duellkongen F-15
Legenden får nytt liv – gruser F-35 på flere områder
Det nyeste jagerflyet i den amerikanske flåten har over 50 år på baken. Veteranen F-15 blir et viktig våpen også i de kommende tiårene.
Den 5. juni 2024 var en merkedag dag på Portland Air National Guard Base. Da landet det første operative eksemplaret av den nyeste F-15-versjonen hos 142nd Fighter Wing. Og det blir ikke det eneste. US Air Force har bestilt rundt 100 slike F-15EX.
I tillegg er det bestillinger eller kontraktsforhandlinger fra andre land på rundt 80 fly.
I seg selv en solid ordrebase, men desto mer oppsiktsvekkende gitt at F-15 ble utviklet på basis av erfaringer fra Vietnamkrigen på 1960-tallet. Og at det har gått 53 år siden den første prototypen fløy i 1972.
Hvordan kan det ha seg at en så gammel konstruksjon fortsatt kan være relevant for konflikter de neste tiårene, der alt tilsynelatende dreier seg om stealth, droner og AI-assisterte «loyal wingman»-fly?
Årsakene er mange og kompliserte, men noen peker seg ut: Det ene er selvsagt at F-15 har vist seg som en svært solid, fleksibel og suksessfull plattform etter at det ble satt i tjeneste i 1976.
En annen at den moderne etterfølgeren F-22 Raptor har vært i bruk helt siden 2005, og at slitasjen på de 187 opprinnelige F-22 maskinene gjør at nå kun 130 regnes som kampklare. Dessuten er vurderingen av hvilke egenskaper en velfungerende jagerflystyrke skal besitte et tema i stadig endring.
Et av hovedargumentene for den oppgraderte F-15EX-versjonen er at flere oppgaver ikke trenger et femtegenerasjonsfly som F-35. De kan godt løses med en moderne utgave av et velprøvd konsept som F-15.
F-15 er forresten ikke det eneste fjerde generasjons kampflyet som opplever en ny vår. Hos Lockheed Martin produseres nye F-16 i en takt på inntil 48 fly i året. Taiwan og Bulgaria har i 2025 mottatt sine første fly av den avanserte Block 70-utgaven, og totalt teller ordreboken rundt 120 bestillinger.
Utviklet på 60-tallet
Både F-15 og F-16 var et resultat av vurderinger under og etter Vietnamkrigen. De amerikanske 50- og 60-talls jagerflyene hadde sin fulle hyre i kamp mot forskjellige russiske MIG-modeller, der særlig MiG-21 utgjorde en trussel. Nær sagt som vanlig ble det intern rivalisering mellom US Air Force, US Navy og US Marines om prioriteringer og egenskaper.
Forsvarsminister Robert McNamara gjorde iherdige forsøk på å redusere antall prosjekter, og selv om han lyktes delvis med det, ble sluttresultatet flere ulike flytyper – alle på sin måte legendariske.
US Navy endte opp med F-14 Tomcat og F-18 Hornet, mens US Marines valgte VSTOL-modellen Harrier. US Air Force fikk sine F-15 og F-16. Sistnevnte fordi en gruppe offiserer og eksperter med kallenavnet «fighter mafia» mente man trengte et lettere, mer manøvrerbart fly enn F-15 i rene luftkamper.
I denne perioden mente mange militære eksperter og -ledere i USA at russiske MiG- og Sukhoi-jagerfly kunne utfordre det beste USA hadde å by på. Lanseringen av MiG-25 i 1967 ble en vekker. Toppfart på Mach 2,8 var en ting, men også på andre viktige parametere virket MiG-25 overlegen det amerikanske F-X prosjektet, forløperen til det som skulle bli F-15.
Kravene til den nye flytypen ble skjerpet, og i 1968 ble det utlyst en anbudsrunde blant de viktigste forsvarsleverandørene. Tre ble plukket ut til en finalerunde, og i desember 1969 falt valget på forslaget fra McDonnell Douglas.
Resultatet var F-15 Eagle, med to motorer, to haleror og vingene montert på en flat, bred flykropp som i seg selv produserer løft. Den første utgaven hadde Pratt & Whitney F100-motorer med etterbrenner og variable luftinntak. Lav vingebelastning og høyt kraft/vektforhold ga stor manøvrerbarhet og stigehastighet.
Ytelsene var også imponerende, toppfart på 2,5 Mach, makshøyde på 65 000 fot (20 000 meter) og rundt et minutt fra avgang til 30 000 fot.
Skrytetall med et fly ribbet for alt unødvendig utstyr er en naturlig del ved lanseringen av et nytt jagerfly. Men det er egenskapene i tjeneste, med våpen og ekstra drivstofftanker som teller, et område der F-15 kan vise til en fremragende historikk.
Ved siden av USA, har Israel, Japan og Saudi-Arabia brukt F-15 Eagle, et lavt antall sammenlignet med den store utbredelsen til F-16.
Stor suksess i luftkamp
Leveransene til Israel startet allerede i 1977 og ikke helt uventet var det her F-15 havnet i kamp for første gang. Det rammet syriske MiG-21 og MiG-25. Mellom 1979 og 1981 skal israelske F-15 ha skutt ned 13 og 2 slike. Den suksesshistorien fortsatte i alle konflikter F-15 har deltatt i.
Med over 100 bekreftede nedskytinger av fiendtlige fly, uten egne tap i luftkamp, er det ingen andre fly i aktiv tjeneste med samme grad av suksess. Israel leder an statistikken med over 60 nedskytinger, mest syriske fly på 1980-tallet.
Amerikanske F-15 har tatt ut rundt 35 motstandere – i hovedsak under de to Gulf-krigene og Kosovo-krigen, mens Saudi-Arabia står oppført med fire.
Selv om F-15 ble utviklet for luft-til-luft-rollen, ble det etter hvert klart at flyet også kunne brukes i luft-til-bakke-angrep. Det israelske flyvåpenet hadde på 80-tallet ingen andre fly med tilsvarende rekkevidde. De utviklet luft-til-bakke-kapasitet og angrep PLO-mål i Tunis i 1985.
Den samme tanken hadde McDonnell Douglas allerede da de startet utviklingen av F-15, og selv om slike egenskaper ikke opprinnelig sto på ønskelisten fra US Air Force, jobbet produsenten i det stille med en slik versjon.
Det skulle betale seg, for i 1981 lanserte US Air Force et program for å erstatte General Dynamics F-111 i luft-til-bakke-rollen. Resultatet ble F-15E Strike Eagle. Det tok av første gang i 1986 og ble introdusert i aktiv tjeneste fra 1989.
Med evne til alt fra angrep på tunge bakkemål via luftstøtte for bakketropper, og fortsatt med de velkjente luft-til-luft-egenskapene, ble det et ekte flerbruksfly.
I tillegg til USA, Israel og Saudi-Arabia, har også Singapore, Qatar og Sør-Korea anskaffet denne modellen.
Imponerer i tester
Den kontinuerlige videreutviklingen av F-15 er en av årsakene til at den nye EX-versjonen ble satt i produksjon. Flyet har dessuten en viktig rolle på eksportmarkedet, siden USA er forsiktig med å dele stealth-teknologien.
De har holdt F-22 helt for seg selv, og det er ikke alle land man ønsker å selge F-35 til – ikke minst de med russiske eller kinesiske våpen i arsenalet.
Mest kjent er tilfellet med Tyrkia, som ikke fikk F-35 fordi de anskaffet det avanserte russiske luftvernsystemet S-400. Ifølge USA ble faren for etterretningslekkasje for stor.
Tidligere i år offentliggjorde «Office of the Director, Operational Test & Evaluation» en overraskende positiv testrapport av det nye F-15EX. Forkortet DOG & E (ikke å forveksle med Elon Musks DOGE) er oppdraget å gjennomføre uavhengige vurderinger av forsvarsanskaffelser og rapportere resultatene til kongressen og forsvarsministeren.
DOG & E sier blant annet at F-15EX er effektivt i luftkamp selv mot mer avanserte femte generasjon jagerfly. I tillegg er flyet i stand til å oppdage og spore alle trusler på tilstrekkelig avstand. Ved hjelp av egne og eksterne systemer kan F-15EX både angripe og overleve i ulike kampsituasjoner. Dessuten får nyutviklingen skryt for pålitelighet, tilgjengelighet og vedlikehold, områder der nye femtegenerasjonsfly har slitt.
Skal supplere F-35
Dermed er det ikke sagt at de gamle alltid er eldst. Samtidig er det klart at F-15EX definitivt har noe å bidra med i miksen av oppdrag og trusler US Air Force står overfor. Med et synkende antall F-22 i årene fremover, skal F-15EX i hovedsak supplere F-35.
Med drøyt 400 F-35 i tjeneste nå, planlagt til rundt 700 i 2030, blir F-35 uansett den viktigste jagerflytypen i overskuelig fremtid.
Blant de mange nettstedene og onlineekspertene som beskjeftiger seg med forsvarsspørsmål, er det relativt bred enighet om hvilken rolle F-15EX kan spille i årene fremover. F-35 har en utvilsom fordel med stealth-teknologien og muligheten til å skjule sin tilstedeværelse for fiendtlige fly og luftvernsystemer, mens F-15EX er raskere og kan ta større våpenlast.
En tanke er at F-35 baner vei i et konfliktområde slik at F-15EX kan gå inn med tunge angrep når trusselnivået er lavere.
Høy hastighet, god utholdenhet og betydelig lasteevne gjør det velegnet til patruljering over store områder og til å dominere luftrommet mot alt fra bombefly til kryssermissiler.
Per i dag skal det også være enklere og rimeligere i drift, særlig i områder det er vanskelig å møte de mer avanserte behovene til F-35.
Enkelte spekulerer på om F-15 blir det første jagerflyet som holder seg på vingene i 100 år. Noen av de eldre F-15C/D-versjonene har nemlig flydd i 40 år, og de nyeste utgavene er konstruert for lengre levetid enn forgjengerne.
Fortsetter produksjonen inn på 2030-tallet er det i alle fall en teoretisk mulighet til å sette en utrolig rekord, om ikke den teknologiske utviklingen gjør at flyet fases ut innen den tid.
Enn så lenge får man heller la seg imponere av at den over 50 år gamle flytypen fortsatt er høyaktuell i en urolig verden.
De viktigste F-15-variantene
F-15A og B: Første utgave bygget fra 1972–1979. 384 eksemplarer, B-versjonen toseters treningsutgave, 61 eksemplarer.
F-15C og D: Produsert i 483 eksemplarer fra 1979-1985, toseters D-utgave i 92. Viktige oppgraderinger er lenger rekkevidde bl.a. med ekstra drivstofftanker, bedre radar, sterkere struktur, flere defensive systemer, mer moderne cockpit og kontroller. D-versjonen ble også brukt av Israel i luft-til-bakke-rollen.
Motor: Den første F100-motorversjonen hadde stort vedlikeholdsbehov og var ikke spesielt driftssikker. I C- og D-versjonene ble disse gradvis byttet til 220/220E-utgaver som adresserte problemene, blant annet med digital motorstyring.
F-15E: Bygget i 435 eksemplarer mellom 1985–2017. I tillegg til luftforsvarsrollen, ble E-modellen spesielt utviklet for angrep på bakkemål. Mannskap på to; pilot og våpenoperatør. Ellers store oppgraderinger, blant annet forsterkninger for høyere avgangsvekt og moderne våpensystemer.
To nye motorer (PW-229 og GE-129) med ca. 23 prosent høyere effekt. Cockpiten fikk moderne skjermer og forbedret headup-display. Delvis digitalisering av kontrollsystemet, med digital flight control computer.
Kan akselerere vertikalt
27. juli 1972 satte McDonnell Douglas-testpiloten Irving L. Burrows seg inn i cockpiten til en prototyp på jagerflyet F-15A Eagle. Kort tid etter tok det av fra Edwards Air Force Base i California.
Seks måneder senere ga det amerikanske luftforsvaret grønt lys for full produksjon av jagerflyet som skulle erstatte F-4 Phantom II.
McDonnell Douglas hadde vunnet kontrakten i konkurranse med Fairchild Hiller og North American Rockwell, og brukte flittig erfaringene som var blitt gjort med F-4 i Vietnamkrigen til å utvikle det nye jagerflyet.
Første F-15B Eagle ble overlevert til US Air Force i november 1974. Med to turbofan-motorer fra Pratt & Whitney og en toppfart på over 2500 km/t, var F-15 det første amerikanske jagerflyet som kunne akselerere vertikalt.
Testpiloten: Et imponerende fly
Boeings sjefpilot på F-15-prosjektet, Matt «Phat» Giese har vært med på utviklingen av F-15EX i flere år. Her er hans oppsummering av de viktigste egenskapene til den nye modellen:
– Det avanserte fly by wire-kontrollsystemet (FBW) gjør at piloten kan fokusere mindre på å fly og mer på å gjennomføre det taktiske oppdraget. I seks år testet vi hele ytelsesområdet: Vi fløy lavt, høyt, sakte og fort. Alle slags manøvre – ting du normalt aldri vil gjøre – for å fremtvinge tap av kontroll. Og vi klarte det rett og slett ikke, utdyper Giese.
Ifølge ham er FBW-systemet svært pålitelig med flere lag av sikkerhet: Fire systemer på stabilisatorene og to på de andre kontrollflatene. Det betyr at flyet tåler masse juling og fortsatt kan returnere til basen.
– De to General Electric F110-GE-129-motorene, kombinert med F-15s unike luftinntakssystem, gjør at vi oppnår høy hastighet – nærmere bestemt Mach 2,497 under testene. Akselerasjonen dit er uten sidestykke. Men like viktig er evnen til å kjempe i lav fart med høy angrepsvinkel – noe denne plattformen virkelig leverer på, hevder Giese.
Under den første testflyvningen fra fabrikken klatrer testpilotene til 40 000 fot og opplevde Mach 2 nesten umiddelbart. Men mest imponert er Giese over ytelsene med last om bord:
– F-15EX har svært god akselerasjon selv med CFT (ekstra drivstofftanker med aerodynamisk form festet tett på flykroppen), og du kan hekte på 12 missiler og fortsatt komme tett på de samme ytelsene, sier han.
Nye avanserte våpensystem som APG-82 AESA-radar og Advanced Display Core Processor II – verdens raskeste oppdragsprosessor, ifølge Giese – samt det avanserte elektroniske krigføringssystemet EPAWSS gjør det viktig for piloten og WSO (Weapon Systems Officer) å håndtere ekstra informasjon i cockpit.
Løsningen ble en stor, høyoppløselig berøringsskjerm – Large Area Display.
– Du kan sette den opp med åtte, fem eller to store vinduer. Systemet kan tilpasses alt fra en felles standard for hele flåten, helt ned til mannskapets egne preferanser, forklarer Giese.
Kilder: The War Zone, Air & Space Forces Magazine, Defense News, Wikipedia, Air Force Times, Janes, US Air Force, The National Interest, Simple Flying, The Aviationist, Defence Industry Europe, Lockheed Martin, Boeing
