De ulike foreldrestilene: – Den mest skadelige
Ettergivende, autoritær eller demokratisk? Forskningen deler inn foreldre i tre kategorier. Finn ut hvilken du er.
De fleste av oss prøver oss frem når det kommer til hvordan vi er som foreldre, og det er nok de færreste som går rundt og definerer seg som den ene eller den andre typen.
Men i psykologien i dag arbeider man med tre arketyper av foreldre basert på den amerikanske forskeren Diana Baumrinds arbeid: Den ettergivende, den autoritære og den demokratiske.
Hver foreldretype har ulike påvirkninger på barns adferd og kjennetegnes av særlige karakteristika som for eksempel mengden av krav til barna og graden av omsorg.
Hvilken type er du, tenker du kanskje? De fleste foreldre vil med all sannsynlighet kjenne igjen litt av seg selv i alle tre typene.
– Ingen foreldre er den samme typen hver dag gjennom et langt foreldreskap – det er altfor forenklet, sier Ulla Dyrløv. Hun er en erfaren, dansk barnepsykolog og forfatter av flere bøker om barns trivsel og familieliv.
– Vi er mennesker, og vi endrer oss avhengig av hvilke situasjoner og livskriser vi står i. Og det er særlig når vi er presset og stresset at vi endrer karakter overfor barna våre, forklarer Ulla Dyrløv:
– Når nervesystemet vårt er i ubalanse, risikerer vi å lande i en uhensiktsmessig foreldretype. Det kan typisk bli den løftede pekefingeren og kjefting fordi vi får kort lunte og blir mindre lyttende. Men det kan også bli den mer ettergivende rollen fordi vi får dårlig samvittighet – og fordi vi forsøker å unngå konflikter.
Men selv om vi alle kan lande på de to mer uhensiktsmessige foreldretypene, skal vi alltid strebe etter den demokratiske.
Vær pilot for barnet ditt
Det er ikke bare Ulla Dyrløv som mener at den demokratiske foreldretypen bør være vårt forbilde – det mener mange andre barneeksperter også. Dyrløv kaller det å være «pilot» for barnet sitt, og hun forklarer det slik:
– Piloten er et bilde på at man som forelder alltid skal være den som sitter ved spakene. Man har det fulle ansvaret, mens passasjerene har et avgrenset og tydelig definert råderom bakerst i flyet. Men når det for eksempel er uvær og turbulens, får man beskjed om å sette seg ned og ta på beltet. Og når piloten har kontroll igjen, kan man ta av beltet og bevege seg rundt i flyet. Piloten har lagt ruten, styrer flyet og bevarer roen uansett hva som skjer underveis. Og det er akkurat det samme barn trenger fra sine foreldre.
Den demokratiske foreldretypen er ikke et nytt begrep, men likevel mener Ulla Dyrløv at foreldre i dag har behov for en kjærlig påminnelse om at de ikke skal være redde for å ta ansvaret og sette seg i førersetet.
80-20-regelen
Ulla Dyrløv blir jevnlig spurt av usikre foreldre om hvor ofte det er greit å feile. Og her har hun en helt klar rettesnor: Gå for 80–20-regelen:
– Man bør helst ligge 80 prosent over i den demokratiske foreldretypen. Og så er det 20 prosent hvor vi feiler. Skulle man komme til å rope til barnet sitt eller kjefte, går man tilbake og sier unnskyld uten noe ‘men’ etterpå. Som pilot tar man alltid ansvaret for det som skjer på flyet, uansett hvordan passasjerene oppfører seg.
Men man skal som foreldre heller ikke løpe rundt og si unnskyld til barnet sitt hver dag. Hvis du gjør det, er det som oftest noe galt du bør ta tak i.
Be om hjelp
Med litt refleksjon får du kanskje øynene opp for at de tiltagende konfliktene skyldes at du har vært ekstra stresset på jobben eller av sykdom i nær familie, eller noe helt annet, og derfor er evnene dine som pilot redusert. Da må du som forelder sørge for å skape ro på annet vis. Enten ved å få kontroll på ditt eget nervesystem eller ringe en venn. Ulla Dyrløv har selv alltid brukt moren sin når ressursene var knappe:
– Når vi som foreldre i en kortere eller lengre periode ikke kan være det stabile ankeret for barna våre og eksploderer i raseriutbrudd eller tårer, skal vi be om hjelp i vår nærmeste omgangskrets. Jeg var heldig å ha min mor, men andre kan kanskje ha en god venn, søster eller bror.
Les også: Aldersguide for grensesetting 0 til 6 år: Det er spesielt én «foreldrefelle» du bør unngå
Spør barnet ditt og bli en bedre forelder
Er du i tvil om hvordan du egentlig er som forelder for tiden, anbefaler Ulla Dyrløv å spørre den største eksperten på området – nemlig barnet ditt.
Gi gjerne en målbar skala og spør hvordan barnet synes du er som mor akkurat nå fra 1–5, der 1 er drittmamma og 5 er fantastisk mamma. Og hvis barnet ditt bare gir deg en 2-er, be det utdype. Kanskje svarer barnet at du kjefter for mye, er for stresset eller ser for mye på telefonen din. Uansett hva barnet svarer, lytt til barnet ditt – uten å gi det ansvaret.
– Når jeg gjør denne øvelsen i familieterapi, der barna forteller mor og far hvordan de er som foreldre, opplever jeg at det er med på å endre måten de er foreldre på, sier Ulla Dyrløv.
Konflikter har alltid en årsak
En endring i familiens konfliktnivå skyldes ikke nødvendigvis deg. Hvis du er sikker på at grunnen ikke ligger hos deg selv, så se litt ekstra på barnet ditt. Et høyt konfliktnivå har alltid en årsak, og kanskje står barnet ditt nå i en vanskelig situasjon i barnehagen eller på skolen og trenger din hjelp, forklarer Ulla Dyrløv:
– Barn viser at det er et problem. De er ikke problemet. Så hvis barnet ditt er veldig krevende, viser det deg bare at det har noen utfordringer. Og barn som utfordrer sine foreldre, gjør meg alltid rolig, for da er de ikke redde for foreldrenes reaksjon, for eksempel ved å bli ropt til eller straffet. Eller at foreldrene bryter sammen, for da ville de ikke gjort det.
Snakk derfor med barnet ditt om hvordan det har det når du opplever at det blir mer umulig, fremfor at du ender i en uhensiktsmessig foreldretype. Og hvis praten ikke hjelper deg videre, ta kontakt med barnehage eller skole og hør hva de opplever.
Slutt med skyld og dårlig samvittighet!
Alle foreldre vil barnas beste. Det er Ulla Dyrløvs klare oppfatning blant foreldrene hun møter i sitt arbeid som psykolog. Derfor starter hun også alltid terapitimene sine med setningen: Død over skyld og dårlig samvittighet!
For det gjør sjelden noe godt for dine egenskaper som forelder. Tvert imot. Ros deg selv og andre foreldre du møter på din vei. Og snakk høyt om periodene der det er vanskelig – kanskje gjør din ærlighet at andre også tør å åpne opp om det krevende foreldreskapet, sier Ulla Dyrløv og fortsetter:
– Det er hardt arbeid å oppdra barn. Og det er ikke perfekt. Ungene har snørrete neser, de gidder ikke å gjøre det du sier, og de utfordrer deg hele tiden. Men hvis vi senker forventningene til oss selv og særlig holder oss unna sosiale medier og glansbilder av familier på Instagram, kan vi hjelpe oss selv. Slutt å lete etter «quick fix» i foreldreskapet, de finnes ikke. Man skal i stedet finne det solide ankeret i seg selv og ta lederskapet på alvor.
Dette er de tre foreldretypene
1. Den ettergivende foreldrestilen
Barnet får ansvaret, og grensene forsvinner. Den ettergivende foreldertypen er svært tilbakeholden med å sette grenser og skape tydelige rammer for barnet.
Denne typen foreldre frykter ofte konflikter eller orker dem kanskje ikke i en travel og presset hverdag med to yrkesaktive foreldre, forklarer Ulla Dyrløv, som møter mange foreldre i denne kategorien i sitt arbeid som psykolog.
Det kan virke enklere bare å si ja og la barnet bestemme selv når det for eksempel vil legge seg, eller når det får spise godteri. Derfor velger man ofte bort en konflikt som krever mye.
De ettergivende foreldrene er som regel lette å kjenne igjen, fordi de er svært snille og kjærlige og gir de små mye oppmerksomhet. Men manglende grensesetting skaper ofte et kaotisk familieliv og i siste instans føre til stress og utmattelse hos de voksne. I tillegg kan barna få vanskelig for å respektere grenser og autoriteter både i og utenfor hjemmet.
– Denne foreldertypen er faktisk den mest skadelige å vokse opp under. Og det er den foreldertypen jeg ser aller mest i dag. Barnet kan bli engstelig og usikker på seg selv av å få for stort ansvar i en alder der hjernen ikke er klar for det. Og barnets opplevelse av fiasko ved å ta dårlige beslutninger kan påvirke barnets selvfølelse, forteller barnepsykolog Dyrløv
2. Den autoritære foreldrestilen
Regler uten dialog og kjeft som verktøy. Den autoritære foreldrestilen kjennetegnes av streng disiplin. Denne foreldretypen mener det er greit å bruke kjefting og en løftet pekefinger for å få barna til å adlyde.
Det er mange regler og krav til barnet, men ingen dialog eller lydhørhet for barnets følelser.
Denne foreldretypen møter Ulla Dyrløv fortsatt en del av i sin praksis. Barn som vokser opp med autoritære foreldre, ender ofte opp med å være redde for å feile, og i siste instans kan det gi barnet lav selvfølelse. I den ekstreme enden av den autoritære stilen kan barna også bli utsatt for fysisk avstraffelse, noe som jo er forbudt.
– Typisk møter jeg foreldre som har vært den ettergivende typen, og som nå plutselig står med barn som tester grensene. I frustrasjon og avmakt har gått over i den autoritære stilen og begynt å rope og skjelle dem ut. Og enda verre, kanskje blir fysiske når konfliktene eskalerer, sier Dyrløv
3. Den demokratiske foreldrestilen
Skaper trygge rammer og tar ansvar. Den demokratiske foreldretypen skaper klare rammer for barnet og påtar seg ansvaret for familiens trivsel.
Det er klare regler og forventninger til barnet, men den store forskjellen fra den autoritative foreldretypen er at den demokratiske forelderen lytter og snakker med barnet og tar hensyn til barnets følelser – uten nødvendigvis å endre reglene vesentlig eller gi fra seg ansvaret. For det ligger alltid hos den voksne, forklarer Ulla Dyrløv.
Denne foreldretypen er svært omsorgsfull og lyttende overfor barnet, og tror at veien til mentalt sunne barn blant annet ligger i god kommunikasjon.
– Hvis barn skal vokse opp og bli trygge voksne, trenger de at mamma og pappa tar ansvar og opplever at de voksne har kontroll, uansett hvor mye de tester grenser. For det gjør barn. Ikke for å være slemme, men de gjør det for å kjenne etter om du som forelder har kontroll på deg selv, slik at de kan lene seg trygt tilbake, sier Ulla Dyrløv.