JUS

Ansvar og plikter i strandsonen

Allmennhetens rett til ferdsel i strandsonen er svært gammel og kan ikke hindres, med mindre det er til skade for privatlivets fred. Det medfølger derimot ansvar og plikter når vi ferdes på privat grunn.

FERDSEL:  Dommen fastslo at i strandsonen fikk man gå gjennom tomta, men ikke bade.
FERDSEL: Dommen fastslo at i strandsonen fikk man gå gjennom tomta, men ikke bade. Foto: Travis Manley, Crestock
Sist oppdatert

JURISTEN

Advokat Harald Ramm har jobbet for Hytteliv siden 1992, og bidrar både til den faste jussaken i bladet, og svarer på spørsmål fra leserne. I denne spalten belyser han problemstillinger alle hyttefolk (og noen huseiere) kan komme ut for. Eksemplene er hentet fra virkeligheten, mens navnene er fiktive.

Ferdsel i strandsonen er et stadig tilbakevendende problemområde. Stier og passasjer stenges med skilt og gjerder, og plattinger bygges for å signalisere at her har ingen lov til å gå. Lovligheten av slike tiltak er imidlertid ofte fraværende. Mange dommer har gitt allmennheten rett til å ferdes til dels tett innpå hytter. Selvfølgelig til stor forargelse for hytteeier, men domstolene synes å ha lagt seg på en lempelig praksis. Det skal mye til før allmennheten nektes den ferdselen de har hatt i alle år, og det viser saken under.

Ingen gjennomgang

- Det var synd, mumlet Jon Brake. - Her som vi har gått så mange fine turer opp gjennom årene. Han ristet i den nymalte grinda en gang til, bare for å bekrefte at den hyggelige turstien de hadde benyttet, lå bak en stengt port med et lite diskré messingskilt: PRIVAT VEI - INGEN GJENNOMGANG.

Stien gikk i 100 meters lengde langs en strand som tilhørte et av de gamle «adelsstedene» i strandkanten. Stien løp stort sett langs stranden, men gikk også over en mindre bergnabb. Stien lå ca. 70 meter fra hovedhuset, men passerte en molo som gikk ut i sjøen til en brygge ca. 30 meter fra stranden.

Stedet hadde i alle år tilhørt grosserer Bjørn C. H. Bragd. Etter hans død hadde arvingene solgt stedet til Calle Knekt d.y., som er valutamegler hos Stevens, Stevens and Ford Ltd. på Jersey.

Lovlig tursti

I forbindelse med en hyggelig passiar over nabogjerdet, nevnte Brake overfor naboen, Terje Natt, at Romeo-stien, som den ble kalt, var stengt.

- Det ække mulig, utbrøt Natt. - Har han stengt den? Men der har jo folk gått i alle år. Han kan ikke bare stenge den!

Dagen etter tok Brake og Natt kontakt med kommunen. Her opplyste formannen i friluftsnemnda, Bjørg Berg, at kommunen i alle år hadde ansett stien som en lovlig tursti og stilte seg undrende til at Knekt d.y. hadde stengt den. På vegne av kommunen skrev hun derfor brev til Knekt og ba om en forklaring og begrunnelse for hans standpunkt. Berg gjorde også oppmerksom på at kommunen var av den oppfatning at folk hadde rett til å gå langs stranden.

- Dette følger av bestemmelsene i friluftsloven, avsluttet hun.

Kommunen sender brev

Jeg har kjøpt stedet for å nyte den stillhet og ro som eiendommen gir og har aldri hatt til hensikt å skulle dele denne med noen, ei heller lokale parasitter

Ikke uventet var Calle Knekt dypt uenig i dette. Han hadde kjøpt eiendommen av Bjørn C. H. Bragds dødsbo.

- I kontrakten står det ikke et ord om at noen, verken De eller andre har et fnugg av rettigheter på min eiendom. Tvert imot står det i kontrakten at skjøtet er heftelsesfritt. Jeg har kjøpt stedet for å nyte den stillhet og ro som eiendommen gir og har aldri hatt til hensikt å skulle dele denne med noen, ei heller lokale parasitter!

Berg sendte saken over til kommuneadvokat Finn Listh. Han ristet oppgitt på hodet over Knekts standpunkt og satte seg ned for å skrive et brev til Knekt:

«På vegne av Knudre kommune gjør jeg oppmerksom på at allmennheten er i sin fulle rett til å benytte stien som går over Deres eiendom gnr. 3, bnr. 45. Jeg viser bl.a. til friluftsloven § 2 som lyder slik: «I utmark kan enhver ferdes til fots hele året, når det skjer hensynsfullt og med tilbørlig varsomhet.»

Hva er utmark og innmark?

Når det gjaldt hva som var å anse som utmark viste Listh til paragraf 1a, som definerer hva som er innmark. Her heter det blant annet: «Som innmark () reknes i denne lov gårdsplass, hustomt, dyrket mark, engslått (...) samt lignende områder hvor allmennhetens ferdsel vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker.»

Listh forklarte videre i brevet at alt som ikke regnes som innmark var å anse som utmark. «I den forbindelse kan det neppe være tvil om at traséen utelukkende går i utmark. Terrenget hvor trasséen går, følger en naturlig strand og har ingen av de egenskaper som gjør at det faller inn under definisjonen av innmark», skrev han.

Det samme mente Listh var tilfelle for trasen over bergnabben mot friområdet i sør. Der forelå det heller ikke noen form for opparbeidelse som skulle tilsi at det var innmark.

«For ordens skyld nevner jeg også at stien er benyttet av folk i området «i alders tid» slik at retten til å benytte gnr. 3, bnr. 45 også følger av reglene om hevd», avsluttet Listh.

Den private sfære

Men Calle Knekt d.y. lot seg ikke knekke av slikt prat. Han tok kontakt med sin advokat, som i sitt svarbrev anførte at man i vurderingen måtte fokusere på avstanden fra plenen mellom huset og stranden. Fra der plenen sluttet var det bare 45 meter ned til sjøen.

FERDSELSRETT

  • I utmark er det i prinsippet uinnskrenket ferdsel til fots. Ferdsel med hest, sykkel og hundespann kan bare foregå på sti eller vei. På fjellet eksisterer det ingen begrensninger.
  • I innmark er det bare lov å ferdes når den enten er snølagt eller frosset. Uansett er det ikke lov å ferdes i innmark mellom 30. april og 14. oktober. Som innmark regnes bolig- og hyttetomt, gårdstun, dyrket mark, engslått, kulturbeite og skogplantefelt.
  • Rasting og telting må foregå minimum 150 meter fra bebodd hus eller hytte. Det kan ikke teltes i mer enn to døgn på samme sted, med mindre man er til fjells eller fjernt fra bebyggelse.
  • Private veier er å anse som utmark, dersom de ikke går gjennom tun eller gårdsplass.
  • Sandstrender og svaberg er generelt å regne som utmark. Det må likevel utøves skjønn i forhold til ferdsel, og opphold i strandsonen må uansett ikke være til utilbørlig sjenanse.
  • Der det i strandsonen er etablert fri ferdsel kan grunneier ikke sette opp gjerder eller lignende for å hindre ferdselen. Han kan heller ikke annonsere forbud mot ferdsel ved bruk av skilt.

Dette var så nært at ferdsel ville være til utilbørlig fortrengsel for eieren, mente han. Under alle omstendigheter måtte bryggeanlegget inklusive moloen anses som en form for bebyggelse hvor eieren hadde rett til en privat sfære innenfor en viss omkrets rundt anlegget. Når stien bare gikk fire meter fra enden av moloen var Knekt i sin fulle rett til å avvise ferdsel, påsto advokaten.

I sin fulle rett

Frontene var altså steile, og dermed barket partene sammen i retten. Ettersom friluftsloven er en offentligrettslig lov, var det kommunen som var part mot Knekt d.y., ikke Jon Brake eller noen av de andre brukerne. Retten kom til at allmennheten var i sin fulle rett til å benytte stien. De mente blant annet at avstanden fra hytta ned til stranden, hvor ferdsel fant sted, var såpass stor at ferdsel «ikke vil være til utilbørlig fortrengsel for eier eller bruker», som det sto i domspremissene.

Retten mente også at molo og brygga i seg selv ikke var installasjoner som førte til at området rundt fikk karakter av innmark. Her siterte retten en høyesterettsdom fra 1998 om en tilsvarende situasjon:

«Dette reiser spørsmål om innretninger av den art det her er tale om, kan føre til at områder som ellers ville ha vært utmark blir innmark. Jeg ser ikke bort fra at det i noen sammenhenger kan være hensiktsmessig å anse et område i tilknytning til en innretning som innmark. I vår sak kan jeg imidlertid vanskelig se at så er tilfelle. Dette gjelder også når utmarken - som i vår sak - blir liggende mellom arealer som er innmark. Når eierne selv oppholder seg ved de nevnte innretninger ligger det, som jeg har nevnt, i ferdselsrettens innhold at den som utøver ferdselsretten må ta hensyn til dette».

Ferdsel uten bading

Under saken kom også spørsmålet om allmennheten hadde rett til å bade og raste. Dette mente imidlertid retten at ikke var tilfelle. Det var kun retten til å gå gjennom tomta som allmennheten kunne påberope seg.

Knekt anket dommen, men lagmannsretten forkastet anken.

Denne saken ble første gang publisert 25/06 2008, og sist oppdatert 30/04 2017.

Les også