Bak veggen skjulte det seg noe: Saboterte planene til Anne og Jon
Da Anne og Jon solgte sommerhuset, sa de at de aldri skulle ha hytte igjen. Så gikk det to år, og de falt pladask for denne lille perlen ved sjøen.
Vi er ganske spontane begge to, og ting går ofte litt fort! sier Anne med et smil.
Jon nikker samtykkende, og forteller gjerne om hvordan de gikk fra å være hytteleie til å drømme om hytte igjen ganske fort.
– Datteren vår Oda sier at hele oppveksten hennes har vært en evigvarende episode av TV-programmet «Tid for hjem»!
– Vi har pusset opp to hjem, og to hytter, og det kan jo bli litt mye.
Nonnens hjem
Historien til det lille hvite huset med grønne knuter i Hällestrand er variert og lang. Heldigvis er det noen gamle naboer som minnes mye av historien, og ekteparet syns det er spennende å få vite så mye som mulig.
De forteller at det var en nonne som bodde der alene aller først, men det fikk hun etter hvert ikke lov til. Så hun donerte huset til en familie, som bodde på øya ovenfor.
De levde av fiske på den tiden, og de var mange mennesker i et lite hus.
På den tiden var huset enda mindre enn det er i dag, da baderomsdelen er bygd på en gang på 70-tallet. Den sjarmerende skakke sjøbua på nedsiden vitner om livet som engang var her.
Den har blitt støttet opp, så ikke vinden skal dra den med seg på sjøen, og familien har innredet sengeplasser til gjester der inne.
– Da vi så beliggenheten her, og det søte lille huset, så falt vi pladask!
Paret hadde sagt at de aldri skulle ha hytte igjen, med mindre de kunne dyppe føttene i sjøen.
De hadde solgt en stor hytte, med en enda større hage. Den var beplantet og det var veldig mye å holde ved like. I tillegg er de hageglade mennesker, og har en stor hage å ta vare på hjemme også.
Planen var at de skulle reise mer og slappe av litt. Men da Norge ble stengt ned, meldte raskt savnet etter hytte seg. De begynte å titte litt i Sverige, og det lille huset i Hallestrand dukket fort opp.
De kunne ikke reise over grensa for å se selv, men et vennepar med hytte i Sverige tok turen innom for dem.
– Vi fikk en hel film fra hytta, og følte fort at den måtte vi ha! sier Anne.
Huset hadde blitt brukt som sommerhus de senere årene, men veldig sporadisk, og det var ikke tatt så godt vare på.
– Husets tilstand skremte oss ikke.
– Vi hopper litt fort inn i ting med begge beina, sier Jon med et smil.
Huset var lappet på innover i flere lag, men det var ikke gjort noe utvendig. Nå har de ved hjelp av dyktige håndverkere fått etterisolert og kledd om hele huset. Innvendig har de gjort mye selv, og de holder fortsatt på.
– Da vi kom inn døra, ble vi møtt av en trapp! Vi så fort at den måtte flyttes.
Nå har de en provisorisk trapp i andre enden av huset, i påvente av at gulvet skal ordnes.
– Vi må vente med den ordentlige trappa vi skal ha der, siden gulvet ikke er i orden enda.
Et lappeteppe
Anne på sin side elsker å tegne og skissere opp hvordan de skal ha det i huset, mens Jon er den praktiske. Før de tok over hadde de allerede sett for seg og tegnet opp hvordan de skulle ha det.
Da arkitekten fikk tegningene hennes, var det ikke store endringene han måtte gjøre. De har bygd på en ark ned mot vannet, for å få mer plass oppe. Der var det bare to små soverom, med svalganger på hver side under skråtaket.
– Der oppe lå Oda og sov med svaler på hver side av senga, sier Anne.
Nå har de fått god plass oppe, med kontorløsning, stort soverom, garderobeløsning og en liten loftstue. Skyvedøren jobbet de lenge med, men nå trives de godt med den løsningen. På den måten slipper de å bruke opp verdifull gulvplass på dører som må åpnes.
– Flere av snekkeren som så huset for første gang, sa at det bare var å rive det.
– Det hadde sikkert blitt rimeligere for oss, men det var ikke det vi ville! sier Anne.
– De snekkerne vi har i dag legger sin stolthet i å bevare og tilpasse.
Paret har arbeidet seg lag for lag innover, med spenning og forventning til hva som finnes under. Det har vært tapeter fra ulike tidsepoker og gamle aviser og brev. De fant også gamle skolebøker inni veggen da de rev, og de viste seg å være Godtfred sine.
Han var fem år da han flyttet til huset sammen med familien sin. Godtfred er hyttenaboen sin oldefar, og de syns det var koselig å få bøkene.
– Det siste vi har fjernet var platene på den ene veggen på kjøkkenet.
– Jeg var glad da jeg så det var en vakker tømmervegg under, sier Anne.
Men da de så at det var en dør der også, brast drømmen om tømmervegg bak senga på soverommet.
– Så nå har vi en dør bak kjøkkenbenken! Det er en bit av historien, det også.
Utenfor har de et lite vaskerom, der de kan vaske klær.