Andrea lærte en viktig lekse da hun flyttet hjemmefra: Hvorfor snakker vi ikke mer om det?

Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Skal eggene kokes i seks eller sju minutter for å bli perfekt bløtkokte? Kan jeg vaske den blå genseren min på 40 grader? Og kan jeg borre i en betongvegg uten din hjelp?

Spørsmålene var uendelige da jeg for første gang pakket ned tenåringsrommet og flyttet hjemmefra. Plutselig sto jeg på Amsterdam sentralbanestasjon, 800 kilometer fra foreldrene mine, med en ny og spennende by foran meg – og det første jeg gjorde, var å ringe til moren min.

Det gikk raskt opp for meg at det ikke var de praktiske spørsmålene jeg manglet svar på. For, helt ærlig: Jeg skulle nok finne ut av hvor lenge eggene skulle kokes. Men det var en god unnskyldning til å ringe og høre stemmene til foreldrene mine igjen.

Savnet tilskrives som oftest bare foreldrenes følelser, for det er de som sitter igjen med tomme tenåringsrom og en følelse av «hvor ble tiden av».

Men når skal vi snakke om den omvendte Empty Nest Syndrome? For tomheten rammer også oss når vi skal skilles fra våre trygge livliner for første gang i livet. 

Vi må også finne beina våre i den nye tilværelsen, der ingen venter oppe når vi kommer sent hjem, kjøleskapet alltid er tomt, og vi mangler en trygg favn når alt det nye overvelder oss.

Hver gang jeg la på etter en prat med foreldrene mine, satt jeg igjen med en tom, uhåndgripelig følelse i magen. Jeg savnet dem – og i timene etter en telefonsamtale var kroppen min fylt av en melankolsk følelse. Plutselig føltes de langt unna.

Jeg savnet de ertende kommentarene fra faren min, som jeg ellers alltid hadde oppfattet som irriterende. Jeg savnet mors innpåslitne spørsmål, som jeg alltid hadde unngått å svare på. 

Jeg savnet til og med de søndagene der det KUN fikk gå motorsport på TV-en i stua, selv om jeg for lengst hadde fått nok.

Selv om jeg etter hvert har forlatt barndomshjemmet mitt et par ganger i løpet av mitt 22 år lange liv, har det aldri blitt enklere.

Jeg elsker å komme hjem på besøk, men når jeg kjører ut av oppkjørselen igjen og har fått den siste farvel-«det går nok bra»-klemmen, går nøyaktig den samme følelsen gjennom kroppen som første gang. 

Det er en ny form for stillhet man bare må venne seg til.

Så kjære mor og far: Det er ikke bare dere som savner oss – vi savner dere også. Og kanskje savner vi dere enda mer enn vi egentlig gir uttrykk for. 

For fuglen som fløy fra redet, har også hjemlengsel innimellom.

Denne artikkelen ble først publisert på alt.dk og er en redigert versjon.