Annett ble voldtatt da hun var seks år

(SIDE2): - Jeg kan fortsatt være tilstede i den lille kroppen i dag. Jeg kan kjenne luktene, føle redselen og smertene jeg hadde. Jeg husker det som det var i går, sier Annett med tårer i øynene.

 Annett Berntsberg Eck jobber i dag i et stort mediebyrå og hun er mor til Erik på 19 år.

Vi møter henne på Stortorvets Gjestgiveri og treffer en entusiastisk, positiv og brennende engasjert kvinne, som ofte blir rørt til tårer over alle barna der ute, som hver dag blir utsatt for vonde overgrep.

Derfor har hun også valgt å dele sin historie i boka  «Jakten på en overgriper», som er ført i pennen av VG Helg-journalist Therese Ridar.

Boka omhandler den tøffe historien om overgrepet hun ble utsatt for, om hvordan det har påvirket livet hennes og hvordan hun etter 35 år i taushet bestemmer seg for å anmelde overgriperen sin, og finne ut om han fortsatt er aktiv.

- Jeg føler at jeg stripper av meg skall for skall i boka. Den er blitt mye mer ærlig og naken enn jeg først tenkte, forteller hun.

 - Folk må forstå hvor stort det er

Annett har delt historien sin i media tidligere, og hun har snakket med familie, venner og kolleger om det som skjedde. Men tårene kommer alltid likevel. Og særlig når hun snakker om barn som hver dag blir utsatt for overgrep, som er redde, og som holder på vonde hemmeligheter som gjør vondt i magen.

 - Det bare renner over. Ikke bare på grunn av min egen tåredryppende historie, men dette er så stort, folk må bare forstå hvor stort det er. Det er så jævlig viktig. Og du blir aldri kvitt det. Jeg blir aldri kvitt det han gjorde mot meg.

Annett ble voldtatt etter en fest hjemme hos nabomannen og kona hans, i en blokk på Vestli i Oslo på 70-tallet.

En kveld blir foreldrene til Annett invitert på fest til nabofamilien i blokka rett ved siden av. Andre naboer er også invitert og moren og faren til Annett takker først nei, fordi de ikke har barnevakt for Annett.

Da foreslår naboen de skal på fest til at hun bare kan sove over hos dem, mens foreldrene kan dra hjem, så kan jo Annett bare spasere hjem dagen etter.

Annett gleder seg til overnattingen, og legger seg sammen med gutten i huset, som er ett år eldre enn henne selv.

Så våkner Annett av at hun ikke får puste.

Slik beskrives overgrepet i boka:

«Hun ligger på magen med armene rett ned langs kroppen. Hodet vridd til den ene siden med det høyre kinnet presset ned i senga. Noe er veldig galt. Men lufta kommer ikke langt nok inn, det kjennes som hun bare puster ned i brystet og ut igjen. Korte, raske åndedrag. Ut av henne kommer det ukontrollerte lyder. Da lukker en stor hånd seg hardt om munnen og haken hennes. - Sjjj! Du må være stille, hvisker noen i øret hennes.»

 - Jeg husker at jeg måtte tisse, men jeg turte ikke

Hun ble voldtatt i dobbeltsenga til nabomannen og kona.

 - Jeg husker ikke når jeg våknet dagen etter. Men jeg husker at jeg sovna. Jeg husker at jeg så hodet til kona hans, jeg prøvde å lage noen lyder så hun skulle våkne, men da kom den store hånda over munnen min. Jeg husker at jeg måtte tisse, men jeg turte ikke og jeg husker trykket på hoftene mine og i magen, jeg skjønte at noe var forferdelig galt og jeg var livredd, sier hun.

«Hvis du sier dette til foreldrene dine, vil de aldri mer være glad i deg» hvisket han til henne etterpå.

Han truer også med at foreldrene hennes kommer til å kaste henne ut hjemmefra dersom hun forteller hva som har skjedd.

 - Så sa han: «Du vil vel ikke at folk skal vite at DU har gjort noe sånt?»

 - Jeg var så redd, jeg visste at jeg aldri måtte fortelle det til noen, og i hvert fall ikke til mamma og pappa.

 - Jeg ville jo ikke bli kastet ut hjemmefra. Det var jo det aller verste som kunne skje, tenkte jeg.

Hun løp hjem og krøllet sammen og kastet den blodige trusa, helt nederst i den fulle søppelkassa hjemme.

Hun sa NEI for første gang

Da hun var 14 år, fortalte hun moren sin hva som hadde skjedd. Åtte år etter overgrepet.

Hun hadde bedt Annett om å gå i butikken igjen, og da måtte hun også forbi blokka hans.

Det revnet for Annett og hun sa NEI, for første gang.

Moren Reidun får sjokk.

I boka forteller hun at hun har mye skyldfølelse.

«Måten vi reagerte på...det er så skamfullt. Jeg har vært veldig sint på han som gjorde dette mot barnet mitt. Men også på meg selv som valgte feil etterpå. Jeg har veldig, veldig mye skyldfølelse.»

Reidun valgte å skjelle ut overgriperen, hun ringte arbeidsplassen hans og skjelte ham ut, hun skjeller ham ut på gata og hun la også inn en bekymringsmelding for mannens egne barn.

Hun blir rådet til å anmelde saken, men gjør det ikke. Grunnen er at hun vil spare datteren for belastningen. Hun tror at det bare vil bli verre for henne.

 - Jeg kan forstå det, men ikke fullt ut akseptere

 - Det var en annen tid, sier Annett.

  - Det var ingen som trodde at slike ting skjedde i naboblokka. Det var bare «fæle menn som blottet seg, eller voldtok kvinner i skogen» det ble snakket om da. Mamma var redd for at det skulle være enda mer belastende for meg, dersom hun anmeldte ham, og det kan jeg forstå. Men jeg kan ikke fullt ut akseptere det.

I dag er moren en god støttespiller for Annett, men de har enda tilgode å snakke om det sviket Annett følte ved at det ikke ringte noen bjeller hos moren på et eller annet tidspunkt, før Annett selv fortalte. Eller ved at hun ikke anmeldte mannen som hadde voldtatt henne.

 - Overgripere vil det alltid være

Annett jobber i dag for at alle voksne som jobber med barn skal forstå hvor viktig det er at barn skal ha mulighet til å fortelle om overgrep.

 - Jeg vil at boka skal være et knyttneveslag midt i magen til alle voksne som jobber med barn. Det er så viktig å få barn til å snakke, for overgripere vil det alltid være der ute. Og får vi barn til å snakke så blir det vanskeligere for overgriperne, i tillegg til at vi kan spare mange barn for vonde hemmeligheter og gjentatte overgrep, sier Annett.

 - Hvordan får vi barna til å snakke?

 - Vi må tørre å snakke med barn om følelser. Følelser er nøkkelen til alt. Grunnen er at dersom de blir utsatt for noe, så utløser det en følelse, og det kan barn forstå, selv om de ikke helt forstår hva som har skjedd.

Å få barn til å snakke fordrer ansvarlige voksne som vet hvordan de skal snakke med barn om følelser, og hva de bør si og ikke si.

 - Overgrep og hvordan man skal snakke med barn om følelser må inn i fagutdanningen til de som jobber med barn, i mye større grad. Jeg mener også at foreldre kan snakke med barn om overgrep fra de er helt unge. Fra de er tre til fire år gamle. Du må bare gjøre det på riktig måte, i en setting som er naturlig for barnet. Under kveldsstellet, eller mens dere leker for eksempel. Ikke gjør det alvorlig og skummelt, snakk med vanlig stemme og snakk om kroppen, hvordan det føles hvis man fryser, eller hvordan det kjennes når man stryker hånda over huden. Snakk om de gode følelsene, men si også at det er ikke alt som er godt, og dersom noen tar på deg på en måte som gjør at du får vondt i magen, eller at det føles vondt, så er det lov å si stopp, det er lov å dytte bort, og du må si fra til en eller flere voksne du stoler på.

 - Snakk om tissen

Annett mener også at vi bør benytte oss av anledningen til å snakke om overgrep, når barna selv begynner å interessere seg for kroppen sin.

 - Ikke vær redde for å snakke om tissen, og bruk gjerne anledningen til å snakke om overgrep når barn er i alderen hvor tiss og kropp er interessant.

 - Det kan være en måte å komme inn på temaet. Fortell dem at ingen skal ta på kroppene deres, på en måte som føles feil, at de må si stopp, at det er deres kropp, og at det er lov å si nei dersom noen tar på dem på en måte de ikke liker. For barn får fort en dårlig følelse dersom noen tar på dem, på en måte de ikke skal. Ofte forteller barn om vondt i magen når det er noe som er leit. Bruk dette som et bilde på en følelse som ikke er god, når du snakker med barn.

Annett mener også at vi som voksne har et ansvar for å gi barn muligheten til å tørre å fortelle.

 - Det er viktig å snakke om at det fins «gode hemmeligheter» og at det fins «dårlige hemmeligheter» og overgripere truer ofte med at det er en hemmelighet og at noe fælt vil skje dem eller noen de er glade i, dersom barna forteller det videre. Derfor er det viktig å snakke med barna om at en hemmelighet som ikke føles god, ikke trenger å være en hemmelighet. At da er det lov å fortelle om hemmeligheten til noen de stoler på, uansett hvor fæl den er eller uansett hva den som ber deg holde på hemmeligheten, sier at kommer til å skje. Når hemmeligheten er vond, eller gjør vondt i magen, da er det en hemmelighet du skal fortelle en voksen, pleier jeg å si.

 - Slutt å ta på dere silkehanskene!

Det er også viktig å si fra til barn at de kan komme å fortelle deg alt, og da må man legge til rette for at de faktisk gjør det. Dersom du som foreldre til stadighet kaller barnet ditt for «sladrehank» når barnet forteller deg noe, så kan du ikke forvente at barnet kommer til deg hvis det bærer på en vond hemmelighet heller.

 - Vi må som voksne huske å se helheten. Se hele barnet og hvordan vi skal kommunisere for at de ikke går rundt og holder på vonde hemmeligheter.

Annett forteller at hun opplever at mange voksne enten syns det er vanskelig å snakke om slike ting med barna, eller at de er redde for å skremme barna sine.

 - Men jeg skal fortelle dere en ting: Det er verre om de blir utsatt for noe, så slutt å ta på dere silkehanskene.

 Hadde forgrepet seg på flere

Da Annett først fant ut at det var en annen kvinne som hadde anmeldt mannen som forgrep seg på henne som barn, følte hun endelig at hun ikke var alene. Etter at de begge hadde anmeldt forholdene, hver for seg, fikk de mulighet til å kontakte hverandre.

- Det var vondt å finne ut at han hadde forgrepet seg på flere, men det var fint å finne hverandre og hente styrke og støtte i hverandre. Jeg følte meg ikke så alene lenger.

Annett fant i tillegg ut at overgriperen hennes hadde forgrepet seg på flere barn som bodde i nabolaget hennes på samme tid som henne, hele ni jenter. De ble tre som anmeldte mannen, men alle sakene var foreldet og ble henlagt. Da tok Annett selv opp kampen.

 - Jeg ville at han skulle stoppes dersom han fortsatt var aktiv og jeg ville at han skulle stå til rette for det han hadde gjort.

 Hun ville også finne ut om denne mannen hadde levd et helt liv med å forgripe seg, og kommet unna med det.

Kampviljen i henne satte inn for fullt.

Hvis ikke politiet hadde tenkt å løfte en finger for å gjøre noe mer, så skulle i hvert fall hun finne ut om han fortsatt holdt på og gi dem bevis hvis hun klarte.

 - Det var som om jeg gikk på autopilot, og jeg tenkte på alle de barna som fortsatt kunne være utsatt for ham. Når du voldtar et barn på bare seks år og så mange i nærmiljøet hadde vært utsatt for han, så hadde jeg ingen tro på at han hadde stoppet med det.

Kampen ga resultater for Annett og hun fikk en viss tilfredsstillelse i at mannen faktisk ble dømt for å oppbevare mengder av overgrepsbilder av barn

Hun vitnet også  i retten mot ham for å understøtte påstandene om at han var en overgriper. I retten erkjente han også overgrepet mot Annett og de to andre kvinnene som hadde anmeldt ham.

 - Helt uten empati innrømmet han at han hadde forgrepet seg på oss. Da han fikk spørsmål fra dommeren om det var noe han ville si, avslutningsvis, så sa han «nei»

 - Tenk deg det!  Ingenting! Annett slår ut med armene, og tårene renner.

 - Han hadde faktisk ingenting å si til oss. Det er helt utrolig.

 - De sitter og ser på at barn blir voldtatt

Den største tilfredsstillelsen kom allikevel da lovendringen om foreldelsesfrist for drap, voldtekt og seksuelle overgrep mot barn kom sommeren 2014. At det ikke lenger skulle være foreldelsesfrist for voldtekt og seksuelle overgrep mot barn var noe Annett hadde kjempet for det siste året.

 - Det var den største seieren. Nå kan overgrepsutsatte anmelde når de selv er klare for det og de kan få en rettferdig behandling ved at saken blir etterforsket. Og overgripere kan når som helst bli konfrontert av politiet, de er ikke lenger trygge etter en bestemt tid.

Annett er også opptatt av at folk ikke må henge seg opp i «nivåer» av overgrep. Om det beskrives som «bare beføling og tafsing» eller «voldtekt» kan det oppleves likt for de utsatte. Det er overgrep.

  - Vi må ikke signalisere at noen overgrep er mildere enn andre. Det kan gjøre at mange ikke anmelder fordi de føler det ikke har skjedd «nok». Det samme gjelder tolkningen mange har om det å laste ned, dele og bruke overgrepsbilder av barn, som tidligere ble beskrevet som barneporno. Mange tolker også dette som så mye mildere enn fysiske overgrep. Dette er en feil tolkning. Hvorfor er det mildere? De sitter og ser på og oppnår tilfredsstillelse av at et lite barn blir voldtatt! Å laste ned overgrepsbilder av barn er å opprettholde dette markedet. Jeg sier «skyldig i overgrep mot barn».

- Dere er normale

Første gang Annett delte historien sin, i 2013, så fikk hun massiv støtte fra venner, kolleger, familie og venner på alle kanter. Den nærmeste familien hennes har alltid vært der for henne, og sønnen Erik var med i retten da hun vitnet.

 - Jeg fikk så mange støtteerklæringer og varme hilsener. I tillegg kom det mange mailer og meldinger på Facebook fra folk jeg ikke kjente. Jeg hadde 400 meldinger i innboksen husker jeg, og det var så mange som selv fortalte om det de hadde opplevd, om noen de kjente eller noen i familien som hadde opplevd overgrep. Det sier noe om behovet for å bli hørt, tenker jeg.

Annett tenker ofte på barn og andre der ute som opplever overgrep. På alle de som føler at de oppfører seg annerledes eller har rare reaksjons- og følelsesmønstre, slik hun har opplevd.

 - Jeg vil si til dem: Det er ikke dere som er unormale. Dere er normale!

Og den største grunnen for at hun selv ville dele sin historie, den beskrives best i etterordet, på side 167 i boka, forteller Annett.

Der står det:

 «Jeg vil avrunde mitt etterord til dem jeg tenker mest på. Og det er deg som ikke har det så greit akkurat nå. Til deg som er overgrepsutsatt. Uansett hvor i prosessen du er, om overgrep nylig har skjedd, om det har pågått lenge og skjer hyppig, om du har delt det med noen, eller om du er alene om det: Vit at det er god hjelp å få. Du er ikke alene, og livet kan bli bra. Jeg tenker på akkurat deg hver dag, for jeg vet at du er der ute. Og med gode tanker følger det varme klemmer. Som en venn en gang sa til meg:  - Det er bedre plass ute enn inne. Jeg håper du snakker med en du stoler på.»