Sølvmesteren

Det er dekket med sølv i det lille verkstedet i Oslo. Snirklete sølvtråder, ørsmå perler og runde sølvplater ligger på arbeidsbordet. Filigransarbeider Hilde Nødtvedt lager Bolesøljen fra Telemark, og den krever godt håndlag. Pinsetten er et nødvendig arbeidsredskap, ved siden av tenger, sagblad og loddepistol.

- Verktøyet er det samme som på 1700-tallet, den eneste forskjellen er elektrisk lys og moderne loddeutstyr. 90 prosent av bunadssølvet er masseprodusert, det vil si at det blir støpt. Hos meg blir alt gjort for hånd, og det blir selvfølgelig langt dyrere. Jeg forstår at folk velger masseprodusert når sølvet kommer opp i titusener, men det synd hvis folk ikke blir gjort oppmerksomme på at det er maskinlagd.

Filigransarbeiderfaget er en flere tusen år gammel tradisjon som kom fra Østen. På 1700-tallet ble det populært blant bondebefolkningen her i landet. Hilde Nødtvedt har alltid vært fascinert av faget, og etter to år i lære tok hun svennebrev i gullsmedfaget som filigransarbeider, senere tok hun mesterbrevet.

- Jeg har alltid hatt interesse for kulturen rundt draktsølvet. Derfor har jeg studert etnologi og folkeminne for å få mer forståelse. Jeg samarbeider blant annet med Norsk Folkemuseums konservatorer om drakter og draktsølv. I hovedsak går det i søljer til drakter og bunader, men innimellom lager hun andre smykker med snirklete utforminger.

- Jeg har mange bestillinger på søljer, og jeg merker at det er populært med håndverk. Folk er opptatt av tradisjoner. Søljer kan også brukes i andre sammenhenger enn til drakt eller bunad. Et silketørkle med sølje kan sette prikken over i-en i et antrekk. Men ørepynt til bunader - det lager jeg ikke.

Det er en grunn til at det ikke finnes ørepynt blant bondesølvet på museene. De eneste som brukte gullringer i ørene var sjømennene, som antagelig trodde gullet virket mot hodepine. Jobben krever flere porsjoner tålmodighet. Hilde Nødtvedt understreker at søljen ikke blir finere enn helheten av de små detaljene. Selv om det er putlearbeid å lage filigransmykkene, er ikke jobben uten dramatikk. Den utløses gjerne under loddeprosessen.

- La dette gå bra, ber jeg alltid før den siste loddingen.

Som regel gjør det det, men jeg kan ha holdt på i over en uke med en sølje, og så går det galt. Det er uopprettelig, og jeg blir like fortvilet hver gang.

Ettersom filigransarbeideren har 25 års fartstid i yrket, er det blitt noen porsjoner fortvilelse underveis.

- Men etter en vellykket lodding, er sluttfasen gyllen, da monterer jeg, pusser og får belønning for alle de små perlene jeg har smeltet av syltynne sølvtråder.

Denne saken ble første gang publisert 13/04 2008, og sist oppdatert 29/04 2017.