Mine foreldre tar fra meg arv av en veldig vond grunn

Kjære fine foreldre

Mamma og pappa, dere er virkelig verdens snilleste mennesker, og jeg elsker dere og kunne ikke ha ønsket meg bedre foreldre. Skulle jeg ha oppsummert alle følelsene rundt den barndommen dere ga meg og Frode, ville det ha bestått av ett ord: Takk!

Men nå er dere på villspor. Etter at jeg var sammen med dere på hytta i helgen, har jeg grått og grått. Jeg skulle ønske at jeg ikke følte som jeg gjør, men i ærlighetens navn må jeg si: Dere opptrer urettferdig!

Dere, som bestandig har vært så ekstremt opptatt av rettferdighet, gjør nå det motsatte av det som ligger i verdiene dere forfekter. 

Jeg har alltid tenkt at stygge og bitre arveoppgjør ikke vil kunne ramme vår familie. Vi har vært så sammensveiset og enige om alt. 

Da vi var små, telte dere sjokoladene vi fikk som lørdagsgodt, og brus ble målt med millimetermål i glasset for at vi skulle være sikre på at vi fikk det samme. Dere ba oss på hytta i helgen, og jeg gledet meg til å være sammen med dere, broren min, kona hans og deres fire barn. 

Jeg vet at det har vært en slags sorg for dere at jeg ikke har gitt dere barnebarn også, men heldigvis fikk dere likevel fire, og dere har vært fantastiske besteforeldre som har stilt opp på en utrolig måte. 

Les også (+) Datteren min har ikke tid til å være mamma

Urettferdig fordeling

Jeg ser at dere og Frodes barn står hverandre veldig, veldig nær. Jeg må innrømme at jeg ble litt sjokkert da dere gjorde det klart at vi skulle snakke om arv. Barna var ute og lekte, og min umiddelbare tanke var: Er det noe å snakke om, da? 

Vi er to søsken og deler i midten. Vi har vært gode venner bestandig og kommer til å bli enig. 

Da du, pappa, kom med et papir og la det bestemt på bordet, følte jeg øyeblikkelig uro. «Er dere dødssyke?» datt det ut av meg. «Nei, men vi har fått noen gode råd og vil planlegge fordelingen. Barna skal tross alt ut i utdannelse etter hvert», svarte du. 

Barna. Jeg la merke til ordet. Hvorfor ble de koblet inn i saken? Slik jeg så det, handlet arven om Frode og meg. 

Jeg fikk raskt svar. Arven skulle deles i seks like deler. Frode, jeg og de fire barna skulle få like mye. «Det gjør det også mulig for Frode og familien å beholde hytta, hvis det er hva de vil», sa du, mamma. 

«Dette er ikke rettferdig. Jeg skal ikke ha mindre enn Frode bare fordi jeg ikke har fått barn», sa jeg til dere. Det var tydelig at dere hadde forberedt dere på den uttalelsen, for jeg fikk en lang forklaring om slektsbånd. 

Dere mente at jeg tjente så godt og hadde det så bra økonomisk at jeg ikke trengte mer, og det er for så vidt sant, men rettferdigheten, hva med den? 

Jeg er like mye deres barn som Frode, og slik dere vil ha det nå, ender han opp med å arve fem seksdeler, mens jeg får én seksdel. Så jeg er lei meg og såret. 

At dere tenker på barnebarna og deres utdannelse, er prisverdig. Jeg vet at dere forguder dem. Men sannheten er at min barnløshet i seg selv har vært en sorg. Nå har jeg fått stein til byrden. 

Det kjennes som om jeg ikke er like mye verdt, fordi jeg ikke har gitt dere barnebarn. 

Dette brevet er skrevet i frustrasjon. Jeg er like glad i dere og kommer til å fortsette å stille opp for dere.

Klem fra May