Barna til kjæresten min behandler meg som luft

Jeg er en kvinne på 60 som for to år siden var så heldig å møte verdens herligste mann. Vi ble dypt forelsket, og det er vi faktisk fortsatt, så alt det er bra. 

Kjæresten min har imidlertid to voksne døtre som gir meg problemer. De aksepterer meg nemlig ikke som farens kjæreste. Han ble skilt fra sin kone, deres mor, ganske kort tid før han møtte meg. 

Det var han som ønsket skilsmissen. Det er som om de to døtrene hans bebreider meg den skilsmissen, selv om jeg slett ikke var en del av livet hans da de ble skilt. Døtrene er ikke direkte uforskammede mot meg – men de ignorerer meg. 

Da jeg f.eks. møtte dem første gang i forbindelse med en liten familiebursdag, hilste de høflig, men det var også alt. Resten av kvelden var jeg som luft, de ignorerte meg og snakket over hodet på meg, det var ganske ubehagelig. 

Jeg har nå flyttet sammen med kjæresten min i huset hans, som også er døtrenes barndomshjem. Her kommer og går de som det passer dem, og de behandler meg som en uvelkommen gjest. 

Jeg vet også at de bebreider kjæresten min for at jeg ikke er gjestfri nok, og at han/vi ikke tar nok vare på dem og barna deres. Det går inn på kjæresten min, men jeg har ikke lyst til å passe barnebarna deres, som jeg knapt kjenner, når de oppfører seg så nedlatende mot meg. 

Jeg har snakket med kjæresten min om det, men jeg merker at han føler seg presset fordi han gikk fra moren deres og selvfølgelig fortsatt ønsker å ha et godt og tett forhold til barna sine. 

Vibeke Dorph råder leseren til å væpne seg med tålmodighet

Det skal to parter til for at en konflikt skal eskalere; mitt råd er at man alltid gjør sitt for ikke å bli en del av konflikten, men heller søker å løse den. For jeg kan godt forstå at du føler deg provosert av dine nye stedøtres arrogante oppførsel, men hvis du lar deg tirre, eskalerer dere konflikten, og det leder ikke noe godt sted for noen av dere. 

Jeg tenker også at døtrenes underlige oppførsel kan skyldes at de fortsatt er opprørt over de nye forholdene i familien. 

De er kanskje også påvirket av at moren deres fortsatt er lei seg for å ha blitt forlatt, samtidig som faren deres er lykkelig nyforelsket i deg. Tid leger alle sår, sier vi, og det er delvis sant. Uansett synes jeg at du skal væpne deg med tålmodighet her, nyte kjærligheten din og gi døtrene tid til å venne seg til at du er en varig faktor i faren deres nye liv. 

Vær snill og hyggelig mot døtrene, men sett de grensene du trenger. Si for eksempel til dem at de selvfølgelig alltid er velkomne hos dere, men at de må være greie og gi beskjed før de dukker opp. Vis også gjestfrihet både overfor dem og barnebarna, og sørg for å invitere dem. 

Si samtidig til dem at du på sikt gjerne kan tenke deg å hjelpe dem med barna deres, men før du kan det, trenger du jo å bli bedre kjent både med dem og barna. 

Er du snill, men også åpen og bestemt på hvordan du vil ha det, vil de sikkert begynne å opptre på samme måte overfor deg, og da vil dere litt etter litt bli bedre kjent med hverandre og omgås mer harmonisk. 

Men væpn deg med tålmodighet, Roma ble som kjent ikke bygget på én dag – det gjelder også for nye familierelasjoner.

Artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.