Når jobben blir livet

KOMMENTAR: Pliktoppfyllende, rutinerte, oppegående, stabile, ambisiøse. Adjektiver med positive assosiasjoner, ikke sant?

Hva så med utslitte, strebende, urealistiske, selvkritiske, deprimerte? De er alle karakteristikker som kan kortes ned til tre, samlende ord: «Flink pike»-syndromet.

BAKGRUNN:
Vil gi arbeidsnarkomane en diagnose

Moraliserende pekefingre - deres egne
Uttrykket blir gjerne brukt om jenter og kvinner som styres av pliktmoral og normative pekefingre i utdanning og arbeidsliv, og oftest sitter pekefingrene på deres egen hånd. De setter så høye krav til seg selv at det går på psyken løs, de er overambisiøse og har uoppnåelige mål. Når de, naturlig nok, ikke oppfyller egne siktepunkter, blir de deprimerte. De har sviktet.

Velkledd avhengighet
Men syndromet strekker seg lengre enn kjønn, og fra utdanningsinstitusjoner til arbeidsliv. Men her har tilstanden fått en annen, mer velkledd innpakning. Man snakker gjerne om arbeidsnarkomani som en god ting. Den relateres til vellykkethet og produktivitet, og skiller seg dermed fra andre typer avhengighet. Ordet, slik vi bruker det i dagligtalen, viser til karrierebevissthet, målrettethet, man vil noe, skal steder. Arbeidsnarkomane må da være en drøm for arbeidsgiver. Eller?

Bør diagnostiseres
Forsker Cecilie Schou Andreassen har som den første i landet disputert med sin doktorgrad innen arbeidsnarkomani, og hun mener det er på høy tid å nyansere fenomenet. Hun er i den oppfatning av det vil være formålstjenlig å diagnostisere arbeidsnarkomane på samme måte som spillavhengige. Det er ikke gitt at arbeidstimene disse personene nedlegger er effektive, heller det motsatte. Når jobben blir livet er det ikke rom for pauser, mentalt er man stadig på kontoret.

Gjenkjenne, ikke anerkjenne
For det er en stor forskjell på å jobbe for å leve eller å leve for å jobbe. Det er når arbeidsgleden er erstattet med følelsen av utilstrekkelighet, og entusiasmen med plikt, at man gjerne bør stoppe opp og vurdere tiltak. Dette er et delt ansvar som berører arbeidsgiver og familie samtidig som den arbeidsnarkomane selv.

I et stadig mer prestasjonsorientert samfunn er det kanskje på høy tid å gjenkjenne, ikke anerkjenne, arbeidslivets misbrukere og dra ut sprøytespissen som ikke tjener annet enn ineffektivitet og isolasjon. Men da er det viktig at støtteapparatet eksisterer.

Side2 setter denne uken fokus på temaet arbeidsnarkomani og hva famile, arbeidsgiver og man selv kan gjøre for å komme ut av det.

FLERE KOMMENTARER:
Skryter vi på oss poteten?
Når døden blir mote