Ferdsel i strandsonen

Stadig større deler av strandsonen blir ekskludert fra allmennhetens bruk ved fortsatt byggevirksomhet.

Foto: Bent Raanes
Sist oppdatert

Dette har ført til et betydelig press på de områder som fortsatt er tilgjengelig og til en rekke konflikter mellom grunneiere og allmennheten, gjerne representert ved det offentlige.

Friluftsloven

Som et utgangspunkt er ferdselsretten i strandsonen underlagt de samme regler som gjelder for friluftslivet ellers og reguleres bla. av friluftslovens bestemmelser.

Også i strandsonen har det derfor betydning om området kan betegnes som utmark eller innmark. I utmark har man lov til å ferdes så lenge man opptrer hensynsfullt og viser tilbørlig varsomhet. Innmark regnes derimot som privat område hvor man må ha grunneiers samtykke for å ferdes. Som innmark regnes først og fremst gårdsplass, hustomt, dyrket mark samt liknende område hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier.

Selv om skille mellom innmark og utmark er regulert i friluftsloven, vil hva som regnes som utmark ofte være gjenstand for konkrete vurderinger. Det er vanskelig å gi absolutter da det ofte vil være en konkret avveining mellom allmennhetens behov for rekreasjonsområder og grunneiers behov for privatliv og til å benytte eiendommen som sin egen.

Høyesterett har i de senere år behandlet spørsmålet i et par dommer som langt på vei vil være retningsgivende for hvordan potensielle konflikter skal løses.

Utmark i strandsonen

I en prinsipiell dom fra 1998 kom Høyesterett til at selve strandsonen ble regnet som utmark i et belte på ca. 10 meter fra sjøen og at allmennheten hadde lov til å gå over eiendommen i dette området. Nærmere huset enn dette var det imidlertid ingen ferdselsrett. Utslagsgivende for resultatet i denne saken var bl.a. at avstanden mellom huset og strandkanten var så mye som 76 meter og at det dreide seg om en stor tomt på 13,5 mål. Det at grunneier hadde anlagt private installasjoner i strandsonen i form av molo, platting og trapper, mente Høyesterett ikke hadde betydning i denne konkrete saken, ei heller at eiendommen i mange år hadde vært avgrenset av gjerder på begge sider og at det derfor hadde vært begrenset ferdsel over eiendommen.

Er et område i strandsonen først regnet som utmark, har grunneier ikke lov til å sette opp gjerde, skilt eller andre stengsler i forsøk på å hindre allmennhetens ferdsel.

Dersom hytta eller boligen hadde ligget nærmere sjøen er det mulig at grunneieren kunne hatt rett til å nekte ferdsel over eiendommen. Dette vil imidlertid måtte bero på en konkret vurdering i det enkelte tilfelle.

Bading og opphold

Det er viktig å understreke at selv om allmennheten har lov til å gå over eiendommen, så gir dette ingen automatisk rett til å bade eller på annen måte oppholde seg på eiendommen. På arealer som regnes som innmark er dette aldri tillatt uten grunneiers samtykke.

I utmark må bruken ikke skje til "utilbørlig fortrengsel eller ulempe" for grunneieren. Friluftsloven setter også et absolutt forbud mot telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus.

Den private sone

I en dom fra 2005 kom for eksempel Høyesterett til at allmennheten hadde rett til å benytte en sti som gikk bare 20 meter foran hytta og 7,5 meter bak sjøboden til grunneier. Her ble det bl.a. tatt hensyn til tomtas arrondering og at hytta lå 4 meter høyere enn stien. Likeledes ble det vektlagt at stien gikk på baksiden av sjøboden og at det var fremsiden av denne som primært ble regnet som den private sonen.

Av prinsipiell betydning skal også nevnes at Høyesterett mente at den private sonen rundt sjøboden var vesentlig mer begrenset enn for hovedhuset. På den annen side mente de at det ikke var noen prinsipiell forskjell på om det var tale om et bolighus eller en hytteeiendom.

Ferdsel med båt

Som et utgangspunkt er det fri ferdsel på sjøen med båt. Dersom man ønsker å ankre eller fortøye båten er det

andre regler som gjelder. Er området regnet som innmark kreves det tillatelse fra grunneier. I utmark gjelder friluftslovens regler som sier at fortøyning eller oppankring ikke skal skje så nær bebodd hus eller hytte at det forstyrrer beboernes fred.

Hvor mye en grunneier må tåle av forstyrrelser ble tidligere i år behandlet av Høyesterett i den såkalte Ulrichsen- saken mot Sandefjord kommune.

Bading og opphold

Grunneier eide en større eiendom hvor det var oppført tre fritidseiendommer, som alle lå mot sjøen. Utenfor eiendommen lå det noen mindre holmer som også var eid av grunneier. Den ene holmen var atskilt fra fastlandet med et sund som på det smaleste var 35 meter bredt. Grunneier mente at allmennhetens bruk av denne holmen til bading, fortøyning, rasting og solbading hadde et slikt omfang at bruken var til "utilbørlig fortrengsel eller ulempe" for ham som grunneier.

Høyesterett var enig i at allmennhetens bruk av holmen var betydelig og at det ikke var urimelig at grunneier opplevde bruken både som forstyrrende og til atskillig ulempe. Dette kunne likevel ikke være avgjørende slik forholdene i denne konkrete saken ellers lå an.

Høyesterett konkluderte med at allmennhetens bruk ikke gikk lenger enn det friluftsloven ga anledning til. De mente også at bruken ikke kunne være til "utilbørlig fortrengsel eller ulempe" for grunneieren. Høyesterett la bl.a. vekt på at det var betydelig trafikk i sundet av passerende båter og at grunneier ikke hadde tilrettelagt noen del av holmen til eget bruk. Interessekonflikten kan da ikke relateres til konkurrerende bruk, men til grunneiers ønske om ikke bruk. Det ble også fremhevet at holmen fremstod som særlig egnet for tradisjonell turbruk for allmennheten og at grunneier derfor måtte finne seg i dette. Det skal for øvrig tilføyes at Høyesterett i andre saker har lagt til grunn at det ikke har hatt betydning at grunneier har anlagt private installasjoner i strandsonen. Det er for øvrig også begrensninger for hva man reelt sett har lov til å gjøre av slike innretninger.

Overnatting med båt

Det neste spørsmål Høyesterett skulle vurdere i denne saken var om de begrensninger som gjelder for telting også skulle få tilsvarende anvendelse for overnatting i båt. I følge friluftsloven § 9 må telting og rasting ikke skje til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.

Høyesterett mente at en tilsvarende regel måtte gjelde ved overnatting i båt. Friluftlovens § 9 oppstiller imidlertid også et absolutt forbud mot telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte. Høyesterett mente her at man ikke kunne sette opp et slikt absolutt krav for overnatting i båt og at man derfor igjen må vurdere konkret om det er til "utilbørlig fortrengsel eller ulempe" for grunneier. I denne aktuelle saken fra Sandefjord kom retten til at grunneier måtte akseptere at allmennheten overnattet i båt på holmene.

Denne saken ble første gang publisert 07/02 2008, og sist oppdatert 29/04 2017.

Les også