Laila og Joachim forlot storbyen og dro hit: – Folk mente vi var crazy

Lyngrabbene farges purpurrøde av sola som så vidt har rukket å lure seg frem bak Tustnastabban, fjellene i øst. Det er tidlig morgen på vestsida av Smøla. Utenfor durer storhavet. Det holder fred ei lita stund, men havsuset forteller om stormen som rev og slet i hus og landskap et par netter før.

– Kom kom, jentene mine, lokker Laila (57) med umiskjennelig svensk aksent.

Violina og Emiliy, Lizzy og Kex er ikke vonde å be. De kommer løpende for å være først til morgenkosen. Flokken teller nitti-en dyr, forteller Laila. Sauer i alle fargesjatteringer, grått og brunt, svart og beige, med og uten hornpynt i panna kommer imot oss i morgensola. 

Fire værer må finne seg i å gå alene på en holme en rotur unna mens de syvogåtti jentene, tamme som hunder, trives i nærheten av hus og mennesker. For Laila er det kvalitetstid når hun kan sette seg ned i lyngen og by på kos og godbiter fra jakkelomma.

– Det er så deilig å gå hit, særlig når jeg har sittet ved dataskjermen i timevis sier hun.

Laila er ikke bare en stolt sauebonde på Smøla. Hun har også en lederstilling i Swedbank, et av de største bankkonsernene i Norden. Sånt går an i vår tid. Pandemien viste at å sitte på hjemmekontor med brekende sauer utenfor kontorvinduet er fullt mulig.

Internasjonal bakgrunn

Det går på en blanding av svensk og norsk når Laila ­ivrig forteller om livet på den lille gården. Egentlig er hun født i USA og oppvokst i en forstad til storbyen Detroit. Med norsk far og dansk mor ble det mange turer til Skandinavia i barndommen, og for å gjøre det hele komplett nordisk, måtte hun til Sverige for å finne kjærligheten. Laila var atten da sjarmøren Joachim på tyve kom vandrende mot henne på en strand en vakker sommerdag i Nynäs­hamn utenfor Stockholm.

Da var det gjort. Tre barn, tre barnebarn og en lang karriere i IT-bransjen senere, solgte de huset i Sverige, forlot alt og bega seg vestover.

– Det var til Bindal i Nordland vi ville, forteller Laila.

– Der kommer farsslekten min fra og etter utallige besøk der gjennom barndommen hadde jeg tapt mitt hjerte til Helgeland. Men det går ikke alltid som en har tenkt.

Da drømmestedet glapp i en budrunde, var skuffelsen stor. Redningen ble Finn.no. Å skrolle på nettet etter et nytt drømmested ble førsteprioritet i livet, og da Skarpneset Gård på Smøla med sin høye himmel dukket opp på skjermen, ble de nysgjerrige. 

Smøla – flatt og værhardt, ytterst mot storhavet med tusenvis av små holmer og skjær, leste de. Et par tusen innbyggere, noen tusen flere sauer og et sted hvor de kom til å bli avhengige av ferge, forsto de. En gråværs­dag i 2018 satte de kursen mot Nordvest-landet.

– Vi bestemte oss for å dra dit i dårlig vær. Sola skulle ikke skinne og lure oss til å tro at godvær og vindstille var sånn det var, ler Laila.

Paret hadde aldri vært i denne delen av Norge før, og var spente da de kjørte av ferga og så det flate, prærieaktige landskapet i tåka.

– Vi kjørte utover, og jeg var umiddelbart skuffet forteller Laila. Jeg syns det så trist ut, den flate myrgreia liksom, Norge skal jo se ut som Helgelandskysten! Men da vi svingte inn og parkerte, og gikk til fots over kanten her og fikk se havet og utsikten til horisonten på alle kanter, da ble jeg som et småbarn altså, så henrykt.

Det ble kjøp. Det de fikk var en jordteig i vakkert kystlandskap hvor folk har klort seg fast helt siden slutten av 1600-tallet. Det hvite lille huset de kom til, har stått støtt i stormene helt siden midten på attenhundretallet. Og mens andre småbruk langs kysten ble nedlagt og fraflytta, har det alltid vært lys i vinduene på Skarpneset.

Nå skulle det bli Joachim og Laila sin tur til å ta vare på stedet; ikke bare den hvite stua på neset, men også fjøs, eldhus, naust og ikke minst jorda som så mange før dem hadde strevd med å leve av.

På kjøpet fikk de nesten hundre sauer, og ikke hvilke som helst sauer, men skapninger av den mange tusen år gamle rasen gammelnorsk sau. Slikt blir man ydmyke av. Paret visste definitivt ikke hva de gikk til, men fremtida var beseglet.

Fem høner

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

– Vi hadde jo null peiling på sauer. Den erfaringen vi hadde med dyr var fem høner som datteren vår fikk på femårsdagen, ler Laila.

– Katter har vi alltid hatt, men det teller vel ikke. Med bo-og driveplikt på gården kunne det ikke bare bli hobby- og feriested. Dessuten var det selvsagt at det fortsatt skulle være sauer på Skarpneset Gård.

Det var bare å lære seg så mye som mulig med en gang. Det ble sauebøker og læring via Internett, medlemskap i «Smøla sau og geit», «Norsk villsaulag» og ikke minst kontakt med Magne, en eldre mann på øya som visste det som var verdt å vite om sauehold. Magne ble en god lærer for nykommerne, han stolte på dem, og de kunne ringe til han og spørre hvis det var noe de lurte på.

– Vi var jo så redde for at sauene ikke skulle ha det bra nok, men vi brukte masse tid sammen med dem forteller Laila. Det naboene her sier nå, er at disse sauene er ekstremt tillitsfulle og rolige, så vi må jo ha gjort noe riktig da.

For Laila og Joachim handler det om at de vil kjenne hvert enkelt dyr slik at de oppdager det hvis ikke alt er som det skal med det. Det er ikke først og fremst effektivitet det handler om, men god dyrevelferd og god avl av rasen.

– Men det er alltid mer å lære, sier Laila

Les også: Oppveksten satte dype spor hos Angelica – så møtte hun Kari

Enognitti sauer

Topsy, Violina, Solfrid, Bente Bestemor, Grace, Pippi … Nei, det er ikke medlemmene i Smøla damekor det handler om, men søyene som kommer løpende mot oss nedover lyngrabbene. Alle nitti-en har egne navn.

– Jeg tror det er den eneste flokken på Smøla der alle sauene har egne navn, ler Laila.

Enkelte av dem har hun et spesielt nært forhold til, for eksempel Lizette.

Lizette var drektig og det var like før hun skulle føde. En annen søye hadde nettopp fått sitt lam, og Lizette var veldig interessert i å lukte på det. Hun gikk i hælene på søya og lammet hele tida og forstyrret dem, forteller Laila, som i ettertid har skjønt at det har noe med hormoner å gjøre når sauer som snart skal lamme oppfører seg slik.

– Jeg gikk bort til henne og slo armene forsiktig rundt henne for å hindre henne i å forstyrre den nyfødte og mora. Men så mistet jeg balansen og gikk over ende slik at Lizette ble liggende oppå meg forteller Laila.

– Søya begynte å lage stønnelyder og jeg lurte på hva i all verden det var som skjedde. Og tro det eller ei, der startet fødselen. Hun lammet med meg trygt plassert som ­madrass under seg, ler Laila.

Tidlig en vårmorgen midt ute i lynghavet fødte altså villsauen Lizette sin Lizzy lig­gende oppå matmor Laila.

– Det var en hinsides spesiell opplevelse som jeg aldri kommer til å glemme, forteller Laila som har fått et ekstraordinært forhold til de to sauene i etterkant.

– Men normalen er at villsauene greier alt selv når de skal lamme, så egentlig var jeg nok ganske overflødig.

Bare unntaksvis når lammet setter seg helt fast, trenger de hjelp. 

– Det har skjedd en sjelden gang at jeg har reddet liv på den måten, forteller Laila.

Hun legger ikke skjul på at det er trist hver gang slaktebilen kommer, og noen må sendes av gårde. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

– Jeg vet ikke hva dyretransportsjåførene tenker om meg, men jeg griner hver gang, sier hun.

– Det er hardt, men sånn er det bare. På den andre sida har det gitt oss mye større respekt for maten vår. Du sløser ikke med maten når du har ofret et dyreliv for å få den.

– Jeg trøster meg med det datteren vår sa engang, du kan ikke love sauene et langt liv, men du kan love dem et veldig godt liv.

ingen forsto noen ting

De forlot alt i Sverige, Laila og Joachim. Han hadde eget snekkerfirma og var lærer på en videregående skole, og hun hadde en lederjobb i banken som hun trivdes godt i. De hadde et flott gammelt hus og gode naboer. Men de hadde også en drøm om noe annet. Da de bega seg til Norge og en uviss fremtid på et sted der de ikke kjente en kjeft, var reaksjonene unisone.

– Folk mente vi var crazy, ler Laila, helt tullete.

Ingen kunne forstå at de ville forlate det gode livet de hadde. En av dem som var skeptiske, var Lailas norske far i USA. 

– I min oppvekst fortalte han alltid om alle drømmene han hadde, alt han ville gjøre. Men det skjedde jo aldri. Det ble nesten aldri noe av det han drømte om, forteller Laila. 

– Jeg var livredd for å bli en sånn som drømmene bare forsvant for, en som bare ble sittende i godstolen og gjøre ingenting. Så vi bare gjorde det – kasta oss ut i det og flyttet til Norge.

Og pappaen fikk altså se hvordan det går når man følger drømmen. Han kommer stadig vekk reisende fra USA og ­elsker å være på Smøla.

Sauebonde og lederjobb

Joachim fikk jobb som snekker på Smøla allerede før flyttelasset gikk. For Laila var fremtida på jobbfronten mer usikker. Da de flyttet var banken hvor hun jobbet i gang med omorganisering, og hun trodde nok at hun ville bli bortorganisert når hun valgte å flytte til Norge.

– Vi solgte alt vi hadde og dro hit helt uten gjeld, så vi tenkte at vi skulle klare oss ­likevel hvis vi levde et nøkternt liv. Men så ble det klart at banken ikke ville unnvære Lailas kompetanse. 

– Jeg trenger deg sa sjefen, forteller Laila.

– Men jeg har kjøpt en gård i Norge, svarte jeg.

– Det skiter jeg i, sa sjefen og sånn ble det. 

I starten var hun like mye på jobben i Sverige som på gården, og lærte seg så det holdt å slå i hjel tid på fly­plasser. Men så kom koronaen. Det ble hjemmekontor på Smøla på heltid for Laila, en lykkelig ordning for både ­sauer og mennesker på Skarpneset Gård.

Da munnbindene ble lagt bort og verden ble tilnærmet normal igjen, hadde Laila vist at det var fullt mulig å håndtere tall, lede en stor bankvirksomhet og samtidig holde et øye med sauer som breker utenfor vinduene på Smøla. Det burde kunne gå an å kombinere de to jobbene i fortsettelsen også, tenkte hun.

Les også (+): Jeg visste at arveoppgjøret ville bli brutalt. Det ble mye verre

Skepsis til svensker

Den ordningen var ikke minst sauene fornøyde med. De er åpenbart begeistret for de nye eierne sine. Men hva med folket på Smøla? Hvor lett er det å bli integrert i et lite samfunn når en kommer som vilt fremmed, uerfaren med gårdsliv og til og med fra utlandet?

– Det var nok en viss skepsis i starten, forteller Laila. Det het seg at det var svensker som hadde kommet til Smøla.

– Jaha, sa folk.

Laila ler, himler med øynene og etterligner skeptiske bygdefolk.

– Men da de fikk vite at det var en amerikaner med norske røtter ble det visst straks mer spiselig, ler hun.

Det handlet kanskje om at noen andre svensker som kom hit, ga opp og flyttet tilbake igjen etter et halvår. Laila ble ikke kjent med så mange folk i starten fordi hun jobbet og ­reiste mye, men Joachim traff folk. Han fikk stadig flere oppdrag i snekkerjobben sin og viste øyfolket at svensker duger godt.

Aldri angret

Det går i døra inn til det koselige kjøkkenet hvor vi sitter og drikker glovarm te etter den kjølige turen sammen med sauene. Solstrålene lurer seg inn gjennom vinduet som er dekt av salt fra sjøen etter stormværet som nylig herjet.

– Der kommer han fra stranda, flirer Laila.

Mannen og kjæresten ­gjennom førti år, Joachim, smiler bredt i arbeidshabitten.

– Har dere noen gang ­angret på at dere satset alt og dro hit? spør jeg.

– Nei, kommer det unisont fra begge. Her har vi funnet et stille og rolig og enkelt liv. Vi mennesker er jo parasitter på denne jordkloden, og her er vi litt mindre parasitter. Vi trenger ikke så mye. Og tenk på alt vi har lært som vi ikke kunne før. Å skaffe sin egen mat går godt an når man bor midt i matfatet, men det må også læres.

Joachim og Laila setter ut torskeruser, og etter noen års prøving og feiling har de funnet plassen hvor hummeren er lettest å lure. De har drivhus hvor de dyrker egne urter og grønnsaker, dessuten bugner det av gode varer rett fra produsent på øya.

– Hvis tida ikke strekker til til å fiske har vi alltids gjester her som sørger for at fryseren er full.

Og gjestene kommer. Barn, barnebarn og venner elsker ­livet på Skarpneset Gård. Nesten alltid er det losjerende på loftet som tar i et tak på gården og som har skjønt at det gode liv fins på øya ytterst mot storhavet. Vinterstormer med vindkast oppi orkans styrke er normalen her ute, men det tar de også på strak arm.

– Er dere ikke redde da, for at taket skal fly eller vinduene knuses? lurer jeg.

– Nei, da bare sikrer vi alt ute og setter oss rolig foran ovnen og tenker at dette kan vi ikke gjøre noe med, sier Laila.

Man innser at man bare er et bitte lite menneske, og huset har stått siden 1850. Dessuten kommer det alltid en soloppgang etterpå. 

– Da kan man bare ta seg en kaffekopp, gå opp på sitt eget fjell og sette seg og se på den sier Laila.

– Det er så vakkert, så mye himmel! 

Hun fikk skandinavisk natur inn med morsmelka i oppveksten i USA gjennom Elsa Beskows barnebøker.

– Det var en fiktiv, vakker natur, men her er den på riktig.

Snart gift med en nordmann

Neste år har Laila og Joachim levd sitt gode liv på Smøla i syv år. Det betyr at Joachim også kan bli norsk statsborger, slik Laila alltid har vært gjennom sin norske far. Det gjør det mye lettere med skatteoppgjør, førerkort, pass og alt slikt forteller han.

– Men det blir bra for min pappa også, sier Laila. 

– Han ble skuffet da jeg fant meg en svenske for han hadde alltid ønsket at jeg skulle finne meg en nordmann, og nå har jeg jo det! skratter hun.

Og ett er sikkert; i det hvite gamle huset på neset har paret tenkt å bli så lenge det er liv i dem.

– Og det kan bli lenge, for i min slekt blir alle damene over hundre år, forteller Laila fornøyd. •