Fødselslegen: – Mor trenger å både se og lukte det nye barnet sitt

 Dette er en kronikk og representerer forfatterens meninger.

Det vakreste øyeblikket i mitt liv var da jeg jeg satt og så ned på min nyfødte datter på Ullevål en vinterdag for over 20 år siden. Det var følelsen av at alt i denne verden lå der i hendene mine. 

Ved siden av meg var kvinnen jeg elsker som hadde gjort en jobb for oss alle. Hun hadde akkurat født og jeg holdt vår baby i mine armer. Jeg ser ofte på det bildet kona mi tok i et fotoalbum. 

Men når som helst kan jeg hente frem lukten i rommet fra hukommelsen. En ny familie, min familie og lukten av liv, lukten av min datter.

Forskere er enige, det er luktesansen vi husker best fra. Minnene i livet vårt knytter seg til forskjellige lukter. Lukten jul eller hytta som åpnes første dag i sommerferien. Men den viktigste lukten i livet mitt er lukten av barna.

Jeg er heldig som har en jobb der lukten av det nye livet er rundt meg hver dag. Fra første gang jeg kjente den som ung medisinstudent i Dublin til i dag hvor denne teksten skrives rett etter jeg har vært på en fødsel. Jeg forlot en fødestue med et nyfødt barn som lå på mors bryst. Mor hadde lukkede øyne og pustet inn sitt nye barn.

Les også: Tommy André: – Jeg betaler skatten med glede resten av livet

Moren skulle få lukte på babyen

Jeg tror det er her mye skjer og dessverre for noen skjer det ikke. Altfor mange mødre har ikke fått det møte de ønsker seg etter fødsel, og ofte har det med sånne som meg å gjøre. 

Vi fødselsleger kommer inn på fødestuen hvis noe som på gjøres som et akutt keisersnitt eller sugekopp. Likevel, etter samtaler jeg har hatt med kvinner som har hatt en traumatisk fødselsopplevelse, er ikke nødvendigvis det at det ble keisersnitt som var vondt, men at de bare så babyen i noen sekunder før den ble tatt med ut av rommet

Mor trenger å både se og lukte det nye barnet sitt. Alle jeg gjør keisersnitt på, planlagte eller akutte, ber jeg jordmor om at barnet skal legges til mors bryst så raskt som mulig. En sjelden gang trenger babyer rask medisinsk hjelp. 

Nylig tok jeg imot en slapp baby med sugekopp som jeg visste trengte hjelp, men valgte å klippe navlestrengen raskt mens barnet lå på mors bryst. Hun skulle få kjenne på lukten og varmen, om så bare i fem sekunder.

 Jeg reflekterer ofte sammen med kvinnene jeg følger i graviditeten. Nylig hadde jeg en samtale med en andregangsgravid som sårt sa hun ikke hadde klart å knytte seg til sitt første barn før etter et års tid. Jeg beroliget henne med at det ikke er uvanlig i det hele tatt. 

Les også: Den fødende kvinnen gråt fordi hun skammet seg. Nå har fødselslegen en klar beskjed

Tårene rant

Videre fortalte hun meg at babyen måtte hjelpes av barneleger rett etter fødsel. Da jeg spurte henne om husket lukten av sin nyfødte, rant tårene hennes. Hun følte hun aldri hadde kjent den med barnet sitt. Målet denne gangen for neste fødsel var uansett hvordan den skulle bli var barnet skulle rett på brystet. Lykke under nesa.

Jeg har nylig blitt spurt om jeg kan utføre MAC, eller et mor-assistert-keisersnitt. Da løfter mor opp barnet sitt etter at jeg har åpnet veien inn og fått hodet ut. En slik fødsel er åpenbart ikke for alle, men det burde være en mulighet dersom alt legges til rette. Det samme gjør jeg når jeg legger sugekopp; mor løfter barnet opp etter at jeg har forløst skuldrene.

Jeg gjør det ikke for at det skal føles som noe «show», jeg gjør det for at mor og barn skal bli trygge og kjent med hverandre så fort som mulig.

 Min egen mor pleide gjennom barndommen min å ta tak i armen min for å lukte på meg. Da hun fødte meg i seteleie truet legen henne med at hun skulle få narkose (noe som tydelig ble gjort for 50 år siden). «Ikke fa*n om jeg skal sove når min sønn blir født!» var svaret. Vi har ett tett bånd min mor og jeg.

Lukt gir minner. Jeg husker lukten av å hente barna i barnehagen. Bleier, sandkasse og bananer til tross, om så jeg hadde bind for øynene hadde jeg visste hvilke barn som var mine. Med tenåringer og etter hvert unge voksne i huset, prøver de i disse dager å skjule seg bak en parfymedusj for mye, men de lurer ikke meg.

Kvinnen på poliklinikken gråt under samtalen om lukt og vi ble enige begge to; vi skulle hjem å lukte på alle vi elsket. Lukten av kjærlighet.