Etter foreldremøtet fikk vi vite sannheten om datteren vår

Nå er Linda stadig på farten, og det er deilig å høre den trillende latteren hennes. I ettermiddag kom hun heseblesende hjem og fant frem badetøyet sitt. Hun og et par venninner skulle i svømmehallen, og deretter skulle de besøke en klassevenninne som er syk.

Linda fyller snart 15 år. Sammenlignet med hvordan hun var for ett år siden, er hun knapt til å kjenne igjen. Nå er hun den glade, livlige jenta jeg husker hun var som småjente.

For ett år siden bodde vi i min barndomsby. Torbjørn, mannen min, hadde en god stilling i en veldrevet bedrift, mens jeg drev en hobbybutikk sammen med en god venninne. 

Vi bodde i eget hus, og etter at vi fikk Linda, og Lars fire år etter, følte vi at livet falt helt på plass. Barna våre har alltid vært snille og lette å ha med å gjøre. Linda tok seg mye av Lars og hadde ingenting imot å ha ham med seg når hun skulle noe.

Da hun begynte på skolen, tok hun leksene på alvor og var en ivrig elev som elsket å lære. Den gangen tenkte jeg at Linda med sin entusiasme og evne til å lære kom til å nå langt i livet. Men mot slutten av barneskolen endret hun seg og ble mer trassig. 

Hun svarte oss frekt, sluntret unna lekser, og vi tok henne også i å skulke skolen. Det ble møter med kontaktlæreren, og Linda var helt taus da han sa at hun sløste bort de gode evnene sine hvis hun ikke skjerpet seg.

Både Torbjørn og jeg tok hennes manglende interesse for skolen som et pubertetsopprør, og vi var livredde for at hun skulle havne i et dårlig miljø. Men heldigvis var hun mye hjemme om kveldene. 

Hun satt på rommet sitt, hørte på musikk og ville være mest mulig i fred. Håpet vårt var at hun også gjorde lekser.

Fikk vite sannheten

Sannheten kom til oss helt tilfeldig. Jeg hadde vært på foreldremøte. Da jeg skulle til å sette meg inn i bilen for å kjøre hjem, ropte en av de andre mødrene på meg. «Jeg har noe vanskelig å fortelle deg», begynte hun langsomt. «Jeg tror ikke du og mannen din er klar over hvor vondt Linda har det på skolen.» Jeg stirret på henne. Hva mente hun?

«Linda blir utsatt for grov mobbing. Datteren min gråt da hun fortalte meg om hvor fælt Linda har det i klassen. Men min Nina våger ikke å opponere mot mobberne. Det er det heller ingen andre som gjør, og dermed er det ingen som forsvarer Linda.»

Jeg ble helt forfjamset. At noen kunne plage datteren min, var en tanke som ikke hadde falt meg inn, og Linda hadde aldri nevnt noe om dette. Likevel forsto jeg at det damen fortalte, var sannheten. For Linda hadde ingen venner! 

De gangene hun var ute sammen med noen, var når barnebarnet til naboen kom på besøk. Men det var bare én gang i uken, og da gjerne på ettermiddagen.

Jo mer jeg tenkte etter, desto flere brikker falt på plass. Jeg husket de tilsølte klærne hennes i skittentøy­kurven. At skolesekken hennes flere ganger var blitt stjålet, var også merkelig.

Da hun var yngre, skravlet og lo hun og snakket om læreren og klassekameratene ved middagsbordet, men de siste årene hadde hun vært helt taus om alt som hadde med skolen å gjøre. Tidligere hadde Linda hatt glupende appetitt, nå satt hun ofte bare og pirket i maten og var blitt svært tynn.

Da jeg kom hjem den kvelden, satt Linda som vanlig på rommet sitt, så jeg fikk snakket med Torbjørn om hva jeg hadde fått høre. Han ble like rystet som meg. «Stakkars jenta vår! At jeg ikke har forstått dette tidligere», sa han. 

Torbjørn kom med flere eksempler som han ikke hadde nevnt for meg. Som da han en dag kom tidlig hjem fra jobben og hørte at Linda satt på rommet sitt og gråt. Hun ville ikke snakke om det, så han hadde latt henne være i fred og tenkt at det kanskje hadde noe å gjøre med en gutt.

Han hadde også oppdaget at penger var blitt borte fra lommene hans. Han hadde håpet at han selv ikke husket hva han hadde brukt dem til, og hadde derfor latt være å beskylde Linda eller Lars for å ha stjålet pengene.

«Jeg tror Linda skammer seg over at hun blir mobbet, og at hun derfor ikke har sagt noe til oss. Jenta vår må jo føle seg totalt alene som går og bærer på alt dette vonde alene», sa jeg og kjente at stemmen skalv.

Les også (+) Jeg hadde akkurat sendt ut bryllupsinvitasjoner. Så dukket min gamle flamme opp

Fikk endelig fortalt alt

Etter at Lars hadde lagt seg, gikk jeg opp til Linda og sa at vi måtte snakke med henne. «Jeg skal sove, vi kan snakke i morgen», sa hun mutt. Jeg ga meg ikke, og til slutt fulgte hun motvillig med ned og satte seg i sofaen. Da så jeg plutselig hvor tom hun var i blikket, og jeg så at hun hadde en rift på kinnet, som hun forsøkte å skjule med håret sitt.

Vi sa det som det var. Jeg fortalte hva moren til en av klassekameratene hadde sagt. Vi sa også hva vi hadde observert, og at vi trodde alt dette var beviser på at hun ble mobbet. Det tok tid før vi klarte å stikke hull på byllen og få Linda i tale.

Det var først da Torbjørn sa at han kom til å gjøre alt som sto i hans makt, ja, flytte til et annet sted om så var, for at hun skulle få det bedre. Da begynte Linda å gråte. Hun gråt og gråt og ble igjen den lille jenta som trengte trøst og armer rundt seg.

«Mange ganger var jeg så trist og lei meg at jeg ville helst bare dø», hikstet hun. Etter hvert ble hun roligere og fortalte at hun var totalt stengt ute fra det sosiale livet i klassen. Det var en hard kjerne på fire jenter som dominerte klassen fullstendig. Det var om å gjøre for de andre å tekkes disse jentene, ellers fikk de ikke være i fred. Linda hadde protestert og ikke orket å gjøre det de befalte, dermed var hun blitt mobbeofferet deres.

Linda begynte å gråte igjen da hun fortalte noe av det hun hadde vært utsatt for. «Jente­ligaen» tok ofte maten hennes og slengte den på gulvet. De helte yoghurt i ranselen hennes, hev skolebøkene ut av vinduet og slapp luften ut av sykkeldekkene hennes. 

Linda, som hadde vært taus om alt det vonde gjennom så lang tid, fortalte nå villig vekk. Ordene, sammen med tårene, fosset nærmest ut av henne. «Hver eneste dag får jeg høre hvor stygg jeg er. Hver dag gjør de narr av meg, og de slår og sparker også.»

Torbjørn reagerte med et voldsomt sinne og ville ringe til rektor, selv om det var sent på kvelden. «Ikke gjør det, pappa», ba Linda med tynn stemme. «Alt blir bare verre. Hvis disse jentene får kjeft, skjønner de at det er jeg som har sladret.»

Alt kom frem den kvelden. Vi fikk vite at Linda hadde tatt penger fra Torbjørn, fordi hun måtte kjøpe tilbake mobiltelefonen som mobberne hadde tatt. Linda hadde også fått trusler om at noe vondt kom til å skje med henne hvis hun ikke betalte dem penger, eller hvis hun sladret.

Jeg var sjokkert over at det fantes slik ungdom, og mente i likhet med Torbjørn at disse jentene burde stoppes. Alt dette forklarte også hvorfor Linda var blitt så forandret. Hun satt hele tiden anspent og på vakt og klarte ikke å konsentrere seg.

Neste dag fikk Linda være hjemme fra skolen, mens vi tok oss fri fra jobben og gikk for å snakke med rektor. Linda gråt og ba oss la det være. «Jeg lover deg, Linda, at heretter skal alt bli bra. Du skal slippe å gå mer på denne skolen», forsikret jeg henne før vi gikk.

Les også (+) Datteren min har ikke tid til å være mamma

Flytting ble redningen

Det ble flere møter, både med rektor, foreldre og mobberne. Vi listet opp alt hva de hadde gjort, og vi og de andre foreldrene ble enige om at de fire jentene skulle betale Linda en erstatning.

Heldigvis var det ressurssterke foreldre som tok dette på alvor, men for Linda var skaden allerede skjedd. Hun hadde mange traumer med seg i bagasjen.

Vi overflyttet Linda til en skole i en annen by, og hun fikk bo hos et vennepar av oss til vi var klare til å flytte. Å flytte ble løsningen på alt, selv om det kanskje er det samme som å si at mobberne vant til slutt.

Vi solgte huset og kjøpte oss en stor leilighet med sentral beliggenhet og var klare til å starte på nytt. Torbjørn fikk ny jobb, og jeg solgte meg ut av butikken. Nå jobber jeg i en dagligvareforretning og trives med det.

Livet vårt er på mange måter blitt annerledes, og vi har opplevd endringer som vi i utgangspunktet aldri hadde tenkt på.

Det viktigste av alt var å gi Linda en ny start. Hun har kommet i en klasse med godt miljø, hvor alle er inkludert og akseptert, og Linda har fått mange nye venninner. Hun gjør det mye bedre på skolen, og i den nye klassen er det mer prestisje i å få gode resultater.

Linda er igjen den gode, glade og åpne jenta. Torbjørn og jeg har fått en tenårings­jente som får leve og utvikle seg under normale omstendigheter med både venner og aktiviteter.

Lars trives også, selv om motviljen hans var stor i begynnelsen. Men nå er han i et fotballmiljø og har fått gode venner.

Det viktigste av alt for Torbjørn og meg er selvsagt at barna våre har det bra.

Artikkelen ble opprinnelig publisert på sidene «Leserne forteller» i Hjemmet. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.