Far følger sønnene sine på snapkartet: – Konstant overvåkende og bekymret

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

I 1995 forsvant Morten i nesten et døgn. Vi hadde vært på diskotek i Hirtshals, men Morten hadde ikke rukket det siste toget hjem til Hjørring.

Det viste seg senere at han kort tid før avgang hadde funnet seg ei jente. Godt hjulpet på vei av forelskelse og det meste av en flaske Bacardi Lemon, bestemte Morten seg for å gå den lange veien hjem langs skinnene i stedet for å ringe foreldrene sine.

Bare noen få kilometer hjemmefra hadde han sovnet i et leskogbelte ute på en kornåker. Siden dette var før mobiltelefonens tid, visste verken foreldrene hans eller Morten selv hvor han var. Jeg husker ikke om politiet rakk å sette i gang en ordentlig leteaksjon, men moren hans var i hvert fall ganske bekymret.

Se video: Malin fyrer løs mot foreldre: – Jeg er ikke redd for å dele en brannfakkel eller ta en kamp.

Heldigvis kom Morten hjem et godt stykke utpå ettermiddagen. I live. Det gjorde vi alle den gangen. Vi kjente våre spise- og leggetider, men utover det levde vi mesteparten av livet uten oppsyn og overvåking.

Veltet vi på sykkelen i den andre enden av byen, måtte vi selv halte hjem for å få trøst og plaster. Datt vi om av fyll i en busk bak ungdomsklubben, måtte vi selv krabbe bort til nærmeste telefonkiosk og prøve å forklare den søvndrukne faren vår hvor han kunne hente oss.

Uvitenheten må ha vært befriende for foreldrene våre – troen på at barna deres nok skulle klare seg uten evig oppsyn. Jeg skulle ønske at jeg hadde arvet bare en liten smule av den.

Overvåkende

Dessverre har jeg blitt som stort sett alle andre foreldre i dag: konstant overvåkende, bekymret og oppmerksom på hvor barna mine befinner seg. Jeg gjør det ikke av ond vilje, eller fordi jeg ikke stoler på dem.

Jeg gjør det fordi jeg kan.

Jeg følger dem på det såkalte Snapkartet på telefonen. Jeg kan se hvor de befinner seg døgnet rundt – i sanntid, til og med. Om de har kommet seg på skolen i tide, og om de er på Strøget, hvor all verdens farer og ulykker venter dem.

Jeg følger dem på kartet når de er på vei hjem fra fest, og jeg forsøker å spille kul og uvitende når jeg skriver til dem og spør hva de driver med, selv om jeg utmerket godt kan se at de er på treningssenteret, hjemme hos venner eller på kjøpesenteret for å bruke opp alle pengene mine.

Verst er det når de innimellom skrur av kartet, enten i protest eller bare i vanvare. Da flyr jeg i blinde. Hvorfor får jeg plutselig ikke se hvor de er? Hva skjuler de? Er det fordi de er ute og stjeler mopeder? Røyker de kanskje puffbars? Har de falt i vannet?

Uvitenhet kan sannelig være en velsignelse når man har med tenåringsgutter å gjøre, men det er dessverre en luksus som jeg og mange andre foreldre ikke unner oss selv.

Selv om jeg tilhører en generasjon som i stor grad ble overlatt til seg selv, har jeg utrolig vanskelig for å gi slipp på trangen til denne evige satellittovervåkingen av mine egne barn.

Noen ganger tenker jeg at det gjør meg til en god, ansvarlig og omsorgsfull forelder.

Men i virkeligheten frykter jeg at jeg er akkurat det motsatte.