Da Tanja så annonsen, var hun solgt: «Jeg tar det!»

Sola er kommet tilbake fra vinterhvilen sin bak fjellene, og selja er i ferd med å bli grønn. På bakken blomstrer hvitveisen, og i blomsterbedene har spirer begynt å våkne til liv.

Våren er en herlig tid og Tanja nyter den i fulle drag.

– Våren betyr mye for meg, det er så deilig når sola når ned til oss her i dalen igjen, sier hun.

På innsiden av kjøkkenskapet har Tanja en lapp med datoene for når sola kommer over de forskjellige fjelltoppene.

– Vi sunndalinger har kanskje et eget forhold til våren. Det starter når fonnene går nedover fjellsidene her. Den siste fonna gikk nå nylig. Den som ikke er sunndaling kan sikkert ikke helt forstå hvor glad man blir om våren når sola kommer tilbake etter en lang vinter.

Ville hjem

Da Tanja ønsket å flytte hjem igjen til Sunndal etter å ha bodd 30 år i Trøndelag, visste hun akkurat hva hun ville ha; en enebolig som lå landlig til, helst litt for seg selv.

Men at hun skulle finne noe så perfekt som Soltun, det hadde hun ikke forestilt seg.

– Det er en litt merkelig historie, sier hun.

– Jeg tok kontakt med en venninne som er eiendomsmegler her i Sunndal, og fortalte henne hva jeg var ute etter. Kort tid etter ringte hun tilbake og sa at de akkurat hadde fått inn et hus som det sto skrevet Tanja på. Salgsoppgaven fra forrige gang huset var solgt lå fortsatt på Finn. Da jeg så bildene, og fikk vite hvor det lå, sa jeg til henne med en gang: «Jeg tar det!» «Men vil du ikke vite hva det koster først», sa hun. 

Tanja gledet seg til å komme hjem igjen til sin barndoms dal.

– På Fosen i Trøndelag hadde jeg utsikt mot havet og sol hele året. Nå ser jeg ikke havet lenger, men jeg er hjemme! «Hele livet er en omvei hjem», sa en venn til meg en gang.

Hun er kunstner, og har malt fjellene i Sunndal mange ganger.

– Av og til kan det føles litt klaustrofobisk å bo mellom så høye fjell, men vi kommer også nærmere årstidene, og setter mer pris på dem, fordi vi ikke har alt hele tiden.

Les også: Alt var hvitt – så flyttet Kathrine inn

Glad i farger

Da Tanja åpnet døra og gikk inn i huset på Soltun for første gang, hadde hun allerede kjøpt det.

– Alle rommene i hele huset var malt i industriell grå og dempet sort. Det var som om alt lyset ble slukt, forteller hun. 

I dag er huset et fargerikt eventyr. Med gjenbruk og stor egeninnsats har Tanja gjort det meste selv.

Hun snekrer og maler og tapetserer. Og huset er nesten utelukkende møblert med gamle møbler.

– Tippoldemor hadde det sånn i det lille kåret sitt, og det er akkurat det barndomsminnet jeg forsøker å gjenskape. Jeg husker henne godt fra jeg var liten, og jeg føler på meg at hun ville trivdes veldig godt her.

Som ung valgte Tanja læreryrket framfor kunsten, som hun innerst inne hadde mest lyst til.

Sykdom satte en stopper for lærerkarrieren for 16 år siden. Tanja har funnet tilbake til kunstnerdrømmen, og har vært utøvende kunstner i 30 år.

Hun ønsker ikke å la sykdom og motgang definere henne, og finner hver dag glede i det nære og hverdagslige.

– Det er viktig å kose seg nå, og ikke tenke at man skal kose seg siden en gang. De små, hyggelige tingene er selve byggesteinene som lager det verdifulle i livene våre. 

Les også: (+) Naboen gravde på tomta vår. Har han lov til det? 

Blomsterglede

Nå som det har begynt å våres rundt henne i dalen, tenker Tanja mer og mer på hva hun skal gjøre ute. Hagen på Soltun er under utvikling, og det er en stor glede å holde på med den.

– I fjor bygde jeg et stakittgjerde, steg for steg, selv om ryggen strittet litt imot, sier hun.

Pelargontrapp ble det også på Soltun i fjor, men i år kan det bli litt mindre med snekring på grunn av en forestående ryggoperasjon.

Tidspunktet for den er ikke satt, og for Tanja er det viktig å se og oppleve de små gledene – hele tiden.

– Næmmen se her, årets første mygg, sier hun plutselig. En humle surrer i blåveistua ved siden av henne. Det er definitivt vår, og hun gleder seg både til å luke og til å se hva som dukker opp i pottene.

– Jeg pleier å lage noen overraskelsespotter. Jeg setter ned stiklinger av pelargoniaer, men skriver ikke navn på pottene. Dermed blir det en liten overraskelse når knoppene spretter ut. Det er så mye glede i blomster, og jeg gleder meg allerede til alt som kommer i tiden framover.