Arbeidsledighet: Fra optimistisk manusforfatter til talentløs, ensom stalker
«Lediggang er roten til alt ondt,» sier de. Det skulle vise seg å stemme.

(SIDE2): De fleste av oss har kanskje opplevd å være arbeidsledig, i alle fall for en kort periode.
Da kan vi vel også si oss enige om at arbeidsledighet er no' dritt. For det som i utgangspunktet skulle være en slags friperiode, der du endelig skulle få tid til å drive med alle hobbyene dine, ved siden av jobbsøking, hard trening og litt avslappende yoga, ble egentlig noe helt annet.
Selv var jeg arbeidsledig i fjor vår, og liker å oppsummere det hele i fem faser, som jeg tror mange vil kjenne seg igjen i.
Psykolog Ingrid Sønstebø har kommentert de ulike fasene, og kommer nederst i artikkelen med noen råd til de som går ledig på arbeidsmarkedet.
Fase 1: Optimisme
Utgangspunktet var godt. Klart jeg hadde hørt at det var vanskelig å få jobb som journalist, men ikke for sånne som meg. Jeg var jo full av idéer, pågangsmot og iver. En skikkelig «go-getter», og alle vet at «go-gettere» får jobb. I tillegg hadde jeg utdanning og arbeidserfaring fra selveste London, det måtte vel utgjøre en attraktiv CV?
Og egentlig var det jo bare litt digg med litt fri. Kanskje jeg skulle skrive et filmmanus? Eller ei lita bok? Jeg kom jo til å få masse tid nå, frem til jeg landet drømmejobben.
Uansett så skulle det ikke stå på inspirasjonen, for nå skulle jeg endelig få drive med deg jeg likte aller best! Jeg så for meg å sitte på koselige kaféer med PC-en og kaffekoppen på bordet, mens jeg så ut av vinduet med et smil om munnen. Verden lå for mine føtter, og endelig skulle jeg få vise meg frem.

Psykologens kommentar:
Du var optimistisk og entusiastisk, det er et godt utgangspunkt! Slik føles det for flere som søker jobb etter endt utdanning. Andre kan føle seg mer usikre og mindre optimistiske når de søker jobb. Dette varierer alt etter tidligere erfaringer og personlighet.
Fase 2: Benektelse
Det viste seg tidlig at selv om jeg hadde aldri så lyst til å vise meg frem, så var det ingen som var interessert i å se på meg. Jeg søkte på alle journaliststillingene jeg kom over (med unntak av et par), og fulgte opp hver søknad over telefon.
Jeg skrev lange lister over redaktører jeg skulle ringe. «Hei du, det er Kjersti Westeng som ringer. Jeg har søkt på stillingen som sommervikar hos dere, og lurte på hvor langt i prosessen dere har kommet?» Svarene var stort sett de samme. De hadde fått hundrevis av søknader, og kom til å gå gjennom kjente søkere først, altså frilansere og tidligere vikarer. Om de ikke fant noen der skulle de titte i bunken av eksterne søkere.
- Hva var det du het, igjen? Kristine?
- Kjersti Westeng. Jeg har studert i London, kanskje du husker søknaden min?
- Nei, det tror jeg ikke? Vi har fått så utrolig mange søknader i år, altså. Men Kristin, hør her, vi gjør det sånn at jeg ringer deg om det blir aktuelt.
Men jeg nektet å la dette ta knekken på meg. Jeg skulle ha jobb! Så jeg fortsatte å ringe og sende mail. I tillegg begynte jeg å følge alle redaktører, desksjefer og nyhetsledere på Twitter. De fulgte meg ikke tilbake.
Psykologens kommentar:
Man sier jo at lediggang er roten til alt ondt. Om ikke alt, så i hvert fall mye. Man får så god tid til å gruble, og slik grubling går gjerne i negative baner. Er det ingen arbeidsgivere som vil ha meg? Blir jeg dårlig likt? Jeg som trodde jeg var «salgbar». Men alle andre får jobb – utenom meg. Kanskje jeg ikke er så kompetent som jeg trodde? Sier jeg noe dumt? Er jeg helt ubrukelig? Hva om jeg aldri får en jobb? Hvordan skal jeg betale regningene? Kanskje jeg må flytte? Selge bilen?
Fase 3: Nedturen
Etter veldig mange avslag ble det vanskelig å holde motet oppe, selv for en halvfullt glass-type som meg selv. Det viste seg at denne London-utdanningen absolutt ikke var noe positivt, tvert imot. Avisene ville helst ha journaliststudenter som hadde studert Norge, og lokalavisene ville ha folk som bodde like rundt hjørnet fra avislokalet.
En av redaktørene i NRK sa det rett ut: «Hør, det er veldig lite sannsynlig at du får denne jobben. Vi har altfor mange søkere, og du når dessverre ikke opp.»
Jeg tok meg selv i å tenke at jeg sikkert ikke var flink nok. La meg på kveldene og kom frem til de merkeligste ting. Kanskje det var manglende kunnskap som gjorde at ingen ville ha meg? For når var egentlig sist gang jeg oppdaterte meg på konflikten på Gazastripen? Hvem var egentlig fiskeriminister i Norge nå? Og hva visste vel jeg om oljeprisen?
Kanskje var jeg ikke bare dårlig til å skrive, jeg var også mindre intelligent og kanskje også litt stygg? Jeg prøvde å dra på trening for å løpe bort frustrasjonen, men han ved siden av meg på tredemølla var så mye bedre enn meg at jeg forlot treningssenteret i sinne.
Det ble lite tid til å jobbe med det filmmanuset. De få gangene jeg prøvde å gjøre noe kreativt, så kom jeg aldri ordentlig i gang. Talentløse mennesker som ingen vil ha skriver tross alt ikke filmmanus.
Psykologens kommentar:
Arbeidsledighet gir mye fritid. Mange tenker de skal få gjort veldig mye, men det er faktisk vanlig å få gjort lite når man plutselig for all denne tiden. Dagene bare går. Man kan begynne å føle seg mer og mer ubrukelig. «Ikke vil noen ansette meg – og i tillegg får jeg ikke gjort noen ting».
Arbeidsledigheten kan virke stressende. Bekymringene står i kø. Vi trenger inntekt, og blir usikre hvis vi ikke får napp hos arbeidsgiver. Det kan føles deilig med god tid en stund – men de færreste liker det i lengden. Det å ha en jobb, gir så mye. Lønn, sosialt fellesskap med kolleger, mulighet til å utvikle seg. Jobben er viktig for oss. Den er en del av vår identitet. Vi sier jo «jeg er lege / postbud / lærer».
Fase 4: Et dårligere menneske
Da jeg ikke trodde det kunne bli stort verre tok jeg til meg en ny vane: Å stalke andre unge journalister for å finne ut om de gjorde det bedre enn meg. Dette tok til slutt opp mer tid enn selve jobbsøkingen. Jeg valgte meg ut en håndfull journalister som jeg enten kjente fra England eller hjemme i Norge, og pinte meg gjennom en daglig sjekk av deres Twitterprofiler for å avgjøre om de var mer suksessfulle enn meg.

Enkelte av dem var jo det. De likte jeg ikke. Heldigvis var det også noen som lå dårligere an enn meg, og de vurderte jeg å invitere på en kopp kaffe - kun så jeg kunne få et selvtillitsboost.
Midt oppi alt dette ringte pappa. Han synes det var veldig rart at jeg ENNÅ ikke hadde fått jobb. Jeg forklarte ham at jeg jobbet med det, men at det var vanskelig. Da spurte pappa: «Har du prøvd å ringe NRK?»
Psykologens kommentar:
Etter lengre tids ledighet vil noen isolere seg. Det kan føles vanskelig å møte andre; Møter man noen man kjenner, spør de hvordan det går. Har du fått jobb, eller? Og møter man nye mennesker, er noe av det aller første de spør om «hva driver du med?», og man må forklare at man er uten jobb. Det føles skamfullt for mange. Noen syns det er enklere å si at de er syke enn å fortelle om arbeidsledighet. Andre finner unnskyldninger for å dekke over at ingen vil ansette dem, at de har valgt «feil» utdanning, eller for å skåne eget selvbilde.
Noen arbeidsledige legger om døgnrytmen. Bruker mye tid på nettet, eller på å se TV. Det er vanlig å tvile på eget selvbilde. Det er også vanlig å ta dårligere vare på seg selv etter hvert.
Etter en tid kan man få søvnvansker, depressive tanker eller angst. Utenforskap er vondt. Noen isolerer seg. Orker ikke å søke flere stillinger, eller søker «dårligere» stillinger og selger seg dårligere inn.
Fase 5: Oppturen
Mot slutten av fase 4 begynte vårsola å skinne. Jeg kravla meg ut av den mørke sofakroken, lukket Twitterappen og bestemte meg for å ta meg sammen.
Jeg tok en kaffe med ei venninne, fikk hjelp til å skrive om søknaden litt og søkte på flere jobber. I tillegg tok jeg en siste ringerunde til alle avisene jeg hadde søkt sommervikariat i (selv de som hadde takket nei i første, andre og tredje omgang). Og vet dere hva? En av dem takket ja!
Endelig var jeg verdt noe igjen. Jeg var smart og flink! Dagene ble straks litt lysere, jeg løp endelig raskere enn han ved siden av meg på tredemølla og sov godt om nettene.
Og det filmmanuset kunne jeg jo alltids skrive neste år.
Vil du lese flere saker fra Side2? Lik oss gjerne på Facebook!