Kommentar: Slik dreper du barnas skiglede

- Fem tabber jeg lærte av på langtur med barna

Hege Fantoft Andreassen fikk seg noen lærepenger da hun tok med barna på langtur.
Hege Fantoft Andreassen fikk seg noen lærepenger da hun tok med barna på langtur. Foto: Privat
Publisert Oppdatert

Endelig så jeg tendenser til entusiasme over langrennsskiene. Guttene var blitt sju år, de hadde gått lite på ski i sitt liv. Med en dansk far og en utålmodig mor hadde opplæring i skisporet blitt mangelvare, og turer av nevneverdig lengde nedprioritert. Men denne sesongen øynet jeg håp.

Nye ski var kjøpt inn, staver og støvler likeså, brukt utstyr fra skiutsalg og nabolag. De kranglet om de beste stavene og skiskoene med de kuleste lissene. Alt lå an til en vinter med fine turer. Likevel: Allerede på første langtur buttet det i mot.

Hege Fantoft Andreassen
Hege Fantoft Andreassen Foto: Privat

Helgen i forveien hadde vi begynt i det små. Tre kilometer i skauen bak huset, kakao og kjeks-pause etter 500 meter. Max trivsel og go’stemning. Turen ble avsluttet med stor entusiasme og iver etter gjentakelse.

Så jeg forbereder dem ved frokostbordet søndag morgen: I dag skal vi gå over en mil på ski, en skikkelig fin tur, mest nedover. Jeg pakker det vi trenger i den minste tursekken. Greit å slippe å dra på for mye. I det jeg setter på vannkokeren husker jeg at vi gikk tom for solbærsirup helgen før. Siste rest av melk gikk med til frokost. Da blir det verken toddy eller kakao på termosen. Tabbe nr. 1: Ikke dra på skitur i minus sju, uten noe varmt å drikke.

LES OGSÅ: Derfor bør du ikke lære barna å gå på ski

På t-banen til Frognerseteren sitter vi oppå hverandre. Mengder av ski er presset inn i vognen, og på Midtstua stasjon velter det inn en flokk som drar på svære kjelker. De har akt fra toppen og skal opp igjen på ny tur. «Mamma, jeg vil heller kjøre kjelke». Jeg svarer kontant at vi ville blitt fryktelig kalde og fått mye snø og vind i fjeset av å ake. Mye bedre med ski.

Det er sur vind, snøføyk og iskaldt. Da vi omsider er klare til fraspark, er vi kalde alle tre. Tabbe nr. 2: Ikke start en skitur med frosne fingre og tær. Jeg skjønner allerede nå at utgangspunktet for en hyggelig tur er fryktelig dårlig.

Jeg skøyter avgårde, prøver å få varmen tilbake. Gutta henger etter, tårene er på vei allerede, 300 meter fra stasjonen. Jeg finner frem den ene ekstra jakken jeg tok med meg og den eneste buffen jeg fikk plass til i sekken. Gir jakken til han som sutrer mest og stapper ull-buffen rundt halsen på han andre. Resten av sekken fylte jeg med en svær matboks. Tabbe nr. 3: Ikke dra på tur med småunger uten godt med ekstra tøy.

Det går fremover i sneglefart, og det klages høylytt. Den kaldeste av dem snufser og sutrer. «Dette er en verste skituren i hele mitt liv». En voksen dame med stor sekk stopper opp. I sekken har hun to varmeputer, som hun tilbyr ham. En til hver vott. Hun gnir fingrene hans og snakker mildt og trøstende. Tårene renner, tennene hakker. Her får han trøst av en fremmed, reddes med varme puter og omsorg. Hun lurer sikkert på hvorfor han har en så ufølsom mor. Vi fortsetter i tjue meter, før tvillingproblematikken slår til med full styrke: Så snart den ene har roet seg ned, begynner den andre. Sutring og klaging, han fryser og hater skiturer, det er siste gang i sitt liv han har ski på beina, han vil hjem, han vil være inne, han ønsker sin mor langt ut på viddene. Alene. Jeg kjenner sinnet vokse. «Hvis du bruker alle kreftene dine på å grine, blir du i hvert fall ikke varm!». Tabbe nr. 4 slår i mot meg med et gufs: Du kjefter ikke på barn som fryser og har mistet motet langt inni marka.

LES OGSÅ: Kjefting: Slik unngår du å koke over

Det deles etter hvert broderlig på varmeputene, og litt bensin, i form av tranebær og mandler, mottas med åpne munner. Etter en lang bakke, tapre fiskebeinsforsøk og nye tårer, skimter vi omsider den røde vimpelen over Ullevålseter. Farten settes opp, det er boller og kakao i sikte.

Jeg stiller meg i kø foran disken. Vi er definitivt ikke de eneste med en av Nordmarkas mest populære hytter som turmål i dag. Jeg plasserer gutta foran peisen i kroken, ber dem speide etter et ledig bord – og tilbyr fritt valg bak glassmonteret ved disken. Boller med glasur og kringler med eplefyll inntas i taushet. Kalde kinn blir smått varme igjen, snørr tørkes bort med rene servietter og fingre tines opp rundt koppene med kakao. Jeg legger inn et ekstra kvarter foran peisen, tar av sokker og henger dem på en stolrygg, i visshet om at det vil lønne seg å være gjennomvarme før siste etappe. Fem lange kilometer igjen tross alt.

Selv med en god dose sukker innabords, begynner energien å ta slutt - og snøværet tiltar. «Du må bruke stavene dine riktig, se på meg, sånn her, tettere inntil kroppen» roper jeg og tramper overdrevent i fiskebein foran dem opp bakken. Det skal ikke mange irettesettende ord til før motet brister. «Slutt å si hva jeg skal gjøre!» roper han og synker ned på knærne. Tabbe nr. 5: Ikke vær belærende og kommanderende om skiteknikk.

Men så går de plutselig der, side om side i hvert sitt spor. Det har sluttet å snø, ettermiddagssolen kan så vidt skimtes bak skyene. De snakker ivrig om et spill på ipaden. Jeg staker avgårde med full kraft, tillater meg et lite forsprang og venter rundt neste sving. Skryter uhemmet av dem så snart de kommer til syne.

«Jeg er glovarm på hendene», roper han som ligger fremst. Jeg sender en takknemlig tanke til damen med varmeputene. Før jeg vet ordet av det ligger Sognsvann foran oss. Det er bare fryd og gammen og godlyder. En liten kilometer til nå.

Vi detter ned i hvert vårt sete på t-banen, rett før dørene lukkes. Jeg er sliten i beina, men enda mer i hodet. Noterer ned fem tabber på den mentale blokken, lover meg selv å huske dem til neste gang. Der sitter de overfor meg, luene er sunket ned til øynene, kinn og neser er røde, blikkene er matte. Sju og et halvt år, sitt livs første mil på ski tilbakelagt. Jeg tar en av dem på fanget, tørker ham under nesen med votten min, kysser ham på det kalde kinnet og blåser varm luft ned i nakken hans. Jeg merker at jeg blir blank i øynene når han ser på meg og sier med sin spakeste stemme «Det var jo en fin skitur da, mamma».

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning