Impulskjøpte forsømt 70-tallsperle – nå har huset fått nytt liv
Å restaurere krever tid og tålmodighet – og de siste årene har vært fulle av både med- og motgang for Victoria og Kristofer Lundblad.
Det er ikke mange som må bruke sag og grensaks for å ta seg fram til sitt nyinnkjøpte hus. Men hvis møbler og flyttekasser skal komme seg opp trettifem trappetrinn, skjult under en gjengrodd hage, finnes det ingen annen utvei.
Det vet Victoria og Kristofer Lundblad. For fem år siden tok de over det iøynefallende, men medtatte, teglhuset øverst i Sankte Pers Backe i Partille. «Et veldig dyrt impulskjøp», som paret kaller det.
– Vi kjente til huset fra før og syntes det så imponerende ut, sier Kristofer. Og da annonsen dukket opp, sa vi til hverandre at «vi kan vel gå dit bare for å se». Vi kom frem til at huset både var upraktisk og for dyrt … men vi ble helt forelsket!
Sommeren 2021 flyttet de inn i det nye hjemmet sammen med barna Malte og Hilma – og innledet en restaureringsreise som skulle inneholde både utfordringer og overraskelser.
– De to første årene var, helt ærlig, var forferdelige og faktisk ganske tøffe, sier Victoria. Men vi sto på, huset var kraftig forsømt og mye av det som måtte gjøres var akutt. Det er først nå vi har begynt å lande og kan ta det litt roligere.
har Kristofer fått i gave. Taklampe, Anders Pehrsons Bumling,
Ateljé Lyktan. Bordlampene, designet av Bernt Nordstedt for Bergboms,
sto en gang i Victorias mors første leilighet. Teppe, Klapperstarr, Ikea.
Göran Wärffs Solros, Kosta Boda. Lenestol Lamino, Yngve Ekström/Swedese.
Gouache, Waldemar Sjölander, fra Victorias morforeldre. Engel av Annika Kihlman, litografi, Einar Nerman og signert trykk, Stina Wollter.
Men la oss gå tilbake i tid, nærmere bestemt nesten seks tiår. Partilles byarkitekt Gösta Celander hadde vunnet konkurransen om oppdraget med å tegne det nye rådhuset. I 1970 sto det klart og ble innviet året etter med pomp og prakt.
Samtidig var Göstas egen villa på Kyrkåsberget, noen kilometer derfra, i ferd med å ta form. At de to bygningene har mange fellestrekk, er det ingen tvil om.
– Vi ble helt overveldet av romfølelsen og den generøse plassen, minnes Victoria. De store vinduene og den imponerende trappen, som leder opp til overetasjen, ga også en skikkelig wow-følelse. Dessuten var all innebygd innredning bevart.
barnerom, bod og toalett i inngangsplanet. I øvre etasje finnes kjøkken, stue/spisestue, ett soverom og bad. I entréen, veggrelieffet Rabatt, som ble solgt på Ikea på 1960- og 1970-tallet. Til venstre, arvet benk i teak.
Til høyre trappen opp til overetasjen.
Den skiller nå kjøkkenet fra spiseplassen og gir dessuten
ekstra oppbevaring. Materialet er Oregon pine, akkurat som i taket.
I bakgrunnen skimtes Snoopy bordlampe fra Flos. Designet
av Pier Giacomo i 1967.
Wow-følelsen var et faktum – men det var også forfallet. Eieren, som kom inn i bildet etter familien Celander, leide ut villaen i perioder gjennom mange år, og tidens tann hadde satt sine spor.
Til å begynne med måtte taket over inngangspartiet utbedres, og trappen, som går oppover berget til huset måtte repareres. Innendørs ble nye radiatorer installert, plastgulv revet ut og vegger malt på nytt. Men midt i alt oppussingskaoset fantes det også lyspunkter:
– I garasjen fant vi deler av innredningen som var tatt ned og stuet bort. Der lå det bokhyller, skap og en hel seksjon som hørte til kjøkkenet.
Den faste innredningen i huset tegnet av Gösta Celander er signert de danske møbelarkitektene Børge Mogensen og Grethe Meyer.
De har gitt form til benker, skrivebord, garderober, bokhyller med mer. Og delen som en gang ble demontert fra kjøkkenet, står nå på plass igjen og fungerer som en romdeler mellom kjøkken og spiseplass.
- Vi har gjenopprettet alt, konstaterer Kristofer.
For å få et moderne, funksjonelt kjøkken er kork-o-plasten erstattet av et linoleumsgulv, benkeplatene er byttet ut og gamle hvitevarer har gitt plass til moderne (som er mattsvarte).
Skapene og skuffene i Oregon pine har Kristofer måttet bruke fantasien og håndverkskunnskapen sin for å restaurere. En ødelagt kommode har blitt til en skuff under komfyren, og noen sponplater med finer er blitt en ny krydderhylle.
– Vi kommer opp med en mengder av ideer, men Kristofer er utføreren. Jeg er den som går på loppemarkeder og «piffer opp». Det hender han legger ned veto mot det jeg tar med hjem, og noen ganger hører jeg, andre ganger ikke, sier Victoria og ler.
Victoria, som har fått låne et fotoalbum av datteren til Gösta Celander, beskriver en hage som i utgangspunktet var en velstelt, blomstrende oase.
– Den var kjempevakker! Huset var omringet av høye furutrær og det vokste blomster i bedene. Da vi kom hit, ble vi møtt av noe som mest lignet en øde tomt med meterhøyt vissent gress, brennesler, skvallerkål og tistler overalt. Det var som å ta seg fram gjennom en jungel …
familiens forrige bolig ble overflødige. – Vi solgte og kvittet oss med det meste, sier Kristofer. Jeg kjørte minst seks turer med bil og henger til loppemarkeder og andre steder. Alt vi trengte fantes jo allerede i huset.
sminkebord.
Etter mange timer og dager med luking og rydding er gresset nå grønt og berget fritt for mose. Store, praktfulle rhododendron vokser på tomten sammen med bladlilje, bregner og rabarbra. Hagen er med andre ord et stadig pågående prosjekt.
På «to do»-listen står også vinduer som skal males og ny maling på grunnmuren. Pluss markbelysning ved inngangstrappen og en bod som er tenkt å bygges om til vaskerom. Og det blir nok flere punkter på listen før Celanders stolthet er tilbake i like fin form som på 1970-tallet.
– Er dette deres «for alltid»-hjem?
– JA! Vi orker ikke å flytte flere ganger, sier Victoria bestemt. Vi har dessuten fortsatt mye vi vil gjøre. Og hvem vet, kanskje ett av barna vil ta over huset en vakker dag?
Artikkelen ble først publisert på Hemtrevligt.se og er en redigert versjon.