Fireåringen får frem det verste i meg og jeg er så lei meg. Hva skal jeg gjøre?

Spørsmål:

Hei. Barnet vårt på fire år oppfører seg fint i barnehagen og sammen med andre, men kan skifte veldig personlighet og bli til et trassete «troll» sammen med oss hjemme. 

Vi har i det hele tatt kommet inn i en uheldig spiral der barnet stadig vekk tester grenser og driver meg til vanvidd med uønsket og til dels ufyselig oppførsel. 

Ofte kan det kulminere rundt leggetid med krangling rundt legging da barnet kan nekte å ta på seg pysj, pusse tennene eller å ligge fint i sengen.

Barnet blir rasende og kan opptre voldsomt og utagerende overfor meg om jeg ikke gir etter for alle mulige irrasjonelle krav. 

Jeg har flere ganger mistet besinnelsen og begynt å skrike og kjefte voldsomt og upedagogisk tilbake. Omtrent like barnslig, om du vil ...

Barnet får rett og slett frem det aller verste i meg og jeg er så lei meg for at det er blitt slik. Hva kan jeg gjøre? 

Hilsen rådvill småbarnsmor

Svar:

Dette er en svært vanlig erfaring, og det finnes gode forklaringer på det. Barn bruker mye energi på å regulere seg i barnehage og skole – de tilpasser seg, holder igjen og «spiller på lag» i sosiale sammenhenger. 

Når de så kommer hjem, er det som om trykket slipper ut. Hjemme, bak husets fire vegger, viser de ofte de følelsene de har holdt tilbake i løpet av dagen. 

Og det er faktisk et sunnhetstegn. Det betyr at barnet opplever dere som en trygg base, en arena der de kan være hele seg – også på sitt mest krevende.

At barnet vekker sterke reaksjoner i dere (og motsatt !) – er også naturlig. Det er i de næreste relasjonene følelsene blir mest intense, fordi det er der mest står på spill. Tilknytning innebærer både kjærlighet og konflikt, glede og frustrasjon.

 Når et barn «får frem det verste» i oss, er det ofte et uttrykk for at vi selv blir trigget og mister litt av vår egen regulering. Som foreldre kan vi ikke unngå å bli utfordret, men vi kan øve oss på å møte barnets følelser med ro, rammer og tydelige grenser (også for oss selv).

Vi skal tåle følelsene deres, men vi trenger ikke tåle alt av adferd. Når vi klarer å regulere oss selv samtidig som vi hjelper barnet å regulere seg, lærer barnet noe avgjørende: At sterke følelser kan møtes, rommes og håndteres uten at relasjonen trues, den tåler alt. 

Hilsen lektor Heine T. Vestvik

Eksperthjelp: Les flere spørsmål og svar her

Mer fra Klikk+: Se vår samleside her