Den gamle setra ble en trøst i sorgen

Augsætra har vært i familien lenge, og er opprinnelig en seter som tilhørte småbruket Marian Engen vokste opp med. 

Seteren ligger i Øyerfjellet i Øyer kommune i Innlandet, 870 m.o.h.

Hun og mannen Rune ønsker varmt velkommen til det hun kaller sitt lille krypinn på fjellet. Her har hun sine røtter, og mange minner fra samvær med familie og slekt. I 2021 overtok paret hytta sammen.

– Hytta er en arv fra min far som bare ble 69 år. Han døde av frontallappsdemens i 2020. Dette var pappas favorittplass og mitt barndomsparadis, forteller Marian, som i sorgen over faren har funnet glede i å ta over den gamle setervollen. 

Her har det vært setret helt siden 1668, mens selve seterhuset er fra 1901.

– Min bestemor Jenny var budeie frem til gården sluttet med setring i 1960. Likevel er jeg vokst opp med at vi sa at vi skulle til setra, ikke til hytta. Det sier vi fortsatt, sier Marian med et smil.

Les på Klikk+:  Naboen kjører ATV til og fra hytta. Er det lov?

Pusset forsiktig opp

Setra var i litt dårlig forfatning da paret overtok, selv om de gjorde litt med den også mens faren var syk. 

– Men da regnet rant inn gjennom muren på pipa og røyskatten bæsjet i hjørnet, var det på tide å brette opp ermene. Vi fikk tettet alt av innganger som røyskatt og mus hadde funnet seg. Og da kunne vi vaske ned hytta, forteller hun. 

– Det at vi gjorde setra til vår, var ikke det samme som å gjøre alt om. Den gamle, gode setra og alle de fine gamle tingene med masse historie skulle bare få skinne litt på nytt, sier Marian.

Opprinnelig utgjorde stuen som ble bygget i 1901 hele seterhuset. Den nyere delen, som i dag utgjør soverommet, er bare fire år yngre. Den ble bygget av Marians tippoldefar Johannes som en bod til å kinne og yste i, og til å oppbevare maten som ble laget på setra.

Seterhuset består i dag av tre små rom. Stuen med den åpne gruen er det største. Kjøkkenet er enkelt og lite, og oppvasken tas som regel utendørs. 

Marian brukte litt tid på å finne en beis til panelet som harmonerte med de ubehandlede tømmerveggene. 

– De gamle tømmerveggene er fine slik de er. Og stokkene er så store, det må ha vært litt av en jobb å bygge dette, sier hun.

På veggene henger bilder av hennes oldeforeldre Karen og Ole. Kaffeserviset med blått mønster er fra dem. De to asjettene og en kopp med skål tar Marian godt vare på, sammen med muggen som Karen hadde melk i fra kyrne hun melket her sommerstid. 

Les på Klikk+: Hytta er trekkfull og det er fukt på soverommet – hva kan vi gjøre?

Gode minner

Minnene kommer lett frem i disse omgivelsene, forteller Marian.

– Som det at vi lå på flatsenger på gulvet for at alle skulle ha plass, og at mormor kastet vedkubbe etter musa som løp rundt oss.

Marians sønner Tobias og Fredrik har flere ganger vært med bestefaren sin til setra. De husker at de spiste suppe rett fra kjelen, og at bestefaren tok dem med på kjøreturer inn til setra om de ikke fikk sove når han var barnevakt. 

De setter stor pris på at setra fortsatt er i familien, og gleder seg til de får mulighet til å tilbringe mer tid der.

Å tenke tilbake til den siste gangen Marian tok med faren til setra er både vemodig og fint.

– Vi tror han skjønte hvor han var. Tidligere skrev pappa lange avhandlinger i hytteboka, noe som er fint å ha i dag. På slutten av boka blir alt mer usammenhengende, vi kan se at sykdommen har forverret seg, sier hun, mens hun stryker over håndskriften hans.

At også mannen Rune er blitt så glad i Augsætra, er en stor glede for henne. Og de har fortsatt farens gode tradisjon med å skrive i hytteboka.