- Å bli skilt er nesten som å dø
«Sorgen er følelsesmessig på nivå med et dødsfall».
(SIDE2): Kronikken Da min familie ble rammet av skilsmisse i den danske avisen Politiken har gått viralt. En mor forteller om sin egen og barnas sorg etter at familien ble rammet av skilsmisse.
«Folk tror de kan vite hvordan det er å bli skilt. Det kan de bare ikke. Det er nesten som å dø».
Slik begynner Pernille Ørnberg sin kronikk om følelsene og smerten som følger en skilsmisse.
Hun forteller at familien ble rammet av så mye mer enn de kunne lese seg til, og at det var så mye de ikke visste eller hadde forestilt seg.
For til tross for alle gode intensjoner om godt vennskap, godt samarbeid og to nære hjem der barna alltid var velkommen når de selv ville, så ble det så vondt, så vondt.
- Mange har for store forventninger
Familieterapeut og daglig leder i Familiehjelp, Lars Fengsrud forteller at et brudd med barn involvert kan være ekstremt utfordrende. Selv om samarbeidet er godt og det ikke er store uoverensstemmelser mellom foreldre eller traumatiske opplevelser som preger barna.
- Det er en stor påkjenning for hele familien og mange har nok litt for store forventninger til seg selv om hvordan de skal fikse bruddet, sier han til Side2.
- Ikke så gode til å samarbeide som barna fortjener
Ofte hører man om foreldre som sier de samarbeider godt. De har kanskje en 50-50 løsning som de tenker er det beste for barna og er i hvert fall opptatt av at når de først har tatt en beslutning om å gå fra hverandre, så skal det fungere på best mulig måte.
- Det er fint at foreldre vil det beste for barna, men noen foreldre kan gå i den fella at så lenge kommunikasjonen er god, barna ser ut til å tilpasse seg og det praktiske med levering og henting fungerer, så er alt i orden. Dessverre er det mange foreldre som ikke er så gode til å samarbeide som barna fortjener. Det kan være seg ulik praksis i omsorgen av barna. Dersom det er totalt ulike regler hos mor og far, verdiene er ulike, grensesettingen forskjellig, forventninger til barna eller bare måten å snakke sammen på. Alt dette gjør at barn strever med å tilpasse seg de to ulike hjemmene. Derfor syns jeg ikke alltid at en 50-50-deling er det beste alternativet for barna, sier Fengsrud.
Han mener at foreldre er nødt til å bli enige om de store linjene og at det er viktig å snakke med barna.
- Selv i familier der bruddet og samarbeidet kanskje er så godt som det kan få blitt, så sliter mange barn med skyldfølelse, og de kan føle skam for å ta med noen hjem eller tenke mye på forandringen de opplever, sier han.
- De gråt begge to
Pernille Ørnberg forteller om en sorg hun må leve med resten av livet.
«Mye kan man forestille seg, men ikke følgene av en skilsmisse. Det vet jeg nå. Min beretning er fra en voksens perspektiv og når jeg tenker på det fra et barns perspektiv så føler jeg sorg og smerte. Den dagen vi sa det til barna vil alltid være prentet i meg, som en revne i hjertet som sannsynligvis aldri vil heles. Det kommer en skorpe på såret, men den kan lett falle av så lett som et blad kan falle av en gren. De gråt begge to. De var henholdsvis syv og ni år gamle.
«Hvorfor, mamma?» sa den eldste.
«Jeg kan ikke nevne en god ting ved at du og pappa er blitt skilt.
Jeg støttet ham i det, for i hans verden var det riktig. Jeg hadde ikke noe forsvar»
- Det er fader meg ok
- Det å oppleve en skilsmisse er overveldende og som alle ting man ikke har opplevd før så kan det føles vanskelig og utfordrende, dessuten er risikoen for en knekk stor, sier familieterapeut Lars Fengsrud.
- Å oppleve en knekk er noe som er helt naturlig. Og det kan derfor være lurt å holde på stabiliet ellers i livet. I en slik periode er det ingen idé å flytte samtidig, skifte jobb eller utføre andre store forandringer. De fleste trenger støtte fra nettverket sitt og jeg opplever at de jeg snakker med forteller at både fastlege og venner er lydhøre for at dette er en tøff periode i livet hvor man trenger forståelse, tid og kanskje trenger å snakke med noen eller være sykemeldt en periode.
Pernille Ørnberg opplevde å bli deprimert.
«Trakk så til sist et nummer i depresjonskøen. Kunne nesten kysse psykiateren da hun legaliserte en massiv tårestrøm, manglende oppstemthet, konsentrasjonsvansker og lav selvtillit. Jeg trodde jeg var i ferd med å bli gal. En venninne sa til meg; - Det er ok, det som skjer med deg.
«Ja, har jeg siden tenkt: - Det er fader meg ok!»