser hva de har. Fasaden er livet vårt, og vi er altfor «busy for å dø». Det verste for meg i dag er jo den tiden jeg kastet bort de to første årene Ylva levde.

– Det at hun ble syk, det kan jeg leve med. Det at hun døde, kan jeg også leve med. Men den tiden fra hun ble født til hun ble syk, er vanskelig. Det er rart, sier han. Selv om han kanskje ikke var noe verre enn mange andre fedre. Det var bare det at han ikke klarte å forstå at han hadde fått barn. Han var for opptatt av alle de tingene som paradoksalt nok i dag framstår så uviktige. Da det gikk opp for han, begynte han å skrive. Dele tanker. Følelser. Det hjalp. Ikke bare for han, men også for så mange andre, skulle det vise seg. Som hungret etter noe annet enn tomprat.

– Det er godt hvis det man skriver blir diskutert. Behandlet på nytt.

– Har du lyst til å vekke folk?

– Jeg vil ikke si til noen at det de gjør er feil. Men jeg kan fortelle om hva livet og døden med Ylva har gjort med meg.

LES FLERE SAKER FRA AKERSHUS AMTSTIDENDE