Natachas ­bunader vekker oppsikt – slik svarer Husfliden

– En bunad er ikke bare en bunad. Selv om man har til­hørigheten sin i Norge, er det mange som også har røtter andre steder, og det kan man vise gjennom et spesialsydd klesplagg, sier bunadsdesigner Natacha Sæhle (36) fra Bergen med ettertrykk.

Hun har skapt sitt eget ­bunadskonsept kalt «afro­bunad». Konseptet beskriver hun som et møte mellom norske tradisjoner og flerkulturelle røtter.

Sæhle forteller at hun får ­bestillinger fra hele Norge, og at responsen på bunadene har vært enorm, spesielt i sosiale medier.

– Noen mente at jeg ikke kunne kalle plaggene jeg syr for bunad, at jeg heller burde kalle dem for festdrakt, men der var jeg uenig. «Bunad» er ikke en beskyttet tittel. Jeg har sydd flere tradisjonelle bunader, og jeg har sydd festdrakter. Uttrykket i «afrobunaden» kombinerer flere kulturer og tradisjoner. Selv har jeg en mor fra Norge og en far fra Chile.

Kjole av gardiner

Natachas sy-eventyr startet med mormoren, Tove Jellestad Sæhle (78), som selv sydde mye og ga kunnskapene sine videre til barnebarnet.

– Jeg var et såkalt ADHD-barn og hadde problemer med å sitte stille, forteller Natacha.

Mormoren bekrefter at det til tider var en utfordring å ha Natacha som elev, men når hun fikk gjort noe kreativt med hendene, fant hun roen.

– Hun satt og så på meg, og så spurte hun om alt mulig. Hvordan gjør du det? Hvorfor gjør du det? Natacha tok alt til seg og lærte seg siden det meste selv. Hun lærte av å se, forteller Tove.

Sin første kjole sydde Natacha da hun var 11 år.

– En dag fikk jeg en telefon. Natacha hadde funnet noen gammelrosa velur-gardiner som lå i en pose i kjelleren og lurte på om hun kunne bruke stoffet til å sy seg en kjole – med puffermer, forteller Tove.

– Jeg skulle sy kjolen, som hadde rysjeskjørt, til karneval på skolen, forklarer Natacha.

Mormor forklarte fremgangsmåten over telefonen og barnebarnet lyttet og lærte.

– Kjolen sydde hun for hånd. Den hadde kappe og «alt», forteller Tove.

På videregående fikk Natacha en lærer som så ­hennes talent, og sammen fant de en god løsning, slik at hun kom seg gjennom skolen til tross for utfordringene ADHD-diagnosen medførte. Siden startet hun selskapet God Win Production.

– Jeg begynte forsiktig. I starten sydde jeg klær på forespørsler fra folk som jeg kjenner og gjorde småreparasjoner. Men sy-virksomheten tok først av da jeg fikk lærlingplass hos den norske designeren Kathrine Nørgård.

Ulike tradisjoner

I afro-bunadene kombinerer Natacha tradisjonell norsk bunadskultur med tekstiler fra andre deler av verden.

– Hvordan har «afro-­bunaden» blitt mottatt?

– Jeg har faktisk fått veldig gode tilbakemeldinger fra mange som syr tradisjonelle bunader, og det syns jeg er gøy. Kanskje skyldes det at jeg syr for hånd, sier hun.

Noe kritikk er det kommet, men Natacha velger å fokusere på gleden og stoltheten hun ser i ansiktene mottagerne. Hun understreker at hun heldigvis har fått mer ros og støtte enn kritikk. Flere av de som har kjøpt seg afrobunad, sier at de opplever plagget som en måte å uttrykke sin doble identitet på.

– Målet mitt er at de som bærer bunadene, skal være stolte av hele seg, uansett hvilken etnisitet de tilhører. Da jeg vokste opp, følte jeg ofte at jeg måtte si at «jeg er norsk», men at jeg aldri helt ble akseptert som norsk. Samtidig hadde jeg begrenset adgang til mine chilenske røtter, siden Chile ligger så langt borte.

– Så da Natacha skulle lage en festdrakt til seg selv, hadde hun helst valgt et stoff fra Chile.

– Ja, da ville jeg ha sydd bunaden med et stoff fra en stamme som heter Mapuche, som faren min tilhører, men jeg klarte ikke å få tak i stoffet, så da ble det stoff med den chilenske ørkenblomsten Añañuca i stedet, sier hun.

– Det er mye jobb å sy en bunad. Hender det at du er fristet til å sette ut syjobben til en fabrikk i utlandet?

Mormor Tove er imponert og stolt over barnebarnet som har valg å følge drømmen, har tro på at det ligger mye læring i prøving og feiling.

Syr for hånd

«Afrobunadene» sys i ulike typer tekstiler, men Natascha forteller at hun opplever at de fleste stoffene er relativt enkle å sy med, men at noe av bomullen må strykes først, slik at stoffet blir «sybart».

– Jeg har sydd flere beltestakker og da bruker jeg vevet ull. Ønsker kunden ullstoffet fra en spesiell produsent, for eksempel Gudbrandsdalens Uldvarefabrik, er det helt i ­orden for meg. Det er kunden som bestemmer, sier hun.

– Det rare med de afrikanske voks-stoffene er at mesteparten av dem er produsert i Holland, og ikke i Afrika. Det var ­neder­landske handelsmenn som introduserte tekstilene i Vest-Afrika på 1800-tallet. Inspira­sjonen til mønstrene var hentet fra indonesisk batikk. På samme måte som man i Norge har bunader fra forskjellige steder, så har afrikanske land tekstiler som representerer forskjellige steder, byer og land.

– Hva er den største utfordringen med å sy afro-bunaden sammenlignet med tradisjonelle norske bunader?

– Den vanskeligste er nok å plassere stoffene riktig i forhold til mønstrene, slik at skjønn­heten i materialene kommer ordentlig frem, forteller Natacha.

– Det er mye jobb å sy en bunad. Hender det at du er fristet til å sette ut sy-jobbe til en fabrikk i utlandet?

– Nei, da mister jeg håndarbeidet. Alle bunadene jeg syr, er tilpasset kunden. Med masseproduksjon forsvinner det unike, og jeg lever for å se stoltheten i øynene til kundene når det tar på seg bunaden sin for første gang, sier Natascha.

– Hva tenker du om de som mener at «afrobunaden» ­bidrar til å gjøre bunadstradisjonen mer inkluderende?

– Afrobunaden ble skapt for dem som er – eller føler seg – norske, men som også ønsker å hedre og styrke en annen del av sin identitet. Ved å kombinere tradisjonelt norsk bunadshåndverk med stoffer og mønstre fra ulike kulturer og stammer, forener afro-­bunaden to kulturarver.

Stolt bunadeier

Elaina fikk bunaden sin tilsendt i januar 2026. Tanken er å bruke den når hun skal konfirmeres til våren. Mamma Elin Hansen Kjalnes fikk greie på konseptet afrobunad i fjor sommer, via nettet. På Vartdal på Sunnmøre der Elaina bor, er det vanlig med sunnmørsbunad.

Selv har Elin bunad fra Færøyene, siden hun er halvt færøyværing, men for Elaina sitt vedkommende var det mer «rett» med en afrobunad. Elaina er svært bevisst og glad over sin afrikanske bakgrunn. Hennes biologiske mor kommer fra Sør-Sudan, og har også bakgrunn som flyktning fra Uganda. Så da det skulle velges stoff, så ble det til at Elaina, under Natacha sin veiledning, valgte et afrikansk stoff i angelina print som inneholdt mye blått og oransje, to av den kommende konfirmanten sine yndlingsfarger.

– Hva betyr det for Elaina å ha en bunad med flere tilhørigheter?

– Elaina er veldig stolt over herkomsten sin, og selv om hun bare er 15 år, så er hun klar på at det er kjekt å ha en bunad som både er litt norsk (sydd som beltestakk) og med stoff fra Afrika.

– Har dere fått noen kommentarer fra andre?

– Jeg la ut en liten video av Elaina og bunaden på ­nettet. Til nå har vi kun fått ubetinget positive uttalelser.

Norsk Flid om «afro­bunaden»

– Husfliden i Bergen syr tradisjonelle bunader for hele Vestland fylke, noe som omfatter nesten 30 forskjellige varianter. Det er viktig for oss å kunne videreføre bunadstradisjonene. Når det gjelder «afro­bunad»-prosjektet, så mener vi på generelt grunnlag at det også er plass for andre festdrakter enn de tradisjonelle bunadene, sier Irene Tørhaug, daglig leder ved Norsk Flid Husfliden.

– Det er en økende trend at man syr bunader og festdrakter av ikke-tradisjonelle stoffer. Er dere i Norsk Flid Husfliden urolige for at de tradisjonelle norske bunadene på sikt skal bli «ugjenkjennelige»?

– Hos Husfliden i Bergen har vi valgt å holde oss til det som tradisjonelt hører til bunadene her på Vestlandet. Vi ser at interessen for dette er større enn noen gang. Vi ser også at det er blitt populært med ulike festdrakter og ulike varianter av skjorter. Det er noe hver enkelt må velge, sier Tørhaug.