Da mamma Iris kikket ut vinduet, ble hun møtt av et sjokkerende syn

Livingstone, Zambia, tirsdag 25. februar 2025.

Lille Logan (1,5) våkner klokken 5.30 denne morgenen, og mamma Iris Helén Nikolaisen (39) er allerede våken. Pappa John David Phippen (43) og storesøster Freya (7) står også opp, og John leker litt med Logan før han drar på jobb. Iris gjør seg klar til å dra ut på en bondegård sammen med Logan.

Han har ikke ­­begynt i barnehage enda og er for det meste med moren eller en dagmamma. På ettermiddagen er det tid for å slappe av hjemme. 

En annerledes lyd

Logan har ikke lært seg så mange ord, men han vet godt hva han vil, og han er flink til å dirigere folk. Han peker mot bassenget. En svømmetur ­høres ut som en god idé, så de skifter og går til bassenget. 

Freya har et svømmestevne å forberede seg til, så hun øver seg på vendinger. Iris og Logan øver på at han skal svømme under vann. Han klarer nesten å krysse den korte siden av bassenget nå, men han kommer seg ikke over vannet for å puste.

Etter en stund er de ferdige med å bade, og Iris spør barnevakten om hun kan se til Logan mens hun selv dusjer, skifter og gjør klar middagen. De neste minuttene av livet hennes føles som timer. Mens Iris dusjer, hører hun noe rart utenfor.

Det er en annerledes lyd, ikke den vanlige leken ­eller søskenkranglingen. Det er en uling som ikke tar slutt, og hun hører at Freya roper på mamma.

Sjokkerende syn

Iris åpner det lille vinduet på badet, og fra dette tidspunktet blir alt litt uklart for henne.

− Det jeg ser i bassenget er sjokkerende. Barnevakten holder seg fast i kanten av ­bassenget. Freya sitter på ­bassengkanten, på den dype siden. Hun holder Logan. Han ligger med ansiktet opp, og Freya skriker, forteller hun. 

Iris spurter til bassenget. Logans kropp er som gelé. Øynene er åpne, men blikket er stivt. Kroppen hans er grå eller blå. Han er livløs.

Freya har kjempet desperat for å få lillebroren opp av vannet, og sammen får de Logan over kanten. Iris tenker ikke lenger, hun bare handler – i ren desperasjon.

− Jeg holder Logan opp ned og slår ham på ryggen i det som føles som en evighet. Han er bare gelé, helt slapp og livløs. Jeg fortsetter å slå. Jeg begynner å tenke. Må jeg gjøre noe annet? Jeg tenker at vi må ringe noen, men jeg vet at jeg ikke kan stoppe med det jeg holder på med heller. Så jeg fortsetter, sier hun.

Les også (+): Jeg får ikke lov til å se barnebarna mine. Hva gjør jeg?

I sjokk

Etter hvert kaster Logan opp, og Iris tenker at det er et bra tegn at han reagerer. Freya er helt fra seg. Hun gråter og skriker, og det samme gjør Iris. Hun skjelver i hele kroppen mens hun fortsetter å slå Logan på ryggen. 

− Jeg løper inn i huset med ham. På dette tidspunktet ­handler jeg bare på instinkt, ­eller i sjokk. Jeg legger Logan på magen over lårene mine. Jeg masserer og slår ham på bak­siden av brystet, forteller hun.

Iris klemmer på resten av kroppen hans, prøver å vekke opp hver en muskel. Han er så kald. Nå gråter han endelig. Logan er i live. Iris ringer ambulanse, den er på vei. Hun får ikke tak i John, men etter hvert svarer han. Han er et stykke unna, men kaster seg i bilen.

Ambulansen kommer, og de sjekker Logan. Både pupillene og hjerterytmen er normal. Det er ingen tegn til vann i lungene, og det er et godt tegn. John har ringt en familievenn som kjører dem til til legevakten. 

− Logan er veldig svak og slapp. Og jeg er helt fra meg. Barnevakten er sammen med oss, og hun er i sjokk. Hun kan jo ikke svømme, forteller Iris.

Våken og stabil

Logan er våken og stabil, ­oksygennivået er normalt.

− Da John kommer, går han rett i sjokk. Og jeg føler på en enorm skyldfølelse, for det skjedde jo på min vakt, sier Iris.

Freya hadde holdt på å leke da hun oppdaget at lillebroren hadde hoppet fra bassengkanten på jakt etter en vannleke. Hun reagerte raskt da hun var nødt til å fiske sin livløse lillebror opp av vannet. Dagen ­etter ulykken forteller hun moren om den skremmende opplevelsen og legger til at hun aldri vil snakke om det igjen.

− Logan ville i bassenget to dager etter hendelsen. Han var ikke like gira som han pleier, men han var heller ikke redd. Det er jeg så umåtelig glad for, sier moren.

Iris har endret syn på hverdagen etter den skremmende hendelsen. Hun bruker mer tid med sammen med barna enn før, og prøver å være til stede i øyeblikket sammen med dem, der de er. 

Les også: Du lar vel ikke vannet stå i plaskebassenget i flere dager?

Bor også i Tromsø

Familien pendler mellom Tromsø og Zambia, og når de er i Zambia «bor» Freya i bassenget. Hun lærte seg å svømme allerede som fireåring, og trolig var det dette som reddet livet til lillebror Logan.

− Det er vanskelig å tenke på hvor nære vi var at det kunne gått helt galt. Jeg har jobbet mye med å trygge Freya og passer på at hun ikke føler på skyld. Ordene modig og superhelt bruker jeg mye, forteller Iris.

Iris flyttet til Livingstone i Zambia første gang i 2010 for å jobbe i Fredskorpset. Der møtte hun John, faren til Freya og Logan. Han er opprinnelig fra Canada, mens Iris er fra Tromsø. John jobber innenfor turistnæringen, mens Iris har opprettet en ideell organisasjon kvinner.

Freya går på en internasjonal Cambridge-skole som heter Acacia. Her går hun i en liten klasse med nære venner som hun også tilbringer tid sammen med utenfor skoletiden.

Gode ord fra ordføreren

To ganger i året drar familien til Tromsø. Da er hun sammen med en klasse i Tromsdalen.

− Jeg elsker Zambia. Kanskje like mye som jeg ­elsker Norge, sier hun.

Når vi snakker med fami­lien, har det gått noen måneder etter den skremmende hendelsen og familien på fire sier de nå har det fint. De har vært hjemme i Tromsø, og der ble Freya hedret med ­diplom fra Redningsselskapet og ­hyllest fra ordføreren i hjembyen. 

For mamma Iris har den dramatiske februar­dagen gjort det enda tyde­ligere hva hun ønsker å bruke tiden sin på. 

− Jeg er mer til stede i ­øyeblikket. Det var en tøff lærdom, men jeg føler virkelig jeg har fått en gave i ettertid. Jeg er evig takknemlig for at det gikk bra.