- Vi trenger ikke oppføre oss som om barna våre er i konstant fare

KOMMENTAR:

Historien fra USA spredte seg raskt over hele verden: Et søskenpar på 10 og 6 år ble plukket opp av politiet i Silver Spring i Maryland USA, rett og slett fordi de var på vei hjem fra parken en solfylt ettermiddag. Alene, uten foreldrene sine.

For de som ikke kjenner historien: Politiet plukket opp barna rundt klokka fem om ettermiddagen den 12. april, og holdt dem i politibilen i to timer, etter at de først hadde lovet å kjøre dem hjem, tre kvartaler unna. Deretter ble de to forvirrede barna kjørt til et krisesenter, mer enn en mil fra der de opprinnelig ble plukket opp.

Fikk ikke ringe hjem

I mellomtida var foreldrene livredde. Danielle og Alexander Meitiv hadde ingen anelse om hvor barna var blitt av. De forteller at ingen ringte dem før det var gått flere timer. Barna fikk ikke lov til å ta en telefon hjem til mamma og pappa.

Til og med kriminelle som blir arrestert, pleier å få ta minst én telefonsamtale.

Først klokka åtte om kvelden ble foreldrene informert av barnevernet om at barna var tatt hånd om. To og en halv time seinere, klokka halv elleve, ble familien gjenforent, fem og en halv time etter at barna ble plukket opp av politiet.

Velkommen til USA, frihetens land. Vel, med mindre myndighetene ikke tror du håndterer foreldrerollen korrekt.

Frittgående barn og foreldre

Meitiv-foreldrene er såkalte Free-Range Parents (på norsk: "frittgående foreldre"). Jeg har i lang tid vært forkjemper og forsvarer av denne måten å være foreldre på, både gjennom boka, bloggen og bevegelsen Free-Range Kids. Tanken bak denne bevegelsen er at barna våre fortjener den samme friheten og uavhengigheten som vi selv hadde glede av da vi var unge.

Historien om de to barna gjør meg glad, sint - og deretter glad igjen. Glad, fordi barna fikk være ute alene. Sint, fordi foreldrene blir stemplet som uansvarlige og udugelige om de ikke overvåker barna sine hvert eneste sekund.

Og så blir jeg glad igjen, fordi historien bidrar til at vi får en sårt tiltrengt offentlig debatt om dette.

En tiger på frifot

Det finnes nok av folk som mente det var helt galt å stole på at en tiåring kunne være ute alene med sin seks år gamle lillesøster. Nylig ble jeg intervjuet på radio om denne hendelsen, og da fikk jeg blant annet spørsmålet: "Men hva om seksåringen får et astmaanfall?" Tidligere har har jeg måttet svare på spørsmålet: "Hva hvis noen forsøker å bortføre jenta, og storebroren ikke klarer å gjøre motstand?"

Nå venter jeg bare på at noen skal spørre: "Lenore, hva om det er en tiger på frifot, en tiger som får vann i munnen av tanken på å spise et søskenpar? Hva da?"

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Det verst tenkelige

Denne måten å tenke på innebærer at du først ser for deg det verst tenkelige scenariet, og så forestiller deg at det er akkurat det som sannsynligvis kommer til å skje. En slik tankegang møter alle som våger å antyde at det er rimelig trygt å la barna gjøre noe på egen hånd.

Ei venninne fortalte en gang de andre mødrene i mammagruppa si at hun hadde latt åtteåringen være alene hjemme i én time mens hun dro for å handle. Hun fikk umiddelbart refs: "Hva om det begynner å brenne?" Venninnen min svarte at de hadde brannalarm.

De andre mødrene ville likevel ikke gi seg: "Hva om det dukker opp en innbruddstyv, en inntrenger?" Venninnen min svarte at huset også hadde innbruddsalarm, da en tredje mamma antydet at gutten kunne sette noe i halsen og bli kvalt.

Ikke i konstant fare

Slik fortsatte det fram og tilbake, med ett utgangspunkt: Noe fælt kunne skje.

Det er klart at disse mammaene hadde et poeng. Noe fælt kunne absolutt skje. Men om venninnen min hadde tatt med seg gutten sin til butikken, kunne han sklidd på en drue og slått hodet alvorlig i betonggulvet.

På en eller annen måte er amerikanere blitt opplært til å tro at jo flere tragedier de kan forestille seg, jo mer omsorgsfulle er de. Bevegelsen Free-Range Kids har bare som mål å endre perspektivet litt. Barna våre er ikke i konstant fare, og vi trenger derfor ikke oppføre oss som om de er det.