Noen flytter til Spania når de bikker 50. Britt og Johnny tok et helt annet valg: – Det har vel hendt at jeg har angret

Lundegård, Rogaland: 

– Det var kjærlighet ved første blikk, sier Britt Vangsnes og ser bort på ektemannen Johnny Ånderå.

Han ligger på alle fire ved siden av Sara og Y-king – to alpakkaer som prøver å pare seg. De trenger litt hjelp, og Johnny har fått den nødven­dige erfaringen etter hvert.

Det er 11 år siden Britt og Johnny kjøpte sine første ­alpakkaer. Planen var fire. Nå går 85 lodne dyr rundt på gården. 22 av disse er drektige og skal snart sette avkom til verden. De får gå i fred. Unghopper er derimot klare for paring, og nå følger de nysgjerrige ungdyrene spent med på det som skjer.

– Det tar gjerne 20 minutter før han er ferdig, sier Britt som forklarer den intense lyden ­alpakka-hannen gir fra seg.

– Alpakkaen lager en lyd – vi kaller det for å orgle – som fremkaller eggløsning hos hunnen. Dette gjør at alpak­kaene kan pare seg hele året, de er ikke avhengige av brunst eller sykluser. Vi kan derfor planlegge når vi vil ha fød­slene, sier alpakkabonden som bare ville ha en hobby ved siden av arbeidet som helsesykepleier.

Men hobbyen ble omfattende. Nylig valgte hun som 62-åring å førtids­pensjonere seg fra jobben i helsevesenet og er i dag bonde på heltid. 

Det var Haugesunds Avis som først skrev om Britt Vangsnes og Johnny Ånderå.

Falt pladask

– Vi drømte begge om å eie vår egen gård, og da vi var på dyrskuen i Lyngdal for 15 år siden, var vi solgt. Dette var dyrene vi ønsket oss. Men jeg ante ikke at det skulle bli så mange. Jeg tenkte vi kanskje skulle ha fire dyr, sier Britt som fremdeles kjenner på en dyp kjærlighet for hvert eneste av disse stille, myke alpak­kaene. De spytter riktignok av og til, men det kan Britt leve godt med.

– Alpakkaene kan av og til være litt irriterte når de har crias, som babyene kalles. Da kan de spytte for å passe på at vi eller andre alpakkaer ikke kommer for nær avkommet. Det hender vi må tåle litt grønt mageinnhold fra en og annen alpakka.

I dag har Britt og ekte­mannen Johnny Ånderå 250 mål jordbruksareal og utmark. De 85 alpakkaene er spredt på forskjellige steder. Ungdyrene går på jordene hjemme på Lundegård i Aksdal. De voksne hanndyrene er på en slags støl i skogen, mens de drektige dyrene får være i fred ved stallen.

– Det hender jeg går opp til dyrene som holder til i skogen, bare for å finne roen. Da sitter jeg bare her midt i flokken og finner en indre fred. 

Har angret

Britt kjenner hver eneste ­alpakka. De har sin egen personlighet og er ulike å se til. Alle har selvsagt navn, som Prosecco, Anny, Chaplin, Chanel og Charlie. En er ­albino og døv. Han heter Beethoven. Mens Marcus er en av Britts favoritter. Nå kommer han bort til Britt og gnir snuten inn mot henne. 

– De skiller seg fra hverandre i væremåte og på utseendet, og jeg kjenner igjen alle sammen. Jeg har tross alt fulgt dyrene hver dag helt siden ­fødselen, sier Britt som kan navnet på alle alpakkaene sine.

Selv om Britt sier hun finner ro og fred sammen med dyrene, innrømmer hun at det til tider også kan være uvanlig mye arbeid.

– Det har vel hendt at jeg har angret. Det kan være tunge dager og tunge perioder innimellom, med sykdom og nyfødte dyr som må mates med flaske, sier Britt som likevel har brettet opp ermene og fortsatt som hardtarbeidende pensjonist. Kjærligheten til dyra og livet som gårdbruker er en livsstil hun trives med. 

– Jeg prøver å overtale Johnny til å pensjonere seg også. Det var tross alt han som overbeviste meg om å kjøpe denne gården og flytte hit. Jeg lot meg overtale og angrer ikke på det i dag.

Les også: (+) Da jeg åpnet kofferten til mannen min, fikk jeg sjokk

Dreng for kona

Ektemannen Johnny nøler litt. 61-åringen har egen bedrift i Stavanger hvor paret bodde før alpakkaene. Men å kjøpe en gård i Stavanger-regionen, ble for kostbart. Det var nærmest umulig å finne en gård som egnet seg. Da Johnny utvidet søket til regionen rundt Haugesund, dukket dette dødsboet i Hesjadalen i Tysvær opp.

– Noen kjøper seg hus i Spania når de har passert 50. Vi kjøpte alpakkaer og gård. Så nå bor vi her. Johnny dagpendler, men han er bonde hver fredag. 

Det er mandag kveld når Hjemmet besøker Britt og Johnny, og Johnny må være litt bonde selv på ukas første dag. Sola skinner og gresset har vokst seg høyt og friskt. Drengen må ut og slå nå mens det er godvær. Og når gresset er slått, må han lede avlsdyret Y-king til hoppene. Nye ­alpakkaer skal til verden også neste vår. 

Men selv om Johnny er travel både som selvstendig næringsdrivende i Stavanger og bonde i Tysvær, trives han med tilvær­elsen. Han vokste selv opp på gård og hadde lenge hatt en drøm om å eie en egen gård. Å være dreng for kona, er en glede han skal nyte i enda større grad når han om ikke altfor mange år pensjonerer seg.

I slekt med kamelen

Å drive med alpakkaer er ­ganske nytt i Norge og Europa. På 1980-tallet ble de første alpakkaene eksportert til USA og Canada. Først i 1996 kom de til Europa og i 2004 kom de første alpak­kaene til Hornindal i Norge.

Alpakka og Lama er dyr som er i slekt med kamelen. De kommer opprinnelig fra Peru i Sør-Amerika og ble avholdt for sine luksuriøse fiber i tusenvis av år. På hjemmesidene til Alpakkaforeningen kan du lese om inka-indianerne som var avhengige av alpakkaen som kilde til varme tekstiler og mat. Men da spanjolene ­invaderte Peru i 1532, nærmest utslettet de alpakkaene. De slaktet og spiste dyrene og hentet sau og kveg fra Europa som overtok beitemarkedene.

– Vi lager garn av ulla og selger i butikken vår. Den ulla som ikke egner seg til garn, som ull fra halsen og beina, blir sendt til Tyskland og brukt som fyll i dyner, sier Britt som forteller at de farger sitt eget garn. Når dyrene dør, brukes de fineste skinnene som skinnfell. En mykere skinnfell skal du lete lenge etter.

Men Laurita skal få dø med pelsen på. Hun er 23 år, fra Chile og nærmer seg livets ende. Det er vemodig for Britt når dyrene dør eller blir solgt videre til andre gårdbrukere. Forståelig nok, for du skal være ganske hardhudet for ikke å bli glad i disse lodne, myke, rolige dyrene.

– Drømmen vår er jo at folk en dag tenker om norsk garn på samme måte som de tenker om norsk mat. Norsk garn er både kortreist og miljøvennlig. Den største miljøsynderen i dag er jo klesproduksjon og frakt av varer over hele verden, sier Britt som motstridende også har startet med pølseproduksjon.

– Det er ikke noe jeg liker, å spise egne dyr. Men nå har vi likevel begynt å slakte, og selger faktisk alpakka-pølse i gårdsbutikken. Alpakkakjøtt er magert, har lite kolesterol og høyt proteininnhold. Smaken er som en blanding av hjort og storfe, sier Britt.

Møttes i voksen alder

Britt og Johnny møttes for 20 år siden. Britt var helse­søster i Stavanger, Johnny drev sin egen bedrift som ­leverandør av utstyr til utvendig vedlikehold, som sopemaskiner. Derav navnet Sop i Hop. Begge var skilt og har hvert sitt barnekull fra tidligere forhold, og barnebarn. At de hadde samme drøm, var bare en av suksessfaktorene for forholdet. 

– Barna mine har drevet med hest, og jeg har vært mye i stallen. Mens Johnny vokste opp på gård. Vi fulgte drømmene våre og endte opp her, med alpakkaene. 

Lundegård regnes som en stor alpakkagård på Vestlandet. Ifølge nettet er det rundt 5000 alpakkaer i Norge, spredt på ca. 200 gårder fra Lindesnes til Tana. Dyrene blir hoved­sakelig brukt til ullproduksjon og videreforedling til garn. Årlig blir det produsert ca. 15 000 kilo ull fra alpakkaer i Norge.

Les også: (+) Arild (78) bor alene i spøkelsesbygd

Mindre enn lama

Alpakkaene er sosiale, men ikke spesielt kosete dyr. De er relativt små og blir mellom 60 og 80 kilo, i motsetning til lamaene som blir mer enn dobbelt så store. Dyrene klarer seg stort sett på egen hånd. De tar seg av eget avkom, krever lite og spiser ikke kraftfôr.

– Dyrene får litt mineraler og godt høy som vi produserer selv. Alpakkaene burde blitt mye mer verdsatt enn de er i Norge. Tenk om norsk ull, både saueull og alpakkaull, kunne kommet inn i klimaregnskapet og bli verdsatt som en del av kortreist tekstilproduksjon. I stedet skal dyrene stemples som miljøverstinger fordi de promper, sier Britt oppgitt. 

Strikkeoppskrift:

Strikk en flott «hals» med alpakkagarn

Garn: 100 g alpakkagarn

Pinner: Kort rundpinne nr 3

Heklenål nr 2

Legg opp 80 m. Strikk frem og tilbake rettstrikk begge sider. Ta av den første masken ved begynnelsen av hver omgang. Strikk til arbeidet måler 40 cm. Fell av. Hekle en fin kant rundt arbeidet slik: 3 luftmasker, en fastmaske i arbeidet, 3 luftmasker, en fastmaske. Fortsett med å lage fine og jevne løkker jevnt fordelt rundt arbeidet.

Brett arbeidet diagonalt i en litt ujevn trekant. Sy så sammen de ytterste spissene, slik at en får laget en fin rund hals. Sy på en knapp, eller annen pynt fremme som holde fasongen til halsen fin og på plass. Prøv den gjerne på før du velger hvor knappen skal sitte.

De siste to årene har Britt vært leder av Den norske alpakkaforening. 

Nesten alle alpakkaene er nyklipte denne dagen. Bare de som skal selges eller slaktes får vandre med den tykken pelsen på. De nyklipte dyrene er snauklipte på hele kroppen, bortsett fra nederst på beina. Her har de en ring av pels.

– Duftkjertlene sitter nederst på bakbena. De er ikke alltid så lett å få øye på. Dette er alpakkaens ID-kort og gir andre dyr informasjon om alt fra status, humør og seksuell adferd, sier Britt som lar disse kjertlene få være i fred under klipping.   

Ingen vil ta over

Britt og Johnny ser for seg mange år som alpakka-bønder.

– Så lenge helsa holder, vil vi holde på med dette. Ingen av barna våre vil ta over når dagen kommer at vi må gi oss, så da må vi finne en annen løsning. Men vi er optimister og tror det vil løse seg på en god måte både for oss og ­dyrene når den tid kommer.