August arvet et gods: – Plutselig stod jeg med en gjeld på over 120 millioner kroner

Sjokket var til å ta og føle på, men ikke nok med det: Plutselig sto August med et stort gods på Sydsjælland i hendene. 

Og i motsetning til hva man kanskje skulle tro, hadde han aldri gått i hælene på faren sin for å bli en god bonde. Overhodet ikke.

– Det var sinnssykt. Jeg hadde ingen annen økonomisk erfaring enn å være på studiestøtte, og plutselig sto jeg med et gods med 80 millioner  danske kroner i gjeld og betalte 9500 danske kroner i renter om dagen, sier den i dag 35 år gamle danske godseieren.

9500 danske kroner tilsvarer om lag 14 800 norske kroner, og 80 millioner danske kroner tilsvarer per i dag  124,5 millioner norske kroner. 

Tredjemann i rekken

Et par år i forveien var nemlig familien blitt enige om at det var han – den tredje i rekken – som skulle arve Oremandsgård ved Præstø.

August manglet å skrive sin masteroppgave i statsvitenskap, men advokatene i boet kunne ikke drive et landbruk, og Augusts mor var lærer, så han måtte tre til med det samme.

Oremandsgård var ikke i sin beste stand da August kom til. 

Husene var slitte og tomme, det var ikke mange ansatte, og landbruket gikk som sol og vind dikterte.

–  Som revisoren min sa: «Hold an, du taper penger på mange forskjellige ting», ler August i dag.

Hørte ikke på banken

Men selv om August kun hadde økonomi til ett eller to dårlige år, ønsket han å gjenreise det godset oldefaren hans hadde grunnlagt.

–  Banken sa direkte til meg at jeg skulle la bygningene forfalle og rive dem ned, selv om de er verneverdige. Jeg gjorde noe annet, sier han og ser ut på gårdsplassen bak godskontoret.

Alle bygningene er de samme som han lekte i som barn. På det gamle kornloftet kan man fortsatt se tegningene av en basketballbane som August malte og brukte som barn. 

Det beste og det verste

Hva hadde du gjort hvis du ikke hadde arvet godseiet? 

– Jeg hadde sikkert sittet på ambassaden i London, for jeg drømte om å komme i utenrikstjenesten.

 Hva er det beste med denne jobben? 

– Fellesskapet på landet. Og hele stedet. Jeg kan fortsatt finne steder i skogene jeg ikke har vært, jeg kan huske hvor i huset farmors badekaret sto, og hvor vi lekte gjemsel.

Hva er det verste?

  – At jeg alltid har saldoen på næringskontoen min i hodet. Og jeg ser hele tiden på arbeidet mitt, som ligger rett utenfor vinduene mine. Det er en sprø jobb. Vi kaster millioner av kroner ut på åkrene og håper at solen skinner.

Fem timer og ti minutter

Ute på gårdsplassen er det liv av biler og mennesker. På den andre siden er det en hestefold, og bak den går kuer.

–  Jeg konsentrerte meg om bygningene og søkte penger til å få dem satt i stand, og så gikk jeg i gang med å leie dem ut til arkitekter, kunstnere og folk som har bruk for et sted å jobbe uten å betale de samme leieprisene som i byene.

Allerede da han overtok godset, hadde han funnet sammen med Birgitte, som han i dag har to barn med. Familien bor noen kilometer fra hovedbygningen og den bygningen som August i dag har innredet til godskontor.

–  Min kjæreste forsto ikke helt i starten at jeg ville drive et gods, og vi ble boende i København i noen år, men da korona kom, kunne hun se fordelen i å flytte hit. Og vi hadde sånn 20 hus å velge imellom, sier han med et smil.

Valget falt på det lille fiskerhuset, mens de andre bygningene er leid ut.

 August er dessuten med i henholdsvis et gin- og whiskydestilleri og et tapperibedrift, som har holdt til på Oremandsgård. 

På den måten kombinerer han hobbyen sin med arbeidet sitt, og håper at hvis høsten svikter et år, kan han tjene litt på destilleriet.

– Det er morsomt å se hva avlingene våre kan bli til. Normalt høster du bare og sender kornet videre. Her kan du selv bruke det og se hva det blir til.

August viser opp til hovedbygningen. Den er bygget av hans farfar i 1933 og emmer av datidens storhet med tjenestefolk, massevis av barneværelser, stuer med høyt tak og et gammeldags landkjøkken. 

Det hele leies i dag ut til bryllup og familiefester.

–  Det er et hus som er bygget for mennesker, og det ville være feil å la det stå tomt, sier han og viser vei over gressplenen.

Da han var barn, var det hans plikt hver femte dag å tenne hagetraktoren og klippe gresset.

–  Det tok fem timer og ti minutter hver gang, husker han og sender et vennlig blikk mot robotgressklipperen som tar seg av det i dag.

Sjette generasjon

I dag er Augusts sønner, Alfred og Otto, henholdsvis seks og tre år, så det er lang tid til de eventuelt skal overta Oremandsgård.

–  Hvis jeg får skiftet takene, blir det i hvert fall lettere for dem å overta. Men de skal kun gjøre det hvis de synes det er morsomt. Ellers skal de bare selge det, det blir jeg ikke sur over, sier han.

Inntil videre holder han fortet og kjemper videre med landbruk, utleie, whisky og gin.

–  Jeg vil nødig være den generasjonen som stenger og slukker lyset. Det var min oldefar som grunnla stedet, og når jeg ser tilbake, kan jeg godt se at de første fire generasjonene har hatt det bra. Men sånn er det alltid: Når femte generasjon kommer til, er det ikke mer penger, og alle takene skal skiftes, ler han.

–  På den andre siden kunne jeg ikke ha drømt om en morsommere jobb. Akkurat da alle advokatregningene tikket inn var det ikke morsomt, og de første årene var harde, men i dag kan jeg se meningen med det hele.

Denne saken ble hentet fra alt.dk og er redigert og gjengitt med tillatelse.