Hva vil det si å være klar for barn?

KOMMENTAR:

Det er mange av oss relativt unge her i bygda hvor jeg bor, som får barn om dagen. Og noen av dem som foreløpig er barnløse begynner å få litt panikk.

De er ikke klare for å bli husmødre eller småbarnsfedre, med dagen bestående av matlaging fra bunnen av, barselgrupper og babysang, og tviler på at de noen gang blir det.

Men må man være klar for hele den pakka, for å kunne få barn?

Les også: Emma angrer på at hun fikk barn

Hvorfor fikk jeg barn?

Jeg traff for en stund siden to mødre som ble helt satt ut av hva jeg hadde å si om livet som husmor og hjemmeværende mamma.

De er med på babymatlagingskurs, "hvordan få kontakt med barnet"- kurs, og alt mulig annet som arrangeres for småbarnsmødre. De elsker å gå hjemme og lage mat, vaske hus og tilfredsstille barnet og mannens behov.

Men å ha barna i fokus hele tiden, er en dårlig idé, mener ekspertene.

Disse to satte kaffen i halsen da de hørte om mitt syn på saken:

- Jeg gleder meg til å begynne å jobbe igjen!

- Jeg bare mikser matrestene etter middagen vår med stavmikser, og kaller det babymat.

- Jeg har ikke en gang tatt julevaska i år. Ikke vårrengjøringa heller, når jeg tenker meg om.

- Hva med mine behov?

- Babyer er kjedelige (fram til omtrent seks måneder i hvert fall).

- Jeg liker ikke engang barn, og det gjør ikke mannen min heller.

- Mannen min "gruer" seg faktisk til pappaperm, da han overhodet ikke er laga for å gå hjemme.

Det er nemlig ikke alle mødre som synes det er nok å bare være mamma. Men disse damene lurte rett og slett på hvorfor vi hadde bestemt oss for å få barn!

Er det ikke lov å savne jobben?

Jeg ble litt provosert.

Må man elske å gå hjemme og dulle med baby eller bake hele dagen for å "få lov til" å bli mor, eller far?

Må man gå rundt med en potetsekk av en unge på armen, som kun gråter, spiser eller bæsjer, og tenke at det er så utrolig givende?

Må man elske barn generelt? Holder det ikke med å elske sitt eget?

Er det virkelig så ille å glede seg til å treffe kolleger igjen, etter et år hvor alt har handlet om baby fra morgen til kveld?

Må man være 100% koneemne for å være en god mor?

 

Trives ikke som husmor

Jeg har verdens blideste og mest tillitsfulle unge. Bortsett fra når han må pusse tenner, er han alltid fornøyd.

Jeg er glad i ham, og han er glad i meg.

Jeg er helt overbevist om at jeg har gjort alt riktig som mamma, selv om jeg ikke har vært på kurs, ikke kunne tenke meg tre unger til, og ikke kunne tenke meg å gå hjemme som husmor i flere år til.

Jeg har vært såpass egoistisk at jeg har satt av masse tid til trening og har startet utdanning midt i permisjonen, rett og slett fordi jeg kjeda meg.

Men jeg har samtidig hatt tid til, og glede av, å bygge snømenn, ake, lese bøker og se på barne-tv.

Det å bli mamma er det vakreste og beste jeg noen gang har opplevd, men skulle jeg venta med å få baby til jeg var klar for spedbarnskurs og husmorrollen, ville jeg aldri fått barn.