Jeg og konas venninne drakk vin sammen. Da fikk jeg høre noe jeg på ingen måte klarte å tro på
For ett år siden fikk jeg vite sannheten om Martine.
I ti år har jeg vært pappa til Martine. Hun var min søte, lille datter, som jeg elsket og var grenseløst stolt av. Av hensyn til henne holdt jeg ut i samlivet med min kone i mange flere år enn jeg burde ha gjort.
For Martines skyld lot jeg være å flytte, selv om det ikke var kjærlighet igjen mellom hennes mor og meg. Jeg ville at mitt barn så lenge som mulig skulle få vokse opp med mammaen og pappaen sin.
Nå vet jeg at alt var bygd på en løgn. Barnet jeg fikk vite at jeg var far til, har en annen pappa. Britt hadde gått til sengs med flere enn meg i perioden da hun ble gravid. Det faktum at hun løy for meg om en så viktig og vesentlig ting, har gjort meg forferdelig bitter og sint. Jeg kan ikke tilgi at hun har lekt med følelsene mine.
Britt ble gravid omtrent med én gang vi møtte hverandre, og skal jeg være ærlig, var jeg ikke spesielt fornøyd med at ting gikk så fort. Vi kjente hverandre knapt da det skjedde, og jeg var usikker på mine følelser for henne.
Men jeg er en gammeldags mann og tar mitt ansvar. Å la Britt i stikken ville ha vært helt feil. Vi hadde vært to om å lage barnet, vi skulle bli to om å ta ansvaret for det. Og slik ble det.
Martine ble født, og det var mitt livs mest fantastiske opplevelse å se henne komme til verden.
Selv om forholdet mellom hennes mor og meg ikke var perfekt, tenkte jeg at vi skulle få det bra sammen. Jeg gjorde mitt for at hverdagene skulle være gode, og stort sett hadde vi det greit de første årene som småbarnsforeldre.
Jeg mente at vi burde gi den lille jenta vår en søster eller bror, og det var Britt enig i. Hun lot være å bruke prevensjon, men ingenting skjedde.
Årene gikk, og vi ble enige om at det tross alt ikke var så viktig å ha mange barn. Britt likte friheten hun etter hvert fikk. Hun hadde en sønn fra før og følte at hun hadde hatt nok ansvar. Jeg måtte respektere det.
Da jeg en gang på en fest, etter å ha fått litt for mye å drikke, nevnte dette for venninnen hennes, sa venninnen: «Kanskje du ikke kan lage barn?» Jeg sa at vi jo hadde fått Martine, og at dette derfor var en merkelig uttalelse. Da slengte hun ut: «Tenk om hun ikke er din.»
Opp gjennom årene har mange, og min familie særlig, kommentert hvor ulik Martine er meg og min familie. Det rare er at hun ikke ligner på moren sin heller. Der vi er kortbente og lange i ryggen, er Martine helt motsatt. Selv om både jeg og Britt er mørke, er Martine nærmest hvithåret.
Det var mange som tvilte
Nå, i ettertid, vet jeg at mange rundt meg tvilte på om jeg kunne være faren. Det utrolige er at jeg var helt sikker på at hun var min. Derfor tenkte jeg ikke mer på kommentaren fra Britts venninne. Jeg så på det som fylleprat.
Britt er ikke alltid lett å ha med å gjøre, og i de siste årene vi var sammen, slet jeg mye med dette. Jeg var lei av å få kjeft og sur kritikk, sliten av at hun kom på kant med alle rundt seg.
En dag for omtrent ett år siden våknet jeg opp og visste at jeg rett og slett ikke orket mer. Jeg var ferdig med forholdet. Martine ble sønderknust da jeg fortalte at jeg skulle flytte.
Bare det å se henne så trist, gjorde at jeg gikk enda en runde med meg selv for å vurdere muligheten for å bli, men det ble som jeg hadde tenkt. Begeret var fullt.
Britt ble rasende på meg, først og fremst fordi hun ikke hadde råd til å beholde huset hun var så glad i. Hun oppsøkte meg på arbeidsplassen min og skjelte meg ut i andres påhør. Konfliktene ble så store at jeg i desperasjon lettet mitt hjerte overfor hennes beste venninne, i håp om at hun kunne bearbeide Britt litt. Hun har holdt ut med Britt siden de var barn, og hun kjenner hele hennes historie.
Venninnen og jeg drakk vin sammen. Vi ble litt fulle, og jeg fikk høre noe jeg på ingen måte klarte å tro på: Martine var ikke mitt barn.
Da jeg våknet neste morgen, hadde jeg hodepine, men hadde klart i minnet hva jeg var blitt bedt om å gjøre; å ta en DNA-test av meg og datteren min. Selv om jeg var i tvil, gikk jeg inn på Internett og kjøpte to sett med DNA-utstyr.
Martine og jeg rullet noen bomullspinner i munnen neste gang vi var sammen. Jeg sa til henne at noen hadde sagt at vi burde ta en slektskapstest, uten at jeg trodde det var noe ved det. Hun forsto nok ikke hva jeg mente, men godtok det.
Da jeg hadde sendt av gårde prøvene, lo jeg av min egen dumhet. Hvordan kunne jeg tro på slikt oppspinn? Nå skulle jeg én gang for alle vise Britts venninne hvem som var Martines far.
Les også (+): Mannen min «hjalp» venninnen min hele tiden. Jeg måtte finne ut hva de egentlig holdt på med
Så kom sannheten
Svaret på DNA-prøvene kom. Med 98 prosent sikkerhet ble det konstatert at Martine ikke er mitt barn. Jeg var i sjokk og konfronterte Britt med resultatet. Hun ble likblek og mumlet at man ikke kan stole på disse prøvene som man får kjøpt på nettet.
«Da håper jeg at du sier ja til å ta en offentlig godkjent DNA-test», sa jeg og gikk.
Samme kveld kom Britt til meg. Hun sa at ingen ting i verden kan forandre at jeg er Martines pappa; fordi jeg er det i hjertet. Hun sa at hun hele tiden har trodd at det var jeg som var far til datteren hennes, men innrømmet at hun hadde ligget med en annen mann i den tiden da hun møtte meg.
For meg ble det umulig å høre på henne. Selvfølgelig har hun visst sannheten. Hun løy for meg og bygde hele vårt ekteskap på en løgn. Å være pappa i hjertet er ikke lett når du har fått vite at barnet ditt ikke er ditt likevel.
Nå har jeg ikke sett Martine på ett år. Følelsesmessig ble det umulig for meg å høre henne kalle meg for pappa. Sannheten er at en annen mann er faren hennes. Selvfølgelig forstår jeg at Martine ikke kan klandres, men jeg mener det er moren hennes og ikke jeg som har skylden for at jeg nå er ute av livet til dem begge.
Jeg vet at jeg blir sett på som den stygge ulven, jeg vet at folk mener jeg svikter et barn som er glad i meg, men jeg føler meg så nedkjørt og trist at jeg ikke klarer å stille opp som far.
Jeg har nå fått konstatert at jeg aldri har vært i stand til å få egne barn. Nå vet jeg hvorfor vi ikke fikk et barn til.
Jeg er lei meg på Martines vegne, for hun er en nydelig jente, men jeg håper at hun en dag kan forstå meg og mitt valg.
Det hennes mor gjorde mot meg, finnes det ingen unnskyldning for. Hun spilte på min ansvarsfølelse da hun ble gravid, selv om hun visste at jeg kanskje ikke var faren til barnet hun bar på. Mer sjofel adferd finnes ikke. Det skulle ha vært straffbart å lure noen om en så viktig ting som farskap.
Jeg håper at Martine fordømmer det moren har gjort. Jeg akter ikke å redde skinnet hennes i denne saken.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.