Familiens hyttehistorie begynte med en bu. Det som skulle skje 60 år senere, kunne de ikke forutse

For å komme til storfamiliens hyttetun, kjører vi på veier som faren til Ole Peder Svendsen var med på å lage med spett og hakke. 

Vi nærmer oss den gamle gården Jonasvollen på vestsiden av Femunden. De fleste med hytte i umiddelbar nærhet slekter til den. 

Familiens hyttehistorie begynte med en bu som ble reist for skogs­arbeidere. 

I 1957, da driften var over, flyttet Ole Peders far den over isen på en beltetraktor, noe Ole Peder husker, selv om han bare var to år. 

Hytta ble stående i litt over 60 år, og i dag har han og de fire søsknene hans hytte i det samme området. 

Hyttas historie

De fem søsknenes oldefar, svenske Sven Olson Id, kjøpte gården Jonasvollen i år 1900. Den var opprinnelig en setervoll under Femundshytta, en sentral smeltehytte som ble nedlagt rundt 1830. 

Senere ble det fast bosetting på Jonasvollen, med drift av kullbrenning og skogsbrenning. Søsknenes farfar tok over gården og kjørte hest og tømmer vinterstid i tillegg til gårdsdrift. 

I 1957 flyttet deres far en liten arbeidshytte som ble bygget rundt 1940, til en tomt like ved. Hytta ble delt i to og dratt over isen på en beltetraktor og bygget sammen på nytt. 

Senere fikk to søsken kjøpe tomter på baksiden av onkelen som tok over gården. Tre søsken delte på gamlehytta frem til 2018, da den ble revet fordi den var i dårlig forfatning. De tre gikk sammen og bygget en rekke med tre selvstendige enheter på samme sted som den gamle i 2019.

Alle i storfamilien er glade for at de nå kan dele hyttelivet med hverandre. Spesielt ved påsketider kan det være full fart på hyttetunet.

– Vi klarte å dele arven uten å ryke usams. En stor del av vår felles glede er å treffe søsken og søskenbarn. For meg er det fint å ha kontakt med røttene mine, jeg vokste opp med dette landskapet, forteller Ole Peder.

Historien med videre

To av Ole Peders brødre fikk først kjøpe hyttetomter av onkelen Knut, som tok over slektsgården.                                             

– Vi andre tre tok over våre foreldres hytte, den utbygde bua som far hadde satt opp. Den var i så dårlig stand at vi måtte rive den. Løsningen ble å bygge en ny i 2019 med tre like deler på rekke. Dermed har vi alle fem søsken egne hytter her. I tillegg har tre søskenbarn hytter på tomter som er fradelt fra gården, forteller han.

Det som kunne tas vare på fra gamlehytta er med videre. Hos Ole Peder står den blå kjøkkenbenken, og hos søsteren May Dagmar, i hytta vegg i vegg, har både et gammelt skap og et spisebord hedersplass.

– Jeg kjøpte et bord på en auksjon på Glåmos, som ligner på det gamle bordet hos tante May, forteller Ole Peders datter Oda Mari. 

Hun og søsteren Ann-Sofi kommer til å overta hytta etter hvert, det har far bestemt. De har begge to stor glede av å være i Tufsingdalen. Det samme har moren Jorid, som setter spesielt pris på fellesskapet i storfamilien.

Sigurd, som er den yngste av de fem søsknene, ønsket egentlig at den nye hytta skulle være uten strøm og vann. 

– Kompromisset ble at vi i min del har valgt svært stillegående hvitevarer. For meg er det stillheten og roen i fjellet som betyr mest, i tillegg til at familien samles, forteller han. 

Les også:  Da Lene og Jostein fikk se bilde av eiendommen før den ble bombet under krigen, bestemte de seg for å gjenreise den til sin fordums prakt

Storfamilien

Eldstebror Ole Peder og Jorid. Deres barn Ann-Sofi og ektemann Paul, Oda Mari og ektemann Vegard med deres to barn.

Søster May Dagmar og samboer Rolf. Barna Renee og samboer Vegard, Rolf Andre og samboer Siv Anita. 

Bror Arvid og kona Oddny Pauline med barna Mauritz og Hallstein.

Bror Morten og kona Britt med barna Mette og samboer Jim, Ingeborg og ektemann John Marius, Sigurd og samboer Jonas.

Yngstebror Sigurd og samboer Veronica med hennes barn Hanna, Hågen og Hedda.

Til sammen har søsknene 10 barnebarn.

Den blå gleden

Alle hyttene er ulikt innredet, også de tre nyeste som har samme planløsning. Felles for de tre er at alle har toner av blått i seg. 

Gamlehytta var lyseblå, og ble kalt Blåhytta. Det opprinnelige navnet var Snauhaugen, da det ikke fantes trær der da hytta ble satt opp. Blåfargen assosierer alle med en tid som har vært, og den vekker gode minner. 

For å ta vare på minnene, er det fastsatt regler med forkjøpsrett for familiemedlemmer om noen i fremtiden vil selge. 

Annonsørinnhold

Stort vårsalg hos Get Inspired: Opptil 70% avslag

– Vi vet jo ikke hva som skjer når mine barnebarn skal ta over, og hvor godt familiene kjenner hverandre da. Da blir det tremenninger som eier de fem hyttene, sier Ole Peder, som i sin hytte har lagt vekt på å skape nok plass til barn og barnebarn på 80 kvadratmeter, inkludert loftet.

Ett av årets viktigste måltider har de i påsken, og da serveres det lammelår.

 – Da dekkes langbordet, som er blitt stadig lengre med årene, forteller Ole Peders niese Ingeborg. 

Bålpanna blir flittig brukt i påsken, og da lages det sitteplasser i snøen, med nok plass til alle. Det er til og med noen som slipper seg ned i hullet i isen ved Femundens bredd – for isbading er også en påsketradisjon i Tufsingdalen. 

Se flere bilder under:

«Kobberhytta»

Området har en rik historie med kobberutvinning. Det har vært til inspirasjon for Sigurd og Veronica i utformingen av sin hytte. At detaljene i hytta spiller på stedets historie, gir en ekstra dimensjon for Sigurd.

Blåfargene som er sterkt inspirert av hytta han og søsknene vokste opp med, går så fint sammen med den varme gløden i kobberdetaljene som er gjennomgående i alle rom. 

I stua har de et bord fra gamlehytta, som vekker gode minner. Det er pusset ned, oljet og malt stedvis i den samme blåfargen som på kjøkkeninnredningen.

 Den lune stemningen i «kobberhytta» er noe Sigurd og Veronica med hennes barn stortrives med. Og det at Sigurds søsken har hytte nær hverandre, bidrar også til at nedarvede kunnskaper om hestehold, skogsdrift og slektens historie holdes enda sterkere i hevd fordi storfamilien på naturlig vis tar godt vare på alt dette når de samles her.

 Det betyr mye for Sigurd som har flyttet fra Tufsingdalen til Hell ved Stjørdal. Og sammen med Veronicas sønn Hågen opplever Sigurd barndommens fjellandskap på nye måter, gjennom randonee og kiting på Femunden. 

Her er det også tradisjoner for å få god fart på skøytene ved hjelp av skistaver.