Ble forberedt på det verste og planla nøddåp: – Vi følte oss konstant redde

– Vi ser fremover og tør å tro at alt skal gå bra, sier Carina Fossan (36) og Sture Skag (40).

Samboernes sykehusopphold med en prematur og bitte liten datter ble delt i dokumentarserien «Barnesykehuset» på NRK i vår. Nå er det blitt en ekte solskinnshistorie. Halvannet år er gått siden siste innspilling og frykten er ikke lenger en del av hverdagene.

På gulvet i rekkehuset i Bergen løper Hermine lykkelig omkring. Hun er liten for ­alderen, men er aktiv, livsglad og frisk. Bare to ledd fra ­fingrene på venstre hånd er et synlig bilde på den dramatiske starten hun fikk på livet.

– I lang tid var vi i alarm­beredskap og følte oss konstant redde. Nå er vi bare vanlig foreldrebekymret, beskriver Carina med latter i stemmen.

Hun jobber i barnehage og konstaterer at datteren utvikler seg normalt når hun går ut fra korrigert alder. Det vil si alderen hun ville ha hatt om hun ble født som fullbåren etter 40 ukers svangerskap.

Hermine er et ønsket barn. Da foreldrene møttes, hadde Sture en sønn fra før, mens Carina var barnløs. De ønsket begge å bli foreldre sammen, og ble enige om å forfølge drømmen da hun flyttet fra Stavanger til Bergen for å satse på forholdet.

– Det tok ett år før vi lyktes. Hos gynekolog fikk jeg vite at det kunne bli en tidlig fødsel, men at det skulle bli så tidlig som 24. uke, trodde ingen, forteller Carina.

Syntes så vidt

Hun hadde så vidt fått litt ­gravidmage og hadde ennå ikke tatt bilder av de lykkelige omstendighetene da hun fikk høyt blodtrykk. Under opp­følgingen ble det konstatert svangerskapsforgiftning.

– Jeg ble lagt inn på sykehuset med en gang. For hver dag de klarte å unngå fødsel, ble sjansen større for overlev­elsen til barnet. Etter syv dager ble det planlagt hastekeisersnitt. Da sto det om livet til oss begge, oppsummerer mammaen.

Hun ble en løvemamma fra første sekund. Alt handlet om å sørge for at datteren klarte seg. I dramaet de sto i, tenkte hun ikke på seg selv.

– Det var tøft for Sture, som sto utenfor, sier Carina.

– Jeg hadde flere samtaler med legene på gangen, bekrefter han.

Bitte lille Hermine kom til verden 9. september 2022 klokken 11.30, og foreldrene fikk se henne i noen sekunder før hun ble lagt i en plastpose, som skulle hjelpe henne med å holde på varmen og fuktigheten. Hun gråt ikke, men ga fra seg noen knirkelyder. Der og da visste ­ingen om hun ville klare seg.

– Jeg var for omtåket til å få med meg at Hermine var født. Heldigvis hadde vi det beste teamet på jobb på sykehuset den dagen. Da jeg kom til meg selv, fikk jeg vite at hun hadde forsøkt å puste på egen hånd, og at det var et tegn på at hun var sterk.

Les også: «Jeg våget ikke legge deg fra meg. Da var det tryggere å vite at vi hele tiden var nær hverandre. Hjerte mot hjerte»

Dramatisk

De ble forberedt på det verste og planla nøddåp. De første to månedene hadde ikke Hermine på seg klær, men lå i et varmt «rede» med et lite teppe over seg. Da hun fikk sine første plagg på, var det ullklær i størr­else 38, som selges på sykehusapoteket.

En gjennomsnittlig nyfødt bruker til sammenligning størrelse 56. For å hindre tap av syn måtte den vesle jenta gjennom et inngrep. Etter det, ble hun syk. Under behandling ble det sirkulasjonssvikt i de bitte små fingrene og hun mistet to ledd på hver finger.

Å være mamma og pappa og se alt datteren måtte tåle, var vondt. Hvordan ville hun klare seg med bare en frisk hånd?

– Jeg var urolig og engstelig. Midt i alt skjønte jeg at jeg måtte hjem for å få sovet, så i en lang periode sov Sture og jeg hjemme og var på sykehuset på dagtid, selv om det var tøft å være borte fra Hermine, forteller Carina.

Lille julaften, 92 dager etter den dramatiske fødselen, fikk de reise hjem med den vesle prinsessen på to kilo. Storebror Jørgen ventet spent.

– Å komme hjem var fantastisk, men også krevende. Vi slet med å slappe ordentlig av og turte ikke å sovne ordentlig. Vi måtte jo sjekke om Hermine hadde det bra, sier Carina.

Et mirakel

«Normalutvikling» er et bredt ord. Med Hermines raske utvikling ser Carina lysere på fremtiden. De har en bablende toåring i hus, som sier mamma, pappa, dadda og mange andre ord, og hun er frisk og rask.

– Vi har vært heldige. Legene er tilfredse med situasjonen. Vi har fått verdens nydeligste solstråle inn i livene våre. Hun elsker å leke med lekekjøkkenet sitt, gjør ablegøyer, spiller på barnepianoet sitt og danser etter musikk. Samtidig som hun er lett å ha med å gjøre, viser hun en sterk vilje, sier foreldrene.

– Vi er grenseløst takknemlige for hvor godt hun klarer seg. Da vi så «Barne­syke­huset» på TV og Hermine så seg selv på ettårskontrollen, kjente hun seg selv igjen. Det hun er mest opptatt av for tiden, er å ha en fin strikk i håret.

En fin strikk i håret, som jenter flest, med andre ord. Og når hun en dag blir voksen, skal hun få vite at hun veide mindre enn en pakke smør da hun ble født.

Les også: Slik foregår utviklingen til premature barn

Erstatning

I TV-serien ser vi at legen på prematuravdelingen ber Carina og Sture om å søke Norsk pasientskadeerstatning for fingertuppene Hermine mistet. Sykehuset har tatt på seg skylden for det som skjedde og saken er fremdeles i prosess.

Carina sier at de ikke er ­bitre og at de forsøker å tenke positivt.

– Så langt klarer Hermine seg bra, til tross funksjons­nedsettelsen, men kanskje vil hun oppleve begrensninger i forhold til idrett, aktiviteter ­eller jobb. Dette er en sorg for oss, men vi fryder vi oss over at hun lever, sier hun.

Foreldrene konstaterer at datteren får den støtten og hjelpen hun trenger. I vinter har hun hatt spesialsydde votter. På sykkelstyret på den lille sykkelen lages det en håndstøtte fordi hun ikke klarer å gripe rundt.

Kanskje når hun blir eldre kan det bli aktuelt med en slags protese, men det vet de ikke ennå.

– Vi er selvfølgelig engste­lige for at hun skal bli ertet når hun blir større og har allerede informert de andre foreldrene i barnehagen om skaden hennes. Etter hvert skal vi snakke med de andre barna, og det vil vi også gjøre når hun begynner på skolen, sier Carina.

Hun legger til at de har blitt invitert inn i et dysmeli-team, som de har bestemt seg for å bli med i. På den måten får de snakket med andre foreldre, som har barn med samme type funksjonsnedsettelse, selv om årsaken ikke er den samme.

– Vi er glade for at vi bor i Norge. Kanskje hadde hverken Hermine eller jeg levd om vi bodde i et annet land. I lys av dette bestemte vi oss også for å dele hennes historie. Vi vil vise hvor bra det har gått – at det kan gå bra, selv om det en stund ser skremmende mørkt ut, sier Carina.