Anette Sofi lå 22 døgn i koma. Legene forberedte foreldrene på det verste

Å drive med sprangridning ga meg utrolig mye glede og selvtillit gjennom hele barndommen og ungdomsårene. Hest var omtrent det eneste jeg tenkte på fra jeg sto opp om morgenen og til jeg la meg på kvelden. Jeg elsket å holde på i stallen, forteller Anette Sofi Pollen Nilsskog (30).

Den unge jenta drømte om å bli skikkelig god og bestemte seg for å gjøre alt som skulle til for å nå målet. Det innebar at hun bare 16 år gammel flyttet hjemmefra Mo i Rana og til Stokke i Vestfold for å gå på videregående der og satse på sporten hun brant for.

– Drømmen var å bli flink nok til å delta i NM, og etter hvert kjøpte jeg en hest som jeg var sikker på ville kunne hjelpe meg på veien dit.

Selv om hun kjente på savnet etter foreldre, søsteren og venner, fant Anette Sofi seg raskt til rette på sitt nye hjemsted og stortrivdes fra første stund. En fin vårdag i 2013 skulle likevel vise seg å snu livet hennes slik hun kjente det fullstendig på hodet.

– Sammen med bestevenninnen min dro jeg på et stevne i Hønefoss. Dette skulle vi ha som en oppkjøring før et større stevne i Trondheim utpå sommeren. Vi var begge to glade, spente og fulle av forventninger, forteller 30-åringen.

Husker ingen ting 

Ute på sprangbanen følte Anette Sofi seg både sterk og klar. Den store hesten hennes var kvikk på beina, og hun visste de var i stand til å prestere. Så, på en strekning mellom to hindre, skjedde i løpet av få sekunder det som ikke skulle skje: Den unge jenta gjorde en feilvurdering da de skulle til å hoppe.

Hesten tok et kort ekstra steg og kastet hodet bakover med det resultat at Anette Sofi ble slått i svime. Idet hesten hoppet over hinderet landet hun bevisstløs på bakken med hodet.

– Selv husker jeg ingenting av det som skjedde, men har i ettertid blitt fortalt at jeg fikk et epileptisk anfall. Det så både stygt og skremmende ut for dem som var vitne til hendelsen, og jeg ble skjermet fra publikum i påvente av at ambulansen skulle komme frem. Den var der etter bare et par minutter, forteller hun.

20 minutter senere befant hun seg i luftambulansen på vei til Ullevål sykehus. I håp om å minske skadene ble hun umiddelbart lagt i koma. 110 lange mil unna, på en hytte i havgapet på Helgelandskysten, fikk mammaen en telefon fra arrangøren av stevnet med beskjed om at datteren hennes hadde vært utsatt for en alvorlig ulykke.

– På det tidspunktet kunne ingen si noe mer. Pappa og storesøsteren min befant seg på en fotballkamp i Trondheim 60 mil unna da telefonen kom, og de satte seg umiddelbart i bilen for å kjøre til Oslo, sier Anette Sofi.

Snart var familien samlet rundt sengen på sykehuset. Beskjeden fra legene var både direkte og ærlig: Foreløpig kunne ingen si noe om hvordan det ville gå med jenta deres. Det ville bare de neste dagene og ukene vise.

– Mamma og pappa ble forberedt på at jeg kunne ende opp som en «grønnsak». I lang tid svevde jeg mellom liv og død og lå hele 22 døgn i koma. Hver eneste dag kom de for å besøke meg, satt ved sengen og snakket med rolig stemme og håpet så inderlig at jeg snart skulle våkne.

Tydelig rørt forteller hun om dagboken som sykepleierne lagde til henne i løpet av denne perioden: 

– På flere bilder kan man se fysioterapeuter og sykepleiere varsomt reise meg opp på sengekanten for å holde bevegelse i musklene mine, selv om jeg fremdeles var i koma. Den boken har betydd veldig mye for meg i årene etter ulykken.

Les også: (+) Dette var tegnene da Kari Ann fikk demens som 43-åring

Vidunderbarnet

Snart skulle det bli klart at Anette Sofi hadde en ekstrem vilje til å overleve, og hun både overrasket og imponerte alle rundt seg. Etter tre lange uker med mye usikkerhet, var hun ute av koma. Selv husket ikke Anette Sofi noe fra ulykken og beskriver at hun var forvirret og egentlig ikke forsto noe.

– Jeg ble nøye forklart hva jeg hadde vært utsatt for, men jeg klarte ikke helt å skjønne det. Kanskje er sannheten at jeg ikke ville ta alvoret innover meg. Jeg kjente ikke igjen kroppen min og var veldig redd, forteller 30-åringen.

På sykehuset gjorde hun stor fremgang og ble av leger og sykepleiere kalt for «vidunderbarnet». Etter seks, sju intense uker med behandling, ble hun sendt til et behandlingssted i Kristiansand for videre opptrening. Selv om den unge jenta ikke klarte å gå selv, kjente hun seg klar for den harde jobben som nå ventet henne.

Første dagen under rehabilitering ble det gjennomført en styrketest. På det tidspunktet var Anette Sofi så svak i kroppen at hun ikke klarte å løfte den høyre armen bak hodet. Å bruke bestikk var helt umulig. Hver dag trente hun flere timer med fysioterapeut og logoped. Evnen til å snakke var også blitt borte. Hun var mye nedstemt, men viste det ikke til de rundt seg.

– Det som holdt meg i gang var all støtten jeg fikk fra familien min, og at de var der for meg. Og vissheten om at hesten min ventet på meg. Jeg var så bestemt på at jeg skulle tilbake på hesteryggen, og mamma og pappa støttet meg i å jobbe mot det, siden det var dette jeg så inderlig ønsket, forteller Anette Sofi.

– Jeg var så oppsatt på dette, og jeg trodde alt skulle bli bra bare jeg fikk ri og delta i konkurranser igjen. Først flere år senere forsto jeg for alvor hvor syk og dårlig jeg egentlig var, legger hun til.

Les også: 5 tegn på uvanlig høy intelligens

Vanskelig valg

Den unge jenta var fast bestemt på å fortsette livet som vanlig etter oppholdet i Kristiansand. En god venninne flyttet inn hos henne, og mellom timer hos fysioterapeut og logoped tilbrakte Anette Sofi all ledig tid sammen med hesten i stallen.

Fremdeles var bevegeligheten begrenset, og hun kunne ikke gå mer enn rundt 600 meter før det var nødvendig å ta en pause. Språket og talen kom sakte men sikkert tilbake, og hun kunne gjøre seg forstått.

– Det tok lang tid før jeg klarte å innse at ting aldri kom til å bli slik de hadde vært før ulykken inntraff. Da jeg omsider kom til den erkjennelsen etter noen år, ble jeg overveldet av følelser. Der og da kjente jeg ikke på en tristhet, men kroppen min var helt utslitt, sier Anette Sofi.

Hun tok det vanskelige valget om å selge hesten og flytte tilbake til Mo i Rana. Hun sov store deler av døgnet, var langt nede i kjelleren og var blitt utbrent. I lang tid hadde det gått oppover etter ulykken, men nå sa det stopp.

Flest gode dager

– Litt etter litt ble hverdagen bedre, og jeg begynte å jobbe som frivillig på et sykehjem et par timer i uken for å finne ut hva jeg ønsket å gjøre videre. Fortsatt var jeg veldig syk og svak, men bestemte meg etter hvert for å studere til å bli helsefagarbeider. I 2022 besto jeg fagprøven med et svært godt resultat, sier Anette Sofi med stolthet i stemmen.

De senere årene har hun fått diagnosen kronisk hodepine og må gå på medikamenter for dette. Hukommelsen er dårlig, men hun klarer seg fint i hverdagen. 

Styrketreningen gir mye glede og mestringsfølelse. Hver eneste dag går hun tur med hundene og merker hva det gjør med livskvaliteten å holde seg fysisk aktiv.

– Jeg kan føle meg litt annerledes, men opplever masse støtte fra menneskene rundt meg. Ikke minst har jeg en veldig støttende samboer som jeg setter utrolig stor pris på. Selv om jeg fremstår helt frisk for andre, tror jeg det er vanskelig for noen å sette seg inn i hva jeg tenker og føler, sier Anette Sofi åpenhjertig.

Noen dager kan følelsene ta helt overhånd. Da gir hun seg lov til virkelig å kjenne på hva hun har vært igjennom, og tungsinnet kan komme. Likevel er de fleste dagene gode. 30-åringen jobber nattevakter som helsefagarbeider ved Sykehuset i Vestfold og trives godt.

– Jeg tar fremtiden som den kommer, men drømmen er å fortsatt kunne jobbe med mennesker. Selv har jeg opplevd et fantastisk helsevesen helt siden ulykken, og jeg har fått så god hjelp og tilrettelegging. Håpet er at jeg med min egen erfaring skal kunne hjelpe noen som plutselig får livet snudd på hodet, akkurat slik som meg, og vise at det finnes håp, sier Anette Sofi.