- Da jeg fikk den beskjeden, våknet tigeren i meg

Det har gått 16 måneder siden Ann Jeanett Klinkenberg kjente kulen i venstre bryst. Eller, det var mer som et hardt felt.

Ann Jeanett, som fremdeles ammet minstejenta Helena (3) litt, trodde først det dreide seg om en tett melkekjertel. Hva annet kunne det være? Hun var ung, bare 26 år, var ikke i risikogruppa for kreft og var ikke arvelig belastet, skriver Namdalsavisa.

Men funnet uroet Ann Jeanett såpass at hun oppsøkte fastlegen sin. Derfra bar det til ultralyd og mammografi ved Sykehuset Namsos. Der ble hun møtt med alvorlige ansikter og beskjed om hun måtte komme tilbake for å ta biopsi, en vevsprøve av kulen som blir sendt inn til analyse.

- Jeg fikk en ekkel følelse. Samtidig forsikret legene meg om at det var veldig sjelden at noen på min alder fikk brystkreft. Jeg prøvde å leve som normalt, samtidig som jeg kjente at kulen vokste, sier hun til Namdalsavisa.

Til Trondheim for sikkerhets skyld
Beskjeden fra sykehuset var oppløftende. De hadde ikke funnet kreftceller i vevet. Legene ville gjerne ta flere prøver allikevel. Den nye vevsprøven viste heller ikke tegn til at Ann Jeanett hadde kreft.

- I og med at jeg var så ung, sendte de meg til St. Olavs Hospital i Trondheim for en sjekk. Da jeg kom dit, ble det bestemt å ta en ny runde med prøver. Plastikkirurgen syntes kulen var større enn sykehuset i Namsos hadde beskrevet.

Det er 30. mai i 2012. Biopsi nummer tre blir tatt. Så reiser Ann Jeanett heim til Grong, til samboer Tor Erik Wibe, barna Brian (nå 7 år) og lille Helena. Fem dager senere får hun svar:

- De ringte fra Trondheim klokka 15.30. Jeg satt i stua, alene, og ventet på resten av familien da jeg fikk bekreftelsen: Det var brystkreft.

Tenkte at hun snart skulle dø
Det første som slo henne var at hun snart skulle dø, hennes siste time var kommet. Så tenkte hun på hvordan ungene skulle klare seg uten mammaen sin. Og Tor Erik, hvordan ville han takle å bli alene?

Disse tankene hadde hun plaget seg med i dagene forut. Ann Jeanett beskriver at hun var fjern, ikke helt på nett. Usikkerheten tok på.

Uka etter reiser hun og samboer Tor Erik til Trondheim. Ungene er hos besteforeldre. Ann Jeanett blir undersøkt nøye av kreftlegene på St. Olavs. De leter etter tegn til at kreften har spredd seg. Lykkeligvis finner de ingenting.

- Da jeg fikk den beskjeden, våknet tigeren i meg. Jeg ville kjempe, dette skulle jeg klare. Jeg fikk en helt annen attitude, forteller hun.

Får åtte cellegiftkurer
I og med at Ann Jeanetts kul var så stor, ble hun satt på cellegift før operasjonen. Fredag 8. juni får hun den første cellegiftkuren. deretter får hun en ny cellegiftkur med tre ukers mellomrom, totalt åtte kurer.

Det er først nå Ann Jeanett begynner å føle seg syk.

- Etter den første kuren mistet jeg det lange håret mitt. Da så jeg syk ut. Å være uten hår var forferdelig. Jeg følte meg utrolig eksponert, forteller hun.

I tillegg var hun kvalm og dårlig. Energien forsvant. Hun fikk infeksjoner og måtte legges inn på sykehus til overvåking. Tor Erik måtte trå til med alt heime. Ungene fikk vite at mamma tok supermedisin for å ta knekken på de syke cellene i puppen – og at hun ikke var helt i form.

- Det er i grunnen det vi har fortalt dem. De er så små at de ikke har begrep om hva kreft er og hvor farlig det kan være, Jeg er imidlertid forberedt på å få spørsmål når de vokser til, sier hun.

Operert før jul i fjor
6. desember blir venstre bryst fjernet på St. Olavs Hospital. Forundret konstaterer Ann Jeanett at hun føler seg helt som før når hun våkner fra narkosen. Morgenen etter får hun en pupp i vatt av sykepleieren og informasjon om hvordan hun skal trene opp arma etter operasjonen. Drenet blir tatt ut og Ann Jeanett snakker med en fysioterapeut. Hos en spesialist på proteser får hun god hjelp til å velge bh og innlegg. Så kjører samboerparet heim til Grong. Jula feirer familien hos Ann Jeanetts mamma nordpå. Alt er som normalt.

- Det var ikke spesielt vondt å fjerne brystet. Jeg tror de har mer smerter de som får silikon i puppene, bemerker grongkvinnen.

4. januar kommer prøvesvarene. Det var en millimeter kreft i brystvevet, og det er funnet antydning til spredning i en av 16 lymfeknuter. Det er et godt resultat. Til å leve med for Ann Jeanett og familien. Nå gjenstår strålinga, og så er hun ferdig behandlet. Ann Jeanett ser enden av tunnelen.

- Jeg måtte til Oslo for å få stråling. I og med at venstre bryst var fjernet og at hjertet ligger så nært opptil brystveggen, måtte de ta i bruk en metode som kalles pustestyrt stråling. Det finnes bare to slike maskiner i Norge. En i Stavanger og en på Ullevål sykehus, forteller Ann Jeanett.

Så, på kaldeste og mørkeste vinteren, pendler småbarnsmammaen mellom Grong og Oslo. Får stråling mandag til fredag, drar heim til familien i helgene.

- Det var slitsomt, men det gikk fordi det var for en kortere periode. Men det er langt, medgir hun.

Tilbake på jobb
Mandagen etter siste stråling begynner hun på jobb igjen, som kunderådgiver i Grong Sparebank. Alene-tida i Oslo er effektivt benyttet til opptrening. Ann Jeanett føler at formen er bra. Hun vil tilbake til kollegene og det gode arbeidsmiljøet.

- Og nå?

- Nå lever vi et vanlig familieliv med to foreldre i hundre prosent stillinger og barn på skole og barnehage, sier Ann Jeanett som for øvrig sitter som representant for Ap i Grong kommunestyre.

- Du er frisk?

- Ja, jeg er frisk og krysser fingrene for at jeg fortsatt får være det. Men det er klart at livet mitt vil bære preg av det jeg har vært igjennom. Og når tida for kontroll nærmer seg, merker jeg at jeg blir anspent og tankefull, sier Ann Jeanett – som påpeker at hun ikke har noen garanti for at kreften ikke kommer tilbake.

- Hvordan har sykdommen påvirket deg?

Hun tenker seg om. Tenker på at å få kreft er en livskrise, en prøvelse. Man lærer at kreft er noe farlig. Alle er redde for å få kreft. Å få kreft snur alt på hodet.

- I bunn og grunn handler det om hvordan man håndterer krisen, mener Ann Jeanett og utdyper:

- Noen gir opp, alt blir trist, det er synd på dem. Andre får pågangsmot, mobiliserer viljestyrke og blir kamplystne. Vi mennesker reagerer veldig forskjellig på kriser.

- Du valgte å ta kampen?

- Jeg har barn. Jeg kunne ikke legge meg ned på sofaen, jeg var nødt til å holde hodet over vannet. I en sånn situasjon tenker man på ungene sine, sier hun bestemt.

Ann Jeanett har valgt være åpen om sykdommen. Undervegs har hun lagt ut statusoppdateringer på Facebook. Det har vært hennes hensikt å få ut riktig informasjon. I siste nummer av magasinet Mamma sto hun åpent fram med sin historie.

- Erfaringene med å være så åpen har vært ubetinget positive. Jeg har fått mye god støtte og mange fine ord. Folk har virkelig brydd seg, sier hun.

- Hvordan har dine nære omgivelser taklet sykdommen?

- De har hatt det vondt på mine vegne. Jeg lurer på om de egentlig har hatt det verre enn meg. De har ikke kunnet gjøre noe fra eller til. Du ser det hele fra en annen vinkel når det er deg selv det gjelder, sier Ann Jeanett som selv har lært å ta ting mer som de kommer. Små bagateller er ikke så viktige lenger.

- Før reflekterte jeg ikke så mye over livet. Nå setter jeg mer pris på det jeg har. Jeg har sett hvor sårbart livet er, at man ikke har det for alltid. Jeg har også lært mye om meg selv, om hvordan jeg takler en slik prøvelse. Selv om jeg har mistet en pupp, føler jeg meg like kvinnelig som før. Jeg føler meg som en sterk kvinne som har kommet meg gjennom dette. Og når alt kommer til alt, koker det hele ned til det ene som betyr noe: Familien min er like glade i meg selv om jeg bare har en pupp.

Les flere saker fra Namdalsavisa!