Den nye barnevakten ble med oss på ferie. En kveld fortalte datteren vår hva hun hadde sett

Det er en stille kveld i leiligheten, som jeg kjøpte for et halvt år siden. 

Mine to barn, Lilli og Emil, ble hentet av Andreas, faren deres, for tre timer siden. 

De hadde stjerner i øynene fordi de skulle hjem til «søte Ida», og det gjør fortsatt vondt å høre på.

Jeg ønsker barna mine alt godt i livet, men akkurat deres glede over Ida har jeg fortsatt vanskelig for å dele med dem.

Andreas og jeg møtte hverandre da vi var 19 år gamle. Vi forelsket oss og hadde stort sett de samme ønskene for livet vårt. Vi utdannet oss begge senere til ingeniører og fikk gode, spennende jobber da vi var ferdige med studiene. Vi kjøpte et gammelt hus utenfor byen som vi pusset opp, vi giftet oss og fikk senere våre to barn sammen. 

Det var, rent ut sagt, noen svært lykkelige år.

Samtidig som vi skapte vår lille familie, gjorde jeg karriere. Jeg har alltid vært glad i å jobbe og hadde også et klart inntrykk av at Andreas var stolt av meg, fordi det meste lyktes for meg. Selv følte jeg meg heldig. Hjemme delte vi på det meste, men Andreas tok likevel en større del av slitet. 

Jeg trengte ikke å ha dårlig samvittighet, for han elsket å være sammen med barna og trivdes med tingene slik de var. Eller, det sa han i hvert fall at han gjorde.

Etter hvert som jeg steg i gradene, merket jeg likevel godt at Andreas ble mer og mer frustrert, fordi jeg ofte måtte jobbe så mye overtid.

– Du er nødt til å prioritere, sa han, og jeg forsto godt hva han siktet til, men det var bare ikke så lett å gjøre noe med arbeidspresset.

Etter hvert som tiden gikk, og Andreas virket mer og mer irritabel, var det faktisk jeg som fikk ideen om at vi skulle skaffe oss en ung jente i huset. Andreas hadde jo også jobben sin, og rent praktisk ville alt bli lettere hvis vi hadde en som bodde hos oss, som kunne ta seg av huset og se etter barna. 

Pengene hadde vi jo.

Barna elsket henne

Ida var en pen og smilende 25 år gammel kvinne, som nettopp hadde droppet ut av en høyere utdanning og nå ville ta et sabbatsår før hun begynte å studere til sykepleier. 

På ansettelsesintervjuet fortalte hun at hun var glad i barn og også likte godt å lage mat. Hun virket rett og slett så søt og mild at det ikke tok oss mange minutter å bestemme oss for at det skulle være henne.

Fra første dag var barna også glade i Ida. Andreas senket skuldrene og ble også mer avslappet. Han smilte mer, lekte med barna og var seg selv igjen.

For meg var det perfekt, for nå kunne jeg passe jobben min, uten å måtte kjempe med konstant dårlig samvittighet. På det tidspunktet hadde jeg nettopp blitt forfremmet og var under et enormt arbeidspress, fordi virksomheten vår skulle fusjoneres med en annen. 

Derfor var jeg nærmest bare hjemme for å sove, og jeg innrømmer blankt at jeg så altfor lite til både Andreas og barna.

Likevel var det helt slutt med bebreidelsene fra Andreas’ side. Når jeg trådte inn døren, satt han enten og så på tv eller leste i en bok. Kjøkkenet var ordnet, og ofte kunne jeg høre Ida lese høyt for barna inne på rommet deres.

Sexlivet vært hadde derimot stoppet helt opp. Jeg var trøtt når jeg først traff puten, og jeg tenkte at det vel var slik det var for de fleste ektepar som hadde vært sammen lenge. Ellers hadde vi det jo også bra, jeg hadde begynt å tjene virkelig mye penger, så vi kunne leve det livet vi hadde lyst til, og vi kranglet heller ikke lenger.

Det var faktisk min idé at Ida også skulle bli med oss på den årlige sommerferien. Vi hadde leid et hus på Mallorca. Barna hadde lenge mast om at hun skulle bli med, og et sted tenkte jeg at det både ville være en hjelp, men også være rimelig overfor henne, hvis hun altså hadde lyst til å bli med. 

Det hadde hun, og Emil og Lilli jublet da de fikk vite det.

Måtte komme etter

Dagen før vi skulle av gårde, dukket det opp en akutt personalsak på jobben min, og jeg innså raskt at jeg ikke kunne reise før den var løst. Jeg lovet likevel både barna og Andreas at jeg skulle ta et fly til Mallorca et par dager senere.

Andreas protesterte ikke, slik jeg ellers hadde forventet. Tvert imot lovet han at de skulle ha maten klar, og at han også skulle hente meg på flyplassen i Palma når jeg hadde landet. Jeg husker at jeg på det tidspunktet tenkte at jeg rett og slett hadde verdens mest forståelsesfulle mann.

– Tør du virkelig det? spurte søsteren min vantro da jeg fortalte henne at Ida og Andreas skulle reise alene til det leide huset på Mallorca med barna.

– Ida er søt og tiltrekkende, og Andreas er en virkelig kjekk mann, fortsatte hun.

Det lo jeg bare høyt av og kalte til og med søsteren min for ”gammeldags og småborgerlig”. Andreas og jeg hadde jo vært sammen siden vi var 19 år gamle, det hadde aldri vært utroskap mellom oss, og Andreas ville heller aldri falle for en kvinne som var så mye yngre enn ham selv.

Da jeg sent på kvelden landet på Mallorca, la jeg ikke noe i at Andreas var litt taus da vi kjørte over øya til huset vi hadde leid. Jeg la heller ikke merke til at Ida gikk tidlig til sengs da vi kom fram, og at barna virket glade for å se meg, men også var litt stille.

Datterens innrømmelse

Da jeg senere gikk inn for å legge Lilli, sa hun plutselig alvorlig:

– Jeg så pappa kysse Ida.

– Det var vel bare på kinnet, skyndte jeg meg å si, fordi hun så så bekymret ut.

– Nei, på munnen, holdt hun fast.

Jeg fikk henne til å falle til ro, og med litt forsiktig utspørring forsto jeg at Lilli hadde overrasket Ida og Andreas i gangen da hun kom opp ovenpå for å hente badedrakten sin.

Da jeg kom tilbake til stuen, fortalte jeg Andreas hva Lilli hadde sagt. 

Jeg trodde han ville bryte ut i latter og avfeie det hele, i stedet kremtet han og ble blek.

– Eva, vi er nødt til å snakke sammen, sa han, og fortalte deretter en historie som i første omgang hørtes så banal ut at, hvis det hadde skjedd med en annen, ville jeg hatt vanskelig for å tro at den var sann.

Det viste seg at Andreas lenge hadde følt seg ensom i ekteskapet vårt, også før Ida kom inn i livet vårt. Da hun først var der, hadde både han og barna følt det som om de endelig fikk en ordentlig familie. Barna elsket Ida, og han elsket at det var lys på kjøkkenet og en duft av mat og glade stemmer når han trådte inn døren hjemme. 

Ida lyttet også til ham, og han følte seg ikke lenger så forsømt.

La kortene på bordet

Tingene hadde utviklet seg mellom dem i løpet av de mange kveldene da jeg kom sent hjem. Det var selvfølgelig ikke meningen at Lilli skulle ha sett dem sammen her i huset på Mallorca, men nå var det skjedd, så han kunne like godt legge kortene på bordet; dette var seriøst, og de var dypt forelsket.

Den uken på Mallorca ble nok den verste ferien jeg har hatt i hele mitt liv. For barnas skyld holdt både Andreas, Ida og jeg følelsene i sjakk gjennom hele uken, men jeg var utmattet og lettet da vi endelig dro hjem.

Hadde jeg ikke hatt søsteren min og venninnene mine til å holde meg oppe i de påfølgende ukene og månedene, vet jeg ikke hvor jeg hadde endt opp. For alt var et stort kaos inni meg, samtidig som barna skulle ha klar beskjed, Andreas flyttet, huset ble lagt ut for salg, og jeg måtte finne et annet sted å bo.

Heldigvis er jeg robust av natur, så jeg er på vei videre. Jeg har etter hvert forsonet meg med at Andreas har flyttet sammen med Ida og at jeg derfor må dele barnas hverdag med dem. Jeg må også innfinne meg med at barna fortsatt forguder Ida og alltid gleder seg når de skal hjem til Andreas og henne.

Jeg skulle ønske jeg hadde noe dårlig å si om henne, men det har jeg ikke, og det er nok like greit. For Ida er alt det jeg ikke er. Hun er selvoppofrende og er der for både barna og Andreas, så hun er jo god nok. 

Hun har også forsøkt å si unnskyld til meg og forklare seg, men jeg er ennå ikke der hvor jeg er klar til å snakke seriøst med henne, til det er jeg altfor såret.

Lærdommen

Når alt kommer til alt, ligger jeg vel som jeg har redt. For jeg elsker barna mine, jeg elsket familien min, men jeg elsker også jobben min. I dag har jeg likevel innrettet meg slik at jeg jobber hardt når barna er hos faren sin. 

Når de så er hos meg, tar jeg meg derimot tid til å være der for både dem og meg selv.

For én god ting har alt dette lært meg: Det finnes annet enn arbeid her i livet, og det øver jeg meg akkurat nå på å verdsette. Det tar tid, men det er en god prosess for meg. Jeg er ikke vant til å tilbringe lørdag formiddag i en svømmehall eller tirsdag ettermiddag med å snakke med de andre foreldrene mens barna mine spiller håndball. 

Jeg må innrømme at jeg tror det er sunt for meg, så noe godt har det da skjedd. Jeg håper også at jeg en dag møter en ny mann jeg kan dele livet mitt med. 

Det må nok bare være en som føler seg mer likeverdig med meg enn det Andreas var i stand til å føle seg. 

Denne artikkelen ble først publisert på Alt.dk og er en redigert versjon.