ASLAKSTRØM GÅRD
En dag i 2013 spaserte Sissel ned grusveien til riksvei 21 og satte opp skiltet: «Bokcafé»
Siden har folk strømmet til Aslastrøm gård.
Aslakstrøm gård, Aremark i Østfold
Hvem: Sissel Margrethe Børke (61)
Yrke: Forfatter og vertinne på Fernanda Bokcafé i finstuene fra 1857.
Familie: Gift med Dag Børke.
Barn: Hans Petter (28), Iselin (26) og Tore Christopher (25)
Gården: Har vært i slekta siden 1600-tallet, men ble ryddet på 900-tallet. Nåværende hus er fra 1750–1890.
Les mer: aslakstrøm.no og facebook-siden Fernandas Bokcafe.
Med en gjeng hvite og brune italienere i skjørtekantene, strener Sissel Margrethe Børke (61) over gårdstunet. Fra den irrgrønne eikekrona over henne, drukner trilletonene til en bokfink i koret av sultne høns og smaalensgjess.
Et besøk til Aslakstrøm gård nær svenskegrensa, er som å åpne en roman av Selma Lagerlöf. Før du vet ordet av det, flyr du av sted på en myk gåserygg tilbake til bondesamfunnet på midten av 1800-tallet.
Som det alltid har vært
Veden knitrer i peisen på kjøkkenet, fem nyfødte kattunger piper fra en stor kurv, og Børke setter over en kjele med kaffe. Hun er åttende generasjon på Østfold-gården Aslakstrøm, som var «en stor gård med en vidløftig husholdning» da tippoldefaren bygget nytt våningshus i 1857.
- Jeg har ikke laget dette som et gammelt sted, sier hun og legger hånden på klaffebordet.
- Det har bare utviklet seg slik naturlig.
Børke er født og oppvokst i Oslo, enebarn og odelsjente til Aslakstrøm. Som nygift 32-åring flyttet hun til gården i 1986. En dag i 2013 spaserte hun ned grusveien til riksvei 21 og satte opp et skilt: «Bokcafé». Så gikk hun opp igjen og satte på kaffen.
- Det var fra den ene dagen til den andre. Kommer det noen, så kommer det noen, tenkte jeg.
Og folk kom. Bak de 16 smårutene i kjøkkenvinduet, kunne Sissel se folk svinge inn på tunet. Snart lå duften av kaffe og blåbærpai som et slør over finstuene og biblioteket, og folk hygget seg ved de gamle salongbordene.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Skaper en spesiell stemning
Hun selger bøker fra sitt eget forfatterskap i kafeen, samt bøker av andre Østfold-forfattere. Men man må ikke kjøpe, stedet er like mye en gårdskafé hvor bøkene bare er en hyggelig ramme rundt kaffekoppen.
- «Sånn hadde bestemor», hører jeg stadig noen si og peke på et møbel eller en gjenstand. Det kan virke som om stuene her skaper en spesiell stemning, for folk begynner å småprate med hverandre på tvers av bordene. Det er jo ikke så vanlig i vår tid, men det skaper trivsel.
Og med bakgrunn som flyvertinne i SAS og vertinne på turistbåt, er serveringsrollen langt fra fremmed. Kafeen har også fått noen stamgjester.
- En kar har vært her 40 ganger, er det ikke imponerende?!
Skriver bøker for hånd
Hva Børkes hverdag består i, skifter med årstidene. Om sommeren har hun fullt opp med kafé- og gårdsdrift – høner, gjess, sauer og gjerne et par griser som skal mates, i tillegg til kake- og kaffeglade sommergjester. Men når det store kastanjetreet på tunet skifter fra grønn til gul kjole, løsner hun knuten i det hvite serveringsforkledet og setter seg ned for å skrive.
- Vinteren er rolig her. Jeg skriver, leser og mater dyrene, forklarer Børke som også driver eget forlag, Fernanda Forlag.
Hun skriver først bøkene for hånd, før hun perfeksjonerer dem på maskin. Hun kan også lese og skrive gotisk skrift, og dermed tyde gamle brev og dokumenter hun finner på gården.
- Jeg kjenner ikke en eneste forfatter, så det er en innadvendt og ensom jobb. Derfor trenger jeg å gjøre noe mer utadrettet i tillegg, det var vel slik tanken om en bokkafé ble til. Hit kommer privatpersoner, men også mindre grupper som ønsker at jeg forteller om forfatterskapet mitt.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Den tilhører huset
Børke setter snørestøvletten på terskelen til det gule bryggerhuset fra 1801. Her er alt intakt, med tømrede vegger, tremøbler, himmelseng og en stor vev i hjørnet. Her tilbyr hun husly til dem som måtte ønske å bli over natten. Hun leier også ut en hytte i nærheten. Det er tradisjoner for å ta imot reisende på gården, Aslakstrøm var en viktig skysstasjon frem til 1927, da bilene overtok veiene.
- Før bodde det mange sammen på gårdene. Det var familie, arbeidsfolk og andre som kom til, det ble små samfunn. Slik var det også her, men nå er det gamle bondesamfunnet borte. Det er få som lever av gården sin alene, sier hun.
De tre voksne barna har fløyet fra redet, men de er stadig hjemme på besøk. Eldste sønn er odelsgutt og bor like i nærheten, i Halden.
- Her i bryggerhuset bodde drengen, forteller hun, og lar blikket gli gjennom de to små rommene.
På spørsmål om hvor hun har fått tak i et møbel, en pyntegjenstand eller et redskap lyder svaret: - Den har alltid vært her. Den er nok snekret og smidd her på gården av tippoldefar Hans Petter.
- «Det høller i mi tid», brukte oldefaren min å si, dersom noen ville restaurere noe eller kjøpe nytt. Og han ble 98 år! Du vet, før i tiden ble det ikke gjort noen ting med mindre det var av nødvendighet.
- Mine foreldre hadde gården som sommerbolig, og mor var flink til å ta vare på det gamle. Hun skiftet ikke ut vinduene, så husene kom seg gjennom den verste perioden på 60-tallet uten varige mén. Det er som det er. Du må gjøre så mye du orker og har råd til. Jeg malte noen vegger da jeg flyttet inn, ellers har jeg ikke tenkt på oppussing på 20 år.
Artikkelen fortsetter under bildegalleriet.
Norsk dyrehold
Synet av matmor får tuppene til å sette opp farten, med lav nakke pløyer de nebbet gjennom den friske lufta på tunet. Bak dem går en ABC-hane med høye kne.
- Jeg må forklare de yngre gjestene hva en ABC-hane er. For hanen har ikke prydet leseboka siden 1980-tallet. Apostelen Peters hane skulle minne om at man skulle frykte sin Gud og sin dåpspakt, og i tillegg skulle hanen mane skolebarna til å stå tidlig opp.
Børke finner litt brød og mater flokken.
- Jeg vil ha dyr som passer inn i norsk gårdsdrift og som alltid har vært her på gården. Jeg prøvde meg med moskusender, men de ble tatt av reven.
Hun titter utover det grønne gresset og gløtter bort mot hagen.
- Jeg synes det er morsommere med frittgående høner enn med fine blomsterbed. For man må velge!
I hønsehuset ligger ingrediensene klare til all kakebakingen.
- En, to, tre, fir... åtte, ni egg i dag, teller hun fornøyd med lang pekefinger og med en flettet kurv i hendene. – Hver uke bytter jeg egg mot økologisk melk fra en nabogård.
Artikkelen fortsetter under bildet.
Knelende kapell
En liten spasertur fra hønsehuset, opp mot skogkanten, ligger et lite forblåst hus og kneler under himmelhvelvingen. Det knirker i døra og gulvplankene når Sissel bøyer seg og trer inn. Her står et vakkert alter, og en høy syvarmet lysestake har fått fotfeste på de skjeve gulvplankene.
- Dette er den gamle smia, jeg brukte den som lekestue som barn. Nå har det blitt et primitivt pilegrimskapell, slik min mor drømte om. Det vesle gårdskapellet er innviet av sognepresten på hennes 100-årsdag, og jeg har hatt hele prostiet til samling, 13 prester i alt. Det hender jeg tar turen opp hit selv også. Om morgenen skinner sola inn mellom sprekkene her, da er det så vakkert.
På vei nedover igjen, viser gården seg foran henne; bryggerhuset, låven fra 1700-tallet, stabburet, stallen, fjøset, kramboden, utedoen og vassdraget som glitrer i det fjerne. Den samme utsikten som hennes far, farmor, oldemor og tippoldemor en gang har badet sine blikk i.
Og nå hører vi bokfinken helt tydelig, sangen triller ned gjennom bladverket og splintrer stillheten. «Fru-fru-fru-fru Børke, vink!»
– Her blir jeg værende, sier fru Børke og smiler. Hvor skulle jeg ellers vært?
Vil du lese flere slike saker? Meld deg på vårt nyhetsbrev og følg Klikk Bolig på Facebook.
Denne saken ble første gang publisert 24/04 2016, og sist oppdatert 29/04 2017.