Maja-Lisa kom over Finn-annonsen for det ubebodde og forfalne huset: «Dette huset SKAL vi ha»
Den gamle maskinmesterboligen i Maridalen var slitt og nokså forfallen, og bar preg av å ha vært utleid og deretter ubebodd. Men Maja-Lisa så forbi alt dette.
Maja-Lisa Jahr Søberg glemmer ikke den triste oktoberdagen for noen år siden da hun helt tilfeldig kom over Finn-annonsen.
Den gamle maskinmesterboligen ved Hammeren i Maridalen lå ute for salg. Huset var bygget i 1917, opprinnelig som bolig for ansatte ved Hammeren Kraftstasjon. Her var det tre leiligheter som hadde vært utleid, men det siste året hadde huset stått tomt. Og nå skulle det altså selges.
– «Dette huset SKAL vi ha», sa jeg til Emil som var på vei ut døren for å dra på jobbreise.
Se video: Kristins beste tips for maks blomstring
Maja-Lisa tok med seg moren sin og kjørte opp i Maridalen for å se på herligheten.
– Min mor fikk også stjerner i øynene, men hun prøvde å være fornuftig på mine vegne. «Er ikke dette litt fort stort, egentlig?», sa hun. Men jeg så bare drømmen og mulighetene, forteller Maja-Lisa som allerede da hadde en visjon om at der skulle sengen stå og der skulle det bildet henge.
Skrekkblandet fryd
Huset har en grunnflate på 200 kvadratmeter, og eiendommen er ni mål stor. Og Maja-Lisa kunne altså levende forestille seg hvordan dette gamle og medtatte huset kunne bli en helt fantastisk bolig.
– Emil kom hjem i tide til å rekke budrunden, og først fikk vi beskjed om at vi hadde tapt. Så viste det seg at de andre ikke hadde finansieringen i orden, og dermed fikk vi tilslaget likevel. Da var det mange følelser i spill. Det var stor glede iblandet litt skrekk og også litt anger, vi hadde det jo egentlig veldig bra i huset vårt på Grefsen.
Før selve overtagelsen var Maja-Lisa her oppe hver dag en periode for å kjenne på følelsen, kjenne kilingen i magen, ta mål og tegne opp mulige løsninger.
Og utpå vårparten flyttet familien inn på det som var en gedigen byggeplass.
– Vi bodde i andre etasje mens håndverkerne jobbet i første, vi hadde hybelkomfyr på gjesterommet og tok oppvasken på badet. Huset var iskaldt, vi frøs og jeg jobbet knallhardt for å holde motivasjonen oppe hos alle, sier Maja-Lisa og ler.
– Men jeg må alltid ha det koselig rundt meg, så jeg pyntet med roser selv om omgivelsene ellers var ganske triste med hengende plast for å hindre byggestøv.
Stor jobb
Selv om Maja-Lisa og Emil la ned mye arbeid selv underveis i renoveringen, var prosjektet altfor omfattende til å ta det alene, så det meste av arbeidet ble satt bort.
– Alt måtte gjøres. Gulvene, for eksempel, måtte rettes opp. Ett av gulvlagene var festet med cirka en million stifter, så det ble en del ekstraarbeid. Vi fikk lagt vannbåren varme, det elektriske anlegget ble skiftet ut, vegger ble revet og nye satt opp, kjøkken ble bygget – ja, her ble alt forandret. Vi var også opptatt av å bevare gammelt listverk i taket og gjenbruke gamle trematerialer på noen av veggene.
Mens familien nå har slått sammen og tatt i bruk to av de tre leilighetene som fantes i huset fra før, er den tredje blitt pusset opp og leies ut.
Harmoniske farger
Maja-Lisa er egentlig veldig glad i farger, men i huset i Maridalen har hun valgt mye beige.
– Jeg liker jordfarger, og i dette huset syntes jeg det passet med en beige tone.
Vegger og tak er malt i samme farge, noe som gir god romfølelse og et harmonisk inntrykk.
– Jeg er glad i å mikse stiler, jeg synes det er fint når det kan være både litt retro og litt barokk midt i stramme og mer moderne linjer. Og jeg skroller mye på Finn for å finne gamle møbler med historie, sier Maja-Lisa som er svært fornøyd med resultatet av den store renoveringsjobben i huset i Maridalen. Og det med god grunn.
