Drømmen om barn
Det største ønsket
Hun hadde alltid hatt så lyst på barn. Men den rette mannen dukket aldri opp. Likevel nektet Ellen Rudi (42) fra Rogne i Valdres å gi slipp på drømmen.
Valdres 2002: Vinteren er på hell. Sola steker mot dalsidene og sender bekker av smeltevann og grus nedover veien. Ellen Rudi fra Rogne i Valdres er ferdig på jobb for dagen og tar følge med strømmen av skolebarn på vei hjem da mobilen ringer nedi veska. Hun fisker den opp og kjenner igjen nummeret til adopsjonskontoret. Bråstopper midt på veien mens hjertet hamrer vilt. Hun vet at dette kan være begynnelsen på noe fantastisk. Men også det stikk motsatte.
Det er to år siden hun begynte å undersøke mulighetene for adopsjon. Nå vet hun ikke om hun orker flere nederlag og beskjeder om at det bare er noen få forunt å bli adoptivmor, at det er problematisk fordi hun er singel og at hun må være fornøyd med det livet hun har.
Ellen ser opp på den sterke vårsola og trekker pusten dypt før hun tar telefonen. Det er så vidt hun får med seg ordene som skal prege resten av livet hennes. Det er en plass til henne i adopsjonsprogrammet for single. Kanskje hun endelig skal bli mamma?
Ønskebarn: Drahjelp til barnløse
En lang reise
- Her er vi allerede, kontrollen gikk så fort, sier Ellen og vinker til oss. Ved siden av henne kommer ei lita jente hoppende. De mørke museflettene svinger fram og tilbake, mens en sommerfuglspenne holder seg fast i luggen.
Storebror Sondre Matias (14) går noen skritt bak. Ellen forteller at de har vært tidlig oppe for å ta bussen inn til byen. Sondre har leppe-kjeve-ganespalte og må regelmessig til kontroll på Rikshospitalet. Nå skal de på shopping før bussen går tilbake til Valdres.
- Snurre, sier Mathea Emmeli (5) mens mamma strekker armene ut og stiller som klatrestativ. Tre timer i buss er lenge for ei aktiv jente som helst vil leke ute. Men opp ned i mammas armer er livet herlig. Mathea hviner av fryd mens museflettene subber i bakken og genseren forsvinner over hodet.
- Jeg er så takknemlig for at jeg har fått de to flotte ungene mine, sier Ellen.
Sondre som er rolig og trygg, og interessert i løping og tegning. Akkurat som hun selv var på den alderen. Og lille Mathea, med vilje og energi. Hun er som en mørk utgave av Ellen da hun var liten.
Tre mennesker med vidt forskjellig bakgrunn. Tre puslespillbiter som skal legges sammen til et vakkert bilde av en familie. «Det var meningen at det skulle bli oss tre», har Ellen ofte tenkt. Men det har vært en slitsom reise.
Stoppet nesten prosessen
Ventetida var det verste. Det var utredning, hjemmebesøk og samtaler før både norske og kinesiske myndigheter til slutt skulle avgjøre om hun var skikket til å være mor. Barnevernet var opptatt av hvordan Ellen ville tilrettelegge for egne barn, siden hun selv er enebarn og har vokst opp under samme tak som mor, tante og besteforeldre.
Men det var noe annet som holdt på å stoppe hele prosessen. Myndighetene i Kina aksepterer nemlig ikke adopsjon til lesbiske og homofile. De ba Ellen bevise at hun ikke var lesbisk.
- Og hvordan gjør man det? Tar man en blodprøve? spør hun og må le når hun tenker på dette nå.
Og mens månedene går sitter Ellen med bildet av en liten kinesisk gutt på tre år, i blå og gul bobledress, som venter på en mamma.
Hun husker det første møtet utenfor rettslokalet i Kina. Den lille gutten som titter nysgjerrig på henne, mens hun selv er i et slags følelsesmessig sjokk. Øyeblikket da han sier «mama» og plasserer et stort, vått kyss på kinnet hennes. Fra da av er de mor og sønn.
Tilbake på Gardermoen venter moren hennes. Hun skulle så gjerne ha vært med datteren til Kina, men var redd følelsene skulle ta overhånd. Og når Ellen kommer inn i ankomsthallen med lille Sondre på bagasjetrallen klarer hun ikke å holde tårene tilbake.
- Nei, nå var du vel flink som reiste til Kina og hentet denne fine gutten med smilehull, er alt hun klarer å si før hun legger armene varsomt rundt de to.
72 timers frist
Da Ellen fikk plass i det ordinære adopsjonsprogrammet til InorAdopt, fikk hun også muligheten til å være med i et parallelt tildelingsprogram som kalles «special needs». Målet er at barn med spesielle behov også skal få mulighet til å få foreldre.
I løpet av 72 timer må søkerne avgjøre om de vil ta til seg et konkret barn, og må samtidig legge fram dokumentasjon på behandlingsopplegg og oppfølging.
Anita Frydenlund Austdal, daglig leder av InorAdopt, forteller at de arbeider mye på forhånd med søkere som vurderer dette programmet.
- 72 timer er kort tid, og det er viktig at de har tenkt nøye gjennom hva de er åpne for og har ressurser til.
Hun tror mange kvier seg for å sette i gang en adopsjonsprosess fordi de har hørt at dette kan ta mange år.
- Situasjonen er at vi for flere av landene har for få kvalifiserte søkere, slik at mange barn må vente lenge på å få nye foreldre. Er man åpen for å adoptere barn med mindre helseutfordringer eller komplisert familiebakgrunn, kan ventetiden være svært kort.
En søster til Sondre
Da Sondre er seks år gammel, bestemmer Ellen seg for å prøve å adoptere en liten søster eller bror til ham.
Men det er et problem. Like etter at hun hentet Sondre, hadde kinesiske myndigheter stengt all adopsjon for enslige søkere. Hun får tilbud om å adoptere fra Bulgaria, men i 2012 åpner Kina plutselig opp for enslige søkere, og kun for kvinnelige søkere mellom 30-50 år som vil adoptere barn med spesielle behov.
Etter sju lange år kan hun endelig hente hjem ei lita kinesisk jente på tre år og seks måneder. Jenta har grå stær, akkurat som Ellen selv hadde da hun var liten.
Slik foregår adopsjonsprosessen
1. Søkere melder seg inn i adopsjonsforeningen som går gjennom søknad og gir en anbefaling på land og aldersramme for barnet. Anbefalingen vedlegges søknaden til kommunen.
2. Søkere må kontakte bostedskommunen, og be om å få utarbeidet en sosialrapport. De må fylle ut søknadsskjema og vedlegg fra Bufetat.
3. Kommunen vil sende sosialrapporten og andre nødvendige dokumenter til Bufetat. Bufetat har deretter inntil tre måneder på å fatte en beslutning om søkere blir godkjent. Behandlingstiden er en måned dersom søkere har adoptert tidligere.
4. Søkere vil bli informert fra Bufetat om vedtaket. Adopsjonsforeningen bidrar med informasjon om hvilke dokumenter som trengs for å kunne fremme søknaden i utlandet.
5. Søknaden sendes utlandet, og ventetiden kan begynne.
6. Tildeling!
Les mer på inoradopt.no
Denne gangen tar hun med seg både moren og Sondre til Kina. Men det som møter dem i den nedslitte kontorbygningen i Xia'n en tidlig februardag i 2013, står i sterk kontrast til opplevelsen hun hadde da hun hentet Sondre ni år tidligere.
- Det var møkkete og fælt, og varmen var nesten uutholdelig, sier Ellen. Den lille jenta som blir plassert i armene hennes er i sjokk og sterkt traumatisert. Ellen er fortvilet. Hun hadde håpet at turen skulle bli en fin opplevelse for storebror. Men gode, fine Sondre trekker mamma i armen og hvisker. «Nå vet jeg iallfall at jeg er norsk».
Omsorg og kjærlighet har gjort Mathea til ei trygg, lita jente. Nå løper hun rundt beina på Sondre og vil leke sisten. Når barna blir litt større, vil Ellen ta dem med til Kina for å vise dem funnstedene og barnehjemmene. Hun tror dette vil være viktige brikker for dem i det store bildet.
Sondre kiler Mathea på magen mens hun ler henrykt og løper unna så museflettene danser og de rosa joggeskoene blinker lykkelig.
- Vi er ikke så mange i familien, men vi har det veldig fint sammen, sier Sondre og smiler.
Artikkelen er opprinnelig publisert i Kamille nr. 18 2014.
Denne saken ble første gang publisert 17/09 2014, og sist oppdatert 29/04 2017.